Ungen av Aina Basso

Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap siden hun debuterte med Ingen må vite i 2008, og jeg har lest og likt alle romanene hun har skrevet. Da den nye boka hennes dumpet bed i postkassa mi fra forlaget ble jeg veldig glad, og jeg gledet meg til å lese den. Boka ble i hovedsak lest på en togtur fra Sandnes til Oslo tidligere denne måneden, og skuffet heldigvis ikke.

Bilde av boka Ungen av Aina Basso, sammen med en kopp kaffelatte av havremelk. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Ungen handler om Anna, ei kvinne i midten av tredveåra som har mistet husposten hos grossereren etter at han gikk konkurs. Hun flytter inn hos Puline på Grønland, som hun kjenner fra da de jobbet på fabrikken sammen. Å skaffe seg nytt arbeid er vanskelig, og de bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn for å tjene noen ekstra slanter. Å ta til seg disse ungene virker som lettjente penger, men når hovedfokuset er å overleve, blir det kanskje ikke like stort fokus på å ta godt vare på ungene.

Noe av det jeg liker så godt med Aina Bassos bøker, er det grundige forarbeidet hun har foretatt. Romanene har stort sett rot i virkelige hendelser, og når jeg leser bøkene er det som om jeg reiser med en tidsmaskin og ender opp i tida Basso skriver om. Og slik var det definitivt med Ungen også. Forfatteren har tatt utgangspunktet i barnedrapssaken som kom opp for lagretten i Kristiania i 1901, den såkalte «Pleiemødre-Sagen». Det var lett å forestille seg Oslo på den tiden, og jeg kjente nærmest armoden på kroppen. Lettelse og takknemlighet for at jeg lever i 2019 og ikke 1900 er også følelser jeg sitter igjen med.

Basso har et usedvanlig godt språk og levende skildringer, så boka havner definitivt i bunken for årets norske favoritter. Dessuten er den drivende spennende, og vanskelig å legge fra seg. Dette er uten tvil en roman jeg kommer til å anbefale videre, både i jobb og privat!

Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg

En av trendene i norsk samtidslitteratur de siste årene har vært barn. Ofte om forholdet mellom mor og barn. I høst kom det endelig ei skjønnlitterær bok som skulle handle om noe jeg rent personlig kunne relatere mer til, nemlig ønsket om å ikke få barn. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og gledet meg til at boka skulle komme til biblioteket.


Hånd som holder boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg. Bakgrunn er skog i høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hovedpersonen i boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg er 35 år, har vært samboer med Philip i flere år, og ønsker seg ikke barn. Dette er noe hun har vært klar på fra før de ble sammen, og Philip har vært enig. Men så annonserer deres nærmeste venner at de venter barn, samtidig som det skjer en del andre ting, som får Philip til å mene at kanskje vil han ha barn allikevel?

Denne boka traff meg rett i hjertet. Jeg er 45 år, og har aldri ønsket meg barn. Flere ganger i boka hadde jeg lyst til å gi jeg-personen en klem, eller jeg ble sint på Philip. Forfatteren setter lys på at vi fortsatt lever i et samfunn hvor det nærmest er forventet at man skal ønske seg barn, spesielt hvis man er kvinne. Populærkulturen er full av mødre, men sjelden portretteres kvinner som er frivillig barnfri og lykkelige over valget de har tatt.

Flere ganger treffer jeg-personen andre som skal kommentere på det at hun ikke har barn, siden hun er i midten 30-årene. Folk som mener at «du burde få en du også» (s. 119), eller folk som mener at man går glipp av noe hvis man ikke får barn. Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Linn Strømsborg skriver dessuten knakende godt, så dette er ei bok jeg føler har mangla i livet mitt. Ja, dette er ei bok jeg kommer til å kjøpe etter hvert, og ei bok jeg håper mange vil lese, både folk med og uten barn.

Håkon av Åsmund H. Eikenes

Håkon av Åsmund H. Eikenes var ei av bøkene Samlaget presenterte for bibliotekarer under Bokdagene på Bibliotekenes hus i våres. Forfatteren leste fra boka, og jeg visste at dette var ei bok jeg måtte lese. Da den dukket opp som kulturfondbok på biblioteket, var det derfor naturlig å låne den med meg hjem. Jeg leste boka da jeg var på ferie i Dublin i august.

Håkon av Åsmund H. Eikenes. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka handler om Håkon, en ung mann i starten i 30-årene. Når vi treffer ham er han samboer med Arve, som har vært kjæresten hans i 7 år. Det tar ikke lang tid før vi forstår at ikke alt som det bør være i forholdet, og at Arve ikke akkurat går under det vi kaller en «kjernekar». Håkon treffer så Thomas, en ung og kjekk mann med krøller, som han har et sidesprang med. Og når han er en tur på byen en lørdag, treffer han Stig, som han kliner med. Det hele forvirrer Håkon, som er veldig usikker på seg selv, og han blir etter hvert stilt ovenfor valget mellom de tre mennene.

Jeg må innrømme at jeg syntes denne boka var et friskt pust av ei skeiv bok. Mitt inntrykk er at bøker med hvor hovedpersonene er LHBTQ+-karakterer, veldig ofte handler om å komme ut. Denne, derimot, handler rett og slett om helt vanlige forhold mellom homofile menn. Vi trenger flere slike!

Språket fløt godt, og jeg nærmest slukte den. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale til andre å lese, både skeive og rette.

De som er elsket av Victoria Hislop

Å lese ei bok av Victoria Hislop er ikke det jeg i utgangspunktet prioriterer til vanlig, og i hvert fall ikke oversatt til norsk. Da det dukket opp en sjanse til å være med på Lesepanelet hos forlaget Vigmostad & Bjørke, tenkte jeg «hvorfor ikke?» og sendte av gårde en søknad. Som en av de heldige som fikk delta, sendte de meg et eksemplar av boka, som jeg nå har lest.

De som er elsket av Victoria Hislop. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hadde det ikke vært for at jeg visste jeg skulle skrive min mening om boka, hadde jeg neppe kommet meg forbi prologen, som ikke talte til meg. Jeg syntes rett og slett boka startet ganske kjedelig. Heldigvis bedret det seg da bokas egentlige fortelling startet.

Vi møter Themis, som etter at moren har blitt innlagt på psykisk sykehus og faren har reist til sjøs, vokser opp hos bestemoren sammen med tre andre søsken. Themis er 14 år idet Tyskland okkuperer Hellas, og de fire søskene er splittet i synet på den okkuperende makten. I likhet med en av brødrene tilhører Themis venstre siden, og under borgerkrigen etter at tyskerne har forlatt Hellas slutter hun seg den kommunistiske hæren. Hun kjemper for det hun tror på, og møter en mann hun forelsker seg i. Etter at hun har blitt tatt til fange og sendt i fengsel på øya Makronisos, oppdager hun at hun er gravid, og bestemmer seg for å gjøre alt for å beholde barnet.

Som jeg nevnte over, bruker jeg normalt ikke å lese bøker som originalt er skrevet på engelsk oversatt til norsk, og det følger alltid en god dose skepsis med de gangene jeg gjør det. Heldigvis var denne boka godt oversatt, og jeg syntes det fløt lett å lese boka. At historien som utspant seg i Hellas var spennende hjalp selvfølgelig også. Man kan trygt si at jeg lærte mye nytt om gresk historie, så selv om jeg nok ikke vil si at denne boka er stor litteratur, var den verdt tiden jeg brukte på den. Ting som trekker ned var at den noen ganger var litt forutsigbar og det dukket opp en klisjé her og der (heldigvis ikke så mange at det ble plagsomt).

Dette er ei bok man fint kan anbefale til lesere som for eksempel liker Lucinda Riley, eller liknende «dameromaner». Jeg ser jo at kjærlighet, historisk handling, og familiære forhold tiltaler mange. Om jeg kommer til å lese flere bøker av Victoria hislop er vanskelig å si. Det er nok ikke noe jeg kommer til å prioritere med det første, men aldri si aldri!

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund

Min tidligere kollega Maiken Nylund har endelig kommet ut med boka si! Da jeg fant ut at Maiken sin bok Rikka på ordentlig og forever kom ut i våres, ble jeg glad, og visste at denne måtte jeg lese. Siden Maiken er en bekjent av meg, og en tidligere kollega, kan jeg neppe kalle meg inhabil, men jeg mener samtidig at det jeg har å si om boka er min ærlige mening.

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Rikka på ordentlig og forever handler om å være 10 år, og midt i mellom alt. Foreldrene er skilt, og har fått barn med nye partnere. Rikka må reise fram og tilbake mellom foreldrene, og besøker faren annenhver helg. Hos faren har hun ikke eget rom, men må sove på et rom som ellers er kontor. I starten av boka forteller Lise at hun er forelska i Tom, som er naboen til Rikka. Rikka synes det er teit at Lise er forelska. Lise ber Rikka om å spleise henne og Tom, og når hun ringer på hos Tom er det Toms mamma som åpner, og hun tar et valg som bare blir galt, og Lise blir sint på henne, uten at Rikka får forklart hva som egentlig skjedde… Og midt i dette må hun reise for å besøke faren!

Jeg synes Maiken virkelig fanger hvordan det er å være 10 år, og å være skilsmissebarn. Det er ikke enkelt å føle at man er midt mellom to familier. Og når man i tillegg blir uvenner med sin beste venn, er det slettes ikke lett å været ti år.

For min det ble det et fint møte med Rikka, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne i kommende bøker!

Søsterklokkene av Lars Mytting

På vei hjem fra Bali i januar 2018, slukte jeg Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, så da jeg fant ut at han kom ut med ny bok i fjor høst, visste jeg at dette var ei bok jeg måtte lese! Boka var jeg så heldig å få fra en annen bookcrosser, ellers hadde jeg måtte stå lenge i kø på biblioteket. Det tok litt tid før jeg faktisk fikk lest den (jeg leste den ut i februar), men bedre sent enn aldri.

Søsterklokkene av Lars Mytting og kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Handlingen i Søsterklokkene er lagt til ei lita bygd i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. I bygdas kirke henger to klokker, Søserklokkene, som ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. En ny prest har flyttet inn på prestegården, og tar med seg moderne tanker og planer om å bygge ny kirke. På prestegården gjør Astrid fra Hekne tjeneste, og snart utvikler det seg et nært vennskap mellom nypresten og Astrid, noe ikke alle er like begeistret for. Midt i dette kommer en en fremmed mann fra Tyskland til bygda med planer feremmede for innbygerne i den lille bygda. Det er duket for et aldri så lite drama!

Lars Mytting evner å dra oss inn i denne historiske romanen, som er svært velskrevet. Vi blir glad i karakterene, til tross for deres svakheter. Jeg liker virkelig det innblikket vi får i livet i en liten dal på den tiden. Det er tydelig at Lars Mytting både kjenner folket og stedet han skriver om. Samtidig er det en dynamikk mellom karakterene som er almenne, og som ikke er direkte knyttet til 1880-tallet.

Så vidt jeg har forstått er Søsterklokkene første bok i en trilogi, og det er definitivt tråder som vil kunne nøstes opp senere. Jeg gleder meg!

Orlando av Virginia Woolf

Mitt første møte med Virginia Woolfs bøker, var Da jeg studerte engelsk grunnfag på Universitetet i Oslo. Vi leste Mrs Dalloway, som jeg falt pladask for. Senere har jeg også lest To the Lighthouse, og har lenge hatt lyst til å lese Orlando. I november i fjor besøkte jeg München, og en venn tok meg med på en «bookshop crawl». Jeg var heldig og fant en utgave fra 1967 på The Munich Readery, en relativt stor bruktbokhandle med engelske bøker! Det bør i denne sammenheng nevnes at dette endte opp med å være min definitivt favoritt blant alle bokhandlene vi besøkte i München.

Orlando av Virginia Woolf. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Orlando handler om den aristokratiske unggutten som ble født på slutten av 1500-tallet, og som 300 år senere er ei kvinne i 30-årene. Jeg elsket ALT ved denne boka! At Virginia Woolf var en feminist, er virkelig tydelig. Hun berører tema som kjønnsroller, kjønn, og hvordan verden endrer seg ettersom tiden går. Språket er nydelig, nærmest poetisk.

Nå har jeg virkelig lyst til å lese Mrs Dalloway igjen, og ender nok opp med å lese Orlando igjen en eller annen gang.

Beistet av Per Schreiner

Da boka Beistet av Per Schreiner er ei av disse kulturfondbøkene som virkelig pirret nysgjerrigheten min da jeg leste bakpå boka. Den ble med meg fra biblioteket i forbindelse med en tur jeg skulle til Stavanger (intet er bedre enn å lese bok på lange togturer), og den var akkurat passe kort for en helg. Kun 86 sider er boka på, og den kom ut i år på Tiden.

Beistet. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Det er vår, og etter en løpetur i skogen kjører Knut på noe som blir hengende fast under bilen. Han stopper og sjekker hva det kan være med en pinne, og merker at det har pels. Plutselig kjenner han et bitt, og dyret forsvinner inn i skogen. Han forbinder såret, og reiser hjem. I løpet av de kommende dagene begynner han å forandre seg: Han får et slags utslett på halsen, hånda hovner opp, luktesansen forsterkes, han får en enorm lyst til å spise rått kjøtt, og stemmen hans forsvinner. Forandringene skjer langsomt og gradvis, men menneskene rundt ham ser ikke ut til å merke noe. Verken kona, datteren eller kollegaer viser tegn til at de oppfatter endringen.

Jeg tror Beistet er den merkeligste boka jeg har lest i år, i hvert fall så langt. Og da mener jeg merkelig på en bra måte. For boka har et godt språk, og selv om man tenker at «dette kunne aldri ha skjedd i virkeligheten», så er det fiksjon, og jeg synes i hvert fall det hele virker troverdig.

Slik jeg leser boka, så handler den rett og slett om fremmedgjøring. Avstanden mellom Knut og verdenen rundt ham er tydelig, og hans egen identitet viskes ut, ikke bare på grunn av den fysiske forvandlingen han gjennomgår, men også ved at han rett og slett mister stemmen. Et utrolig spennende tema i litteraturen, synes jeg.

Min nysgjerrighet til Per Schreiners forfatterskap er virkelig pirret etter å ha lest Beistet, og jeg har virkelig lyst til å lese flere bøker av ham!

Tips til årets påskekrim

Siden det snart er påske, og tid for påskekrim, tenkte jeg at jeg skulle dele noen gode krimbøker som tips om hva man kan lese i påsken. Dette er ikke en genre jeg leser veldig mye av, selv om mye krim er veldig spennende. Tiden strekker rett og slett ikke til når det gjelder alle bøkene jeg ønsker å lese, men før påske synes jeg det er greit å få litt påfyll innen nettopp denne genren. I år har jeg lest disse tre krimbøkene jeg gjerne ønsker å anbefale videre.

The taking of Annie Thorne av C.J. Tudor

I fjor leste, og anbefalte, jeg The Chalk Man (eller Krittmannen) av samme forfatter. Da jeg fant ut at C. J. Tudor hadde kommet med ei ny krimbok, visste jeg at den måtte jeg lese. Boka kom ut på norsk i år, og har fått tittelen Gullungen. Heldigvis var jeg nummer én i køen for å låne The taking of Annie Thorne på biblioteket, og jeg ble fort grepet av historien.

The Taking of Annie Thorne av C. J. Tudor og en kopp svart kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I denne boka møter vi Joe Thorne, som flytter til den lille hjembyen Arnhill for å jobbe som lærer. Eller, er det er ikke egentlig det han har kommet tilbake for. 25 år tidligere forsvant søsteren hans, Annie, en kveld. Det ble arrangert leteaksjoner for å finne henne igjen, men de fant ingen spor etter henne. Så, mirakuløst, dukket hun opp igjen, 48 timer senere. Etter dette var hun ikke som før, hun var ikke «min Annie», som Joe sier. Spol fram til i dag, og Joe får en e-post som sier «jeg vet hva som skjedde med søsteren din. Nå skjer det igjen…» Hva var det som egentlig skjedde den gangen? Og hvis det er i ferd med å skje igjen, hva kan man gjøre?

Denne thrilleren tok grep meg omtrent fra første side. Igjen har Tudor skrevet en annerledes krim, og jeg liker det! Godt språk, og veldig spennende.

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

Denne boka fikk jeg som et leseeksemplar på Bokdagene hos Bibliotekenes Hus i fjor høst. Jeg må innrømme at det bare var så vidt jeg leste ut denne boka, for etter å ha lest 80 sider hadde jeg egentlig bestemt meg for å legge den vekk. Hva som egentlig fikk meg til å plukke den opp igjen, er jeg ikke sikker på, men etter en kort pause ga jeg boka en ny sjangse.

Kastanjemannen av Søren Sveistrup og kaffe latte med havremelk. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Vi befinner oss i nåtidens København, og i en forstad blir en ung mor funnet bestialsk myrdet i hagen hvor hun bor. Naia Thulin er en ung etterforsker, som aller helst ønsker seg vekk fra kriminalavdelingen for å jobbe med cyber-kriminalitet. Mark Hess er nylig sendt hjem til Danmark fra Europols hovedkvarter i Haag, og sammen blir de satt på saken. Etter hvert dukker en ny sak opp, og det to sakene koples fort sammen. Det utvikler seg til å bli en heseblesende kamp om tiden, men hele tiden ligger seriemorderen et hakk i forkant.

Til tross for at boka kjedet meg i begynnelsen, tok det seg opp, og etter hvert ble den rett og slett vanskelig å legge fra seg. Det er tydelig at Søren Sveistrup har erfaring som film- og TV-serieskaper, og at boka egner seg på en skjerm er det ingen tvil om.

The Mitford Murders av Jessica Fellowes

The Mitford Murders, som har fått tittelen Mysteriet på Asthall på norsk, kom ut i Storbritannia i 2017 og er den første i en serie krimbøker. Forfatteren, Jessica Fellowes, er journalist og er kanskje best kjent for sakprosabøkene hun har skrevet om Downton Abbey, og The Mitford Murders er hennes første roman. Boka har blitt beskrevet som «Agatha Christie møter Downton Abbey», noe jeg synes er en passende beskrivelse.

The Mitford Murders av Jessica Fellowes avbildet over jernbanespor. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Dette er virkelig et godt, gammeldags krimmysterium! Året er 1919, og vi møter Louisa Cannon som drømmer om å flykte fra Londons fattigdom, og en vodelig og undertrykkende onkel. Onkelen forsøker å selge henne til en bekjent i Hastings for en natt, men på veien oppdager hun et brev i onkelens lomme, og hun mistenker (ganske riktig) at det er et brev som forteller henne at hun er inkalt til intervju i forbindelse med en jobb som barnepike hos familien Mitford på Asthall Manor i Oxfordshire. Hun flykter fra onkelen, hopper av toget, og får på hengende håret jobben. Det skal så vise seg at sykepleieren Florence Nightingale Shore blir myrdet på det samme toget som Louisa reiste med mot Hastings, noe som trigger nysgjerrigheten til både Louisa og Nancy, det eldste av Midtford-barna på 16. Sammen med den unge politimannen Guy Sullivan begynner de å grave i mysteriet, og de finner etter hvert ut at det er mange som har mye å skjule.

Jeg storkoste meg med denne boka, og den kan virkelig anbefales for de som elsker Agatha Christies bøker! Og kanskje de som er begeistret for Downton Abbey også?

Dette er tre ganske ulike krimbøker, men verdt å lese på hver sin måte. Og med dette håper jeg at du har fått inspirasjon til hva DIN krimlektyre kan være denne påsken!

Årets første DNF

Livet er for kort til å skulle lese bøker man ikke liker. Det er i hvert fall min mening. Å skulle slite seg gjennom ei bok bare for å ha lest den er lite hensiktsmessig, spesielt med tanke på alle bøkene der ute man faktisk har lyst til å lese, og som kanskje til og med faller bedre i smak. Derfor er jeg blant dem som DNF-er, eller «Did Not Finish», bøker som ikke fenger meg. Som regel gir jeg ei bok 50 – 100 sider, selv om jeg noen ganger legger dem vekk tidligere. Det kommer litt an på.

Den første boka jeg valgte å ikke lese ut i 2019 var Så mye hadde jeg av Trude Marstein. Etter drøye 100 sider fant jeg ut at det ikke var verdt det. Nok en gang har det vist seg at bøker «alle andre» liker, ikke nødvendigvis er min kopp te. Egentlig var det litt trist å legge vekk denne, for jeg hadde gledet meg til å lese den. I månedsvis hadde jeg ventet på boka på biblioteket, og jeg var ikke bare litt spent da det endelig ble min tur. Kanskje var forventningene så høye til denne boka, at fallhøyden ble ekstra stor?

Boka så mye hadde jeg av Trude Marstein, og en kopp kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hvis jeg skal starte med det positive med boka, i hvert fall med utgangspunkt i den fjerdedelen jeg leste, så må jeg si at jeg synes Marstein har et flott språk. Det er ingen tvil om at hun mestrer det språklige. Dessverre er det slik at jeg trenger mer for å kunne si at jeg synes ei bok er god.

Det første jeg la merke til med boka var hovedkarakteren, Monika. Hun er egosentrisk og sytete, og virkelig ikke særlig sympatetisk. Ikke klarte jeg å like de andre karakterene heller, kanskje med unntak av Liv. Liv likte jeg, i hvert fall det lille jeg så av henne i boka. En annen ting var at jeg ikke klarte å relatere til noen av karakterene. Faktisk enda mindre enn jeg kunne relatere til Monika, og det sier sitt.

Disse tingene i seg selv er ikke nødvendigvis nok til å kunne si at «derfor liker jeg ikke boka», men i tillegg kjedet den meg. Selv om karakterene i boka levde livene sine, så følte jeg ikke at det skjedde noe. Jeg opplevde at den rett og slett manglet driv. En historie må, slik jeg ser det, ha en retning. Man må føle at den tar deg videre. Og det følte jeg ikke at denne historien gjorde. Tidligere har jeg lest bøker som i og for seg handler om ganske vanlige liv, og på sett og vis trivielle ting, men som allikevel har et slags driv. Det savnet jeg her.

Har du lest boka? Og hvis du har lest den, likte du den eller likte du den?