Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

Historie har alltid interessert meg, og det siste året har jeg blant annet lest bøker om deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig. Da jeg kom over boka Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye på biblioteket, visste jeg at også dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese.

Bok står lent inntil en trestamme, som har litt snø på seg. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Käthe Lasnik er 15 år og elev ved Fagerborg skole. På Spørreskjema for jøder i Norge fra 1942 svarte Käthe under rubrikken Når kom De til Norge, at hun alltid har vært der. Ti dager senere blir hun og resten av familien sammen med 532 andre jøder fraktet bort med troppetransportskipet Donau.

Dette er historien om den jødiske Oslo-jenta Käthe som i november 1942 ble deportert til Tyskland under andre verdenskrig. Foreldrene hadde flyktet fra Litauen i 1908, og fikk etter hvert tre barn. Lasnik var en helt vanlig jødisk familie, og Käthe var ei helt vanlig jente, som led en tragisk skjebne.

Forfatter Espen Søbye jobbet i Statistisk sentralbyrå da han fikk spørsmål av en kollega i Haag om hvilken rolle statistikk hadde spilt da jødene ble identifisert og arrestert i 1942. Det var nærmest en tilfeldighet at han kom over spørreskjemaet jenta hadde fylt ut 16. november 1942. Under rubrikken «Når kom De til Norge?» hadde hun skrevet «Alltid vært i Norge». På dette tidspunktet var Käthe nylig fylt 15 år.

Ved hjelp av ulike kilder, blant annet intervjuer med hennes eldre søster, som begge hadde klart å flykte til Sverige, og tidligere klassekamerater fra Fagerborg skole, nøster Søbye sammen trådene som tegner Käthes korte liv. Han forteller om denne unge, jødiske jenta og hennes familie på en nøktern og rett fram måte, og gir oss et innbikk i noe som ok var en ganske vanlig jødisk families liv før og under den andre verdenskrig.

Dette er ei velskrevet og viktig bok. Selv om den kom ut i 2003, er den på mange måter fortsatt aktuell. Den passer godt for de som liker å lese biografier, eller de som er interesserte i historie, spesielt andre verdenskrig.

Boka kan lånes på biblioteket.

God Help the Child av Toni Morrison

Mitt første møte med Toni Morrisons verk, var da jeg leste Sula da jeg studerte engelsk, for over 25 år siden. Siden har jeg lest andre verk av forfatteren, og hun har blitt en av mine favorittforfattere. God Help the Child kjøpte jeg meg i fjor, og ble lest på slutten av året.

Boka "God help the child" av Toni Morrison ligger på hvitt underlag, omgitt av små, elektriske lys som er lilla. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

«Det er ikke min feil. Så jeg kan ikke klandres. Jeg gjorde det ikke, og jeg aner ikke hvordan det skjedde. Det tok ikke mer enn en time fra de dro henne ut mellom beina på meg før jeg skjønte det var noe galt.»

Slik starter historien om kvinnen som kaller seg Bride. Det er moren, Sweetness, som mener at noe har gått alvorlig galt når hun føder et barn med så mørk hud at den nesten er blå. Selv er hun lyshudet, og hun synes det er så fornedrende at hun nekter å gi barnet det minste kjærtegn.

Nå er Bride blitt voksen, og hun er grunnleggeren av et suksessfullt kosmetikkfirma. Barndommen har satt sitt preg, og alt hun vil er å bli elsket. Når mannen hun har hatt et forhold til forlater henne, blir hun nok en gang dypt såret.

Dette er en roman som ikke bare handler om omsorgssvikt, og hva dette kan gjøre med et menneske, men også tar for seg samfunnets systematiske rasisme. Nok en gang glimrer Morrison med en svært god historie, og dette sammen med et fantastisk godt språk, gjør dette til en flott leseopplevelse.

Spesialklassen av Flu Hartberg

Det hender ofte at jeg låner med meg bøker fra biblioteket fordi tanken er å skulle formidle dem til ungdom. Da Spesialklassen av Flu Hartberg kom som Kulturfond-bok, så jeg fort at den var ei bok som jeg måtte lese for å formidle, den så rett og slett ut som noe som kanskje kunne slå an!

Boka Spesialklassen ligger på et bord med hvit duk, til høyre for en potteplante. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Steven er skolens mest populære gutt: Han er kjekk, flik i gym, passe flink i teoretiske fag, og rik. Han har den nyeste nye versjonen av iBrain, en chip som er operert inn i hodet og som gjør det mulig å spille spill, ringe, chatte, og se videoer inne i sitt eget hode.

Og så har du skolens tapere, de håpløse som ingen andre liker. De har «Valgfag Egenstudier», eller bedre kjent som Spesialklassen. Her kan de upopulære elevene dyrke det Steven mener er deres sære interesser.

En dag mister Steven kontrollen over sin egen kropp. Mot sin vilje går han opp til tavla i en norsktime og skriver «Rumpedød» på tavla. Han blir sendt til skolepsykologen, uten å kunne forklare seg. Den pinlige episoden hadde ikke vært så ille, og alt hadde sikkert blitt glemt, hvis det ikke var at noe liknende skjedde igjen. For på den store festen for åttende trinn skjer det igjen, men denne gangen er det enda verre! Han stiller seg midt på dansegulvet, drar av seg buksa, og danser med rumpa bar! Og det slutter ikke der med flauheter han ikke kan kontrollere.

Steven er fast bestemt på at han gjør disse handlingene mot sin vilje, og at han ikke husker noe etterpå, men det er ingen som tror på ham. At Stevens iBrain kan være hacket og ha sikkerhetshull, avblåser faren tvert. Dette er kanskje ikke så rart, siden han er administrerende direktør for selskapet som lager iBrain. De voksne bestemmer at Steven skal ha «Valgfag Egenstudier», og på den måten havner han sammen med taperne. Det skal fort vise seg at det slettes ikke var det verste som kunne hendt ham, for her finner han uventet hjelp.

Spesialklassen er en kombinasjon av vanlig bok og tegneserie. Den er lettlest, og ikke minst, utrolig morsom! Perfekt for elever på 7. eller 8. trinn.

Gul bok av Zeshan Shakar

[reklame/leseeksemplar]

Helt siden jeg leste Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, har jeg gledet meg til å lese forfatterens nye bok. Tidligere i høst kom Gul bok ut, og den hadde lang venteliste på biblioteket. Jeg ble veldig glad da jeg fikk et leseeksemplar fra Gyldendal, slik at jeg ikke måtte vente så lenge.

oka "Gul bok" ligger på et bord med hvit duk, til venstre er det en grønn plante. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Året er 2010, og Mani er utdannet økonom. Han bor sammen med faren i en leilighet på Haugenstua i Oslo. Moren døde da han barn, og faren sliter med angst. De siste årene har han truffet kjæresten, Meena, i skjul. Sammen snakker de om at de skal gifte seg, bare familiene har truffet hverandre.

Mani kommer fra et miljø hvor det å jobbe i det private næringsliv og tjene gode penger er vel ansett, mens det å jobbe i «offentlig sektor» blir sett ned på. Selv om det egentlig er i det private Mani ønsker å bruke evnene sine, får han jobb i Oppvekstdepartementet i Y-blokka. Der skal han skal jobbe med statsbudsjettet. Han er skuffet over den lave lønna, og sliter med å møte kjærestens skyhøye forventninger.

Til tross for at lønna ikke er som forventet, er Mani stolt av jobben sin. Han føler han gjør en viktig jobb, og bærer adgangskortet med stolthet. Sammen med mange andre jobber han med «gul bok», et forarbeid til det endelige statsbudsjettet. Å jobbe på en arbeidsplass hvor majoriteten av de ansatte er etnisk norske middelklassemennesker, er både fremmed og eksotisk for Mani.

Nok en gang skriver Shakar godt om klassereise, kulturelle koder, og annerledeshet. Det som for oss etnisk norske kan framstå som vanlige kulturelle verdier, settes i perspektiv fra utsiden. Språket i Gul bok er godt, og østkantslang og ungdomsspråk brukes som virkemidler for å understreke både klasse- og kulturtilhørighet. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre!

Room av Emma Donoghue

Room av Emma Donoghue er ei bok jeg har vært nysgjerrig på i en årrekke, helt siden jeg kikket på den i en bokhandel i London i 2011. I november 2018 stakk jeg innom Bookcrossing-hylla hos Oslo Visitor Centre, og siden boka stod der plukket jeg den med meg. I tillegg til å vinne Commonwealth Writers’ Prize i 2011, har den vært nominert til og vunnet en rekke litterære priser, blant annet var den på kortlista til Booker-prisen i 2010.

Boka har fått tittelen Rom på norsk, men jeg har lest den på orginalspråken, engelsk.

Boka "Room" som holdes opp foran lilla syrin. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Jack er som de fleste andre femåringer: Han liker å lese bøker, se på tv og spille spill med Ma. Allikevel er ikke Jack som andre barn, han har nelig levd hele livet sitt i Rom sammen med moren og en nattlig gjest som moren kaller «Old Nick». Ma var bare 19 år gammel da hun ble bortført, og de neste syv årene har hun levd i fangenskap. Etter to år fødte hun sønnen Jack, og sammen lever de på et tre ganger tre meter stort rom. Room (eller Rom) er den eneste verden Jack kjenner, men for Ma er det et fengsel. Til tross for den lille plassen, så gjør hun godt hun kan for å skape et normalt liv for sønnen sin. Etter beste evne forsøker hun at de spiser variert, hun gjør både fysiske og mentale øvelser med ham, og begrenser Jacks TV-titting.

Kort tid etter Jacks femårsdag får Mam vite at Old Nick har mistet jobben, og hun føler at for at hun og sønnen skal kunne overleve, er de nødt til å flykte. Hun klekker ut en listig, men skummel, plan for å rømme. På mirakuløst vis kommer de seg vekk fra Rom, men verden utenfor blir overveldende, spesielt for fem år gamle Jack. Boka er skrevet fra Jacks perspektiv, og det er med femåringens øyne vi opplever historien. Dette er med på å gjøre den unik. Språket er barnslig, men gjennom beskrivelser hva som skjer og observasjoner av dialog forstår vi som lesere hva som faktisk skjer.

Forfatteren sier i et intervju at det var Elisabeth Fritz-saken fra Østerrike som inspirerte henne til å skrive boka. Når man tenker på denne, og liknende, saker blir historien skremmende ralistisk. Selv om tematikken i historien kan få det til å gå kaldt nedover ryggen, så er dette også en historie fylt med kjærlighet, håp, en utrolig viljestyrke, og evne til å leve, til tross for fortvilede omstendigheter.

Dette er ei spennende bok fra start til slutt, og passer fint også for de av oss som egentlig ikke leser så mye krim.

Kroppen er en morder av Kitty Byng

[reklame/leseeksemplar]

Aller først må jeg si at Kitty Byng er en bekjent av meg. Kitty og jeg sang i kor sammen tidligere, hun var alt og jeg sopran. Jeg kan ikke påstå at jeg kjenner henne godt, for jeg kjenner henne kun i korsammenheng. Men jeg visste at hun er gift med Nina, og at de fikk barn høsten 2018. Men venner vil jeg ikke kalle oss, vi har aldri omgåtts utenfor kor. Boka har jeg fått som leseeksemplar fra forlaget som leseeksemplar.

Bilde av boka "Kroppen er en morder" på en hvit duk. I hjørnet oppe til venstre er det en grønn plante i rød potteskjuler. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I boka møter vi Kitty og Nina, et par i trettiårene. De er gift og lever sosialt og aktivt liv i Oslo. Etter at Kittys mor får slag, innser Kitty at hun selv også blir eldre, og at også hennes kropp blir påvirket av tiden. Skal hun og kona få barn, bør de starte med å forsøke å få barn nå, og ikke vente lenger. Kitty er fem år eldre enn Nina, og de bestemmer seg derfor for at det er Kitty som skal forsøke å bli gravid først. Siden Kitty er hvit nordmann og Nina er brun med foreldre fra Iran. Derfor vil de helst ha en donor som er halvt norsk og halvt iransk.

Det viser seg at det å skaffe seg barn ikke er så enkelt for ekteparet. Én ting er at de som likekjønna par ikke bare kan forsøke på egenhånd, en annen ting er at det skal vise seg at det tar mange forsøk før de lykkes i å bli gravide. Gjennom forsøk på forsøk blir ulikhetene deres tydeligere, og de stadig mislykkede forsøkene på å bli gravide tærer på forholdet.

Dette er ei godt skrevet bok om å ønske seg å få barn. Vi får innblikk i hvordan det er å gå gjennom flere forsøk for å bli gravide, og hvordan fertilitetsbehandling foregår. Å skulle bli gravide på denne måten er dyrt, og paret blir nødt til å ta opp ekstra lån for å få råd til videre behandling etter flere mislykkede forsøk. Tematikken i boka er noe det ikke er skrevet mye om, så selv om den føyer seg inn i trenden om mødre som får barn, skiller den seg både med tematikk og det at den er det man kaller ei «skeiv bok», altså har LHBTQpluss-tematikk.

Dette er nok først og fremst ei bok rettet mot ufrivillig barnløse, men den passer også fint for de som liker å lese om temaer som ofte ikke snakkes om. Eller for de som bare liker å lese gode bøker.

Meg, meg, meg av Linnéa Myhre

Jeg har lenge tenkt jeg skulle lese noe av Linnéa Myhre, og hadde i utgangspunktet tenkt å lese Evig søndag. Det har jeg fortsatt ikke gjort, men da jeg fikk Meg, meg, meg av en annen bookcrosser, bestemte jeg meg for å heller lese den. Boka leste jeg i sommerferien, for jeg var stort sett hjemme i hele ferien min.

Veldig kort fortalt er dette er ei bok om ei ung kvinne som reiser sammen med kjæresten til USA, som jobber som musiker i USA. Hun finner ut at hun er gravid, noe hun takler ganske dårlig. I tillegg sliter hun fra før med psykisk sykdom og spiseforstyrrelser, og er besatt av å finne Britney Spears. Ei bok om å forsøke å finne seg sjøl i en kaotisk verden.

Det første som slo meg var at dette er typisk ei bok jeg godt kunne anbefalt kvinnelige lesere i tjueårene, men jo mer jeg tenker på boka, jo mer vokser den på meg. På ett eller annet vis tror jeg den først vekket et lite ubehag i meg, en følelse jeg kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på. Og det at boka pirket borti ett eller annet gjorde at jeg først tenkte at boka ikke var noe for meg. Nå som det har gått nesten to måneder siden jeg leste den, og har fått dette på avstand, ser jeg at det faktisk gjør boka skikkelig god.

Linnéa Myhre har et veldig godt driv i språket sitt, til tider kanskje litt manisk. Dette synes jeg passer som passer godt til boka. Hovedpersonen sliter helt tydelig med sine greier, og dette tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i. Både folk som sliter med psykisk sykdom, og folk som kanskje tenker på seg selv som ganske normale.

Dette ga i hvert fall meg mersmak, og forhåpentligvis får jeg somlet meg til å lese Evig søndag om ikke så alt for lenge…

Quichotte av Salman Rushdie

En av podcastene jeg følger er The Guardian Books Podcast. Det var på en epidode av denne jeg hørte et intervju med Salman Rushdie, hvor han snakket om den nye romanen han hadde skrevet, Quichotte. Og selv om boka var på kortlista til Booker-prisen, så var det først og fremst dette intervjuet som pirret nysgjerrigheten min nok til å låne boka på biblioteket. Det var på en togtur fra Oslo til Sandnes i Oktober 2019 jeg leste boka, så dette innlegge kommer kanskje sent, men forhåpentligvis godt.

Boka Quichotte sammen med blomster og en rød kopp med havrelatte. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka er, ikke overraskende, inspirert av klassikeren Don Quixote av Miguel de Cervantes, og kom ut i august 2019. Sam DuChamp er en middelmådig spionthrillerforfatter, og inspirert av Miguel Cervantes’ klassiker Don Quixote, skaper han romankarakteren Quichotte, en aldrende og lett forvirret selger. Quichotte er besatt av TV, og setter ut på en reise gjennom USA etter å ha falt hodestups for TV-stjerna Salma R. Salma R er en vakker vert for et populært talkshow, og Quichottes mål med dette eventyret er å vinne stjernas hånd. Sammen med sin imaginære sønn, Sancho, reiser han gjennom et land på randen av moralsk og åndelig kollaps.

Parallelt som historien om Quichotte fortelles, opplever vi en forfatter i midtlivskrise. Sam DuChamp har sine egne utfordringer. Han sliter med forholdet til sønnen og advokatsøsteren, som begge føles som fremmede.

Dette var faktisk min først Salman Rushdie-leseropplevelse, men jeg ble definitivt ikke skuffet. I likhet med at Don Quixote var satire av sin samtid, er Quichotte satire av vår. Dette er en fortelling som med humor peker på den voksende rasismen, populismen, og det stadig økende misbruket av opioider (mer enn 130 mennesker dør av overdose fra opioider hver dag i USA).

Jeg regelrett storkoste meg med denne boka. Rushdies bruk av popkulturelle referanser, humoren, og det flotte språket løfter virkelig historien. At den til tider var surrealistisk syntes jeg var et plass. Nå vant den riktignok ikke Booker-prisen, men jeg synes den definitivt var vedig sin plass på kortlista.

Har du lest denne boka? Likte du den?

Dette er ikke oss av Neda Alaei

Boka Dette er ikke oss av Neda Alaei er ei av bøkene på kortlista for Bokbloggerpisen 2019. I følge samlesingsplplanen samleses boka i perioden 15. mai – 15. juni, men jeg leste den i april. Litt av årsaken til dette var fordi jeg trengte ungdomsbøker til en bokpresentasjon på jobb.

Boka Dette er ikke oss holder i ei hånd, med Sofienbergparken i Oslo som bakgrunn. Foto: Av en annen verden © 2020
Sofienbergparken i Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2020

Sanna går på 10. trinn på ungdomsskolen og bor sammen med faren sin. Det er nesten et år siden moren døde av sykdom, og faren sørger fortsatt dypt over tapet. Det er Sanna som må ta seg av faren, alt han vil gjøre er å sove eller skrive. Det er hun som må lage mat, vaske klær, rydde og holde orden hjemme.

På skolen er det heller ikke så lett. Bestevenninnen, Mie, ser nesten ikke på henne lenger. Hun henger nå kun med den nye jenta i klassen, Mitra, som er den peneste jenta på skolen og vant med å få det akkurat som hun vil.

En dag hun rydder oppdager Sanna et fotoapparat i skapet til moren. Med den er det en lapp som viser at kameraet var tenkt som en bursdagsgave til Sanna fra moren. Sanna husker at moren fortalte henne at hun ikke måtte glemme å se hvor vakker verden er, men hun skjønner ikke helt hva moren mente med det.

Så starter Yousof i klassen. Yousof elsker å ta bilder, og da han oppdager at Sanna har et kamera, spør han om hun vil være med ham og ta bilder. Sammen med Yousof lærer Sanna å se verden gjennom kameralinsa.

Dette er ei fin og sår historie om å ha mistet en mamma, å ha en pappa som er i så dyp sorg at han ikke er tilstede, om vennskap, forelskelse og om det å bli sett.

Jeg likte boka veldig godt. Den har et godt språk, og det er vel umulig å la seg berøre. Karakterene virker ekte og troverdige, og det at handlingen utspiller seg i mitt eget nærmiljø gjør den nok ekstra nær. Herman Foss’ gate 12, hvor Sanna bor, er kun et steinkast unna Bjerregaards gate, hvor jeg selv har bodd. Jeg kommer definitivt til å anbefale denne for ungdomsskoleelever!

I tillegg til å være nominert til Bokbloggerprisen 2019, er boka nominert til Uprisen 2020 og tildelt Kulturdepartementets debutantpris 2019.

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt

Et av mine lesemål for 2020 er å lese diktbøker skrevet for ungdom. Da jeg så Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt i hylla for dikt på ungdomsavdelingen på biblioteket, gjorde tittelen meg virkelig nysgjerrig, og jeg valgte å ta den med meg hjem. At boka var nominert til Uprisen 2020 gjorde nysgjerrigheten min om mulig større.

Boka Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? foran potteplanter. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I denne boka møter vi en navnløs gutt, og forteller en historie om forholdet mellom han og faren hans. Ved første øyekast kan det virke som at de krangler en del, men etter hvert forstår man at faren mishandler sønnen både fysisk og psykisk. Det kommer tydelig fram at guttens mor er klar over hva som foregår, men hun gjør ingenting med det.

Denne diktboka skrevet som modernistiske dikt. Strofene er bygget opp av verselinjer som ikke rimer, og strofene har ulik lengde. Språket er enkelt og direkte, noe som gjør at boka føles ekte og realistisk. Selv om boka omhandler et sterkt, og ofte vanskelig, tema, er den relativt lett å lese. Boka er på under 100 sider, og er gjennomillustrert med svart-hvittillustrasjoner av Skinkeape. Illustrasjonene er med på å støtte opp om teksten, og forteller noe teksten kanskje ikke forteller.

Dette er ei bok som handler om hvordan man blir påvirket av å vokse opp i et voldelig hjem. «Vold avler vold» er det et ordtak som heter, og det ser vi også i denne boka. Faren til jeg-personen er voldelig fordi han selv vokste opp med en voldelig far, og vi ser hvordan jeg-personen i boka også føler en slags voldelig trang.

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? traff meg med en knyttneve i hjertet. Selv om historien er språklig enkel å lese, synes jeg det er et tema som er vanskelig å lese om, fordi det er vanskelig å ikke la seg berøre. Man blir rett og slett sittende igjen med en guffen følelse etterpå.

Jeg tror dette er ei viktig bok, og jeg håper flere vil lese den.