Nok er nok!

I lengre tid har jeg forsøkt å lese Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog. Boka er på kortlista for Bokbloggprisen 2016, og er samlesingsbok nå i april. Etter lengre tid med forsøk, gir jeg nå opp. Dette er rett og slett ikke min kopp te.

Det største hinderet for meg er språket i boka. Det er ikke talenært noe jeg kjenner godt til, og er verken bokmål eller nynorsk. For meg framstår det som et slags oppfunnet språk basert på norrønt og nynorsk, men er verken det ene eller det andre. Jeg får ingen virkelig mening ut av det.

Et tips jeg fikk for lettere å forstå språket, var at jeg burde lytte til forfatteren lese høyt fra boka. Jeg fant flere klipp på YouTube, blant annet ett som varer i 9 minutter. Etter å ha lyttet til klippet hele to ganger, en gang uten og en gang med boka, følte jeg at jeg var like langt. Selv ikke etter dette forstod jeg hva som ble sagt i teksten. Fortsatt framstod det som gresk for meg. Og etter å ha lest ca 50 sider, de første sidene sågar flere gangee, har jeg bestemt meg for at nok et nok. Jeg har for mange andre bøker jeg skal lese og ikke nok overskudd til å streve meg gjennom en tekst som ikke gir meg noe.

Har du lest boka? Fikk du noe ut av den?

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Når det gjør vondt å lese

Jeg har brukt ufattelig lang tid på å komme meg gjennom Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Årsaken er ikke, som noen kanskje kan tro, at jeg ikke liker boka, men rett og slett fordi dette har vært ei vond bok å lese.

Arv og miljø er ei bok full av symbolikk som skaper en dirrende spenning. Det er drømmer, hendelser, og ting som peker mot noe som har skjedd. I litt over første halvdel av boka ligger det hele tiden under overflaten og ulmer, til vi møter nærmest en eksplosjon av en spenningstopp som drar «det unevnelige» fram i lyset. På denne måten har Vigdis hjorth, sammen med et knakende godt språk, skapt et lite kunstverk av ei bok.

Noe koselig lesing syntes jeg ikke boka var. Vi blir servert et skikkelig familiedrama med arvetvist, svik og turbulens. Jeg har fått høre at boka skal være til dels selvbiografisk, men jeg må innrømme at dette var noe jeg som leser ikke bet meg merke i. Det var ikke slik at jeg satt og tenkte «stakkars Vigdis» mens jeg leste boka. Med andre ord kan den helt fint leses uten å kjenne til noe som helst av Hjorths bakgrunn.

Boka er på kortlista for Bokbloggerprisen 2016. Den er også nominert til årets Nordisk råds litteraturpris, samt en rekke andre priser.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Mr Mercedes av Stephen King

Den første boka jeg leste i 2016 var Finders Keepers av Stephen King. At dette var andre boka i en trilogi visste jeg ikke før jeg nærmet meg slutten av boka (bøkene kan med andre ord leses enkeltstående), og det var da jeg skjønte at jeg gjerne ville lese første bok for å finne ut mer om forhistorien til Finders Keepers, som det ble referert til underveis. Med andre ord er Mr Mercedes første bok i krimtrilogien om den pensjonerte politimannen Bill Hodges.

Å være den som leser mest krim skal jeg ikke skryte på meg, og stort sett har jeg mine faste «gå til-forfattere» innen genren. I tillegg har jeg vel kanskje alltid tenkt på Stephen King som en skrekk-/grøsser- og fantasyforfatter, siden det er innen dette jeg har lest bøker av ham tidligere (bortsett fra boka hans om å skrive). Med andre ord hadde jeg egentlig ikke så mange forventninger til hvordan krimen hans skulle være.

Jeg kan vel bare si det først som sist: Stephen King takler krimgenren godt. Selv om vi som lesere tidlig i boka vet hvem morderen Mr Mercedes er, er det ikke her spenningselementet ligger. Spenningen ligger i hvordan Bill Hodges løser saken, hvordan han sakte men sikkert nøster seg fram til en løsning. Dessuten digger jeg språket, og for ikke å snakke om detaljene. At King er svært bevisst på språk og detaljer er det liten tvil om.

Nå gleder jeg meg til å lese siste boka i trilogien, og jeg har skumle planer om å få lest den i løpet av 2017!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

The Wolves of Mercy Falls-serien av Maggie Stiefvater

Jeg plukket med meg The Wolves of Mercy Falls-trilogien av Maggie Stiefvater på bookcrossing-konventen i Oxford i april 2015, og jeg har omsider fått lest alle tre bøkene. Shiver, Linger og Forever kom ut i perioden 2009 til 2011, og i 2013 kom det ut en fjerde bok i serien, Sinner, men dette er en enkeltstående bok som så vidt jeg har forstått fint kan leses uten å ha lest de andre bøkene. Jeg er ikke lest Sinner enda.

Trilogien handler først og fremst om Grace, som lever i en liten by i Minnesota. Som fireåring blir Grace angrepet og bitt av ulver, men blir reddet av en annen ulv, som hun i årene som kommer kjenner en sterk forbindelse med. Denne ulven er Sam, som veksler mellom å være mennske om sommeren og ulv om vinteren. Den første boka skifter synsvinkel mellom Grace og Sam, mens i bok to introduseres vi til flere karakterer, samt at den og bok tre fortelles fra Isabelles og Coles synsvinkler i tillegg til Sams og Graces.

Jeg likte denne trilogien veldig godt. Ved at vi blir fortalt historien fra ulike karakterers synsvinkel gjør at vi opplever historien fra ulike sider. Dette liker jeg godt, og det er med på å understreke at en histore kan sees fra ulike sider.

Trilogien er både spennende, samt at den har en fin liten kjærlighetshistorie. Hadde den kun inneholdt kjærlighetshistorien, hadde jeg nok ikke syntes trilogien var like leseverdig, selv om jeg liker språket i bøkene. Kjærlighetshistorien synes jeg rett og slett ikke er spesielt unik, men jeg liker spenningen i resten av historien. Det er gode karakterbeskrivelser, som framstår som troverdige. De er ikke perfekte, vi kommer inn på psykisk helse, hva rus og berømmelse kan gjøre med mennesker, frykten for det ukjente og andre temaer som stadig er like aktuelle.

Bøkenes målgruppe er i utgangspunktet unge voksne, men som så mange andre bøker med samme målgruppe kan de fint leses av oss andre voksne også. Nå gleder jeg meg til å få lånt Sinner på biblioteket, jeg er nysgjerrig på hvordan den er!


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Blodskraft av Lise Forfang Grimnes

For to år siden kom Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes ut, og jeg likte den. I midten av november kom oppfølgeren, Blodskraft ut. Siden jeg likte Kaoshjerte så godt, hadde jeg forhåndsbestilt boka, og det er ikke til å legge under en stol at jeg hadde høye forventninger til bok nummer to.

Jeg må si at jeg synes Lise virkelig har vokst i skrivingen siden den første boka kom ut for to år siden. Jeg likte denne enda bedre enn den første, og jeg er faktisk helt ærlig når jeg sier at denne nå har havnet blant mine favoritter. Lisa har høstet fra sin fortellerbakgrunn, hun refererer til fortellinger fra hele verden, og skriver drivende godt. Slik intertekstualitet er så herlig når det funker, og Lise får det til å funker kjempegodt!

Dette er ei sånn bok man ikke vil skal slutte – og da jeg hadde lest siste side og det gikk opp for meg at boka var over, ble jeg rett og slett lei meg! Og det bare fordi boka nå var over, og det ikke var mer igjen å lese. Det ligger kanskje i kortene at det kommer ei bok nummer tre? Jeg krysser fingrene for det, og gleder meg!

Noen vil kanskje stusse over at jeg snakker så varmt om bøker som er skrevet av noen jeg kjenner, men jeg er alltid ærlig og sier det jeg mener. Eller for å si det på en annen måte: Hadde jeg ikke likt bøkene til Lise, hadde jeg ikke sagt noe om dem. Rett og slett. Dessuten – Lise er ikke noen nær venn jeg henger med, men har vært en felles blogger jeg har snakket med på nettet og et par ganger på bokbloggtreff.

For å summere det hele opp vil jeg anbefale denne boka på det varmeste, men understreker at man må ha lest Kaoshjerte før man leser Blodskraft. Og så gleder jeg meg over at vi har slik knallgod norsk fantasy, som ser ut til å treffe folk som normalt ikke liker fantasy i hjertet også.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen

Mitt litterære oktober bærer tydligvis preg av sorg. Okei, ikke bare sorg, men død og sorg er definitivt framtredende i bøkene jeg har lest denne måneden.

Jeg har omsider fått somlet meg til å lese ut de to siste bøkene i Bli hvis du kan-trilogien (bok to er ei skikkelig grinebok!), og Helga Flatland skriver knallbra. Men det er ikke hennes bøker jeg skal «snakke» om her, det er Marita Hansens debutroman Og hver morgen våkner jeg, som jeg var så heldig å få plukke med meg på et bookcrossing-treff.


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen handler om en ung kvinne som opplever noe av det verste som kan skje et menneske: En dag hun og kjæresten er på skitur, faller kjæresten om, og han dør i armene hennes. Vi følger Marita, som den unge kvinnen heter, tiden etter kjærestens død, og får ta del i hvordan hun håndterer sorgen og hva hun føler.

Da jeg leste boka var jeg faktisk ikke klar over at boka handlet om forfatterens egne opplevelser. Historien står godt på egne bein, og Marita Hansen har et fint språk som passer til det boka handler om. Og selv om det selfølgelig er veldig trist, så er det ikke bare forferdelig. Vi kan også se håp og varme.

Jeg likte i hvert fall boka godt, og synes dette er ei flott debutbok. Nå gleder jeg meg til å følge forfatteren videre og lese neste bok hun kommer med…

Et norsk hus av Vigdis Hjorth 

Egentlig har jeg vært litt flau over å aldri ha lest Vigdis Hjorth, så da jeg satte meg som et mål for september å lese mer norsk, søkte jeg opp forfatteren i eBokBib. Det var igrunnen tilfeldig at valget falt på Et norsk hus, ei bok jeg ikke visste noe om fra før.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Alma er eer skilt med tre barn, bor i et hus med dårlig standard, men med en utleiedel hun leier ut. Hun er tekstilkunstner, og kanskje kan vel ikke akkurat kalles «normal». Når hun leier ut utleiedelen til en polsk familie oppstår det en konflikt mellom henne og «dem», noe som påvirker både livet hennes og kunsten hennes. Selv om hun prøver å tenke positivt om «dem», eskalerer etter hvert konflikten, og hun sliter med egne tanker.

Jeg må faktisk innrømme at jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka. Hjorts bruker språket bevisst for å skape både atmosfære og følelser. Det liker jeg godt. Selv om Alma har en god del dårlige sider, og til tider er rimelig sær, ble jeg faktisk glad i henne. Her synes jeg Hjorth virkelig får til å skape en troverdig karakter. Mange kan kanskje tenke at Alma er rimelig «uttafor», så tenker jeg at hun nok definitivt kunne vært en virkelig person. Og, om jeg liker det eller ikke, så kan jeg kjenne meg igjen i enkelte av Almas sider også.

Vigdis Hjorth skriver godt, med andre ord, og jeg har veldig lyst til å lese flere bøker av henne. Hun har fått gode kritikker av sin nye bok, Arv og miljø, så denne har jeg virkelig lyst til å lese. Har dere lest noe av Vigdis Hjorth? Liker dere henne?

Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson

Nyere norsk science fiction for voksne er ikke noe det finnes store mengder av, så da lesesirkelen jeg er med i bestemte seg for å lese Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson var jeg ganske spent. Først lånte jeg boka på biblioteket, men da jeg fant ut at den hadde kommet ut i heftet format, fant jeg ut at jeg gjerne ville kjøpe den.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Huset mellom natt og dag er en dystopisk framtidsroman, og handlingen er i hovedsak satt til Europa. Dette er første bok i en serie, og handler om Marko Eldfell, en tidligere biologisk modifisert soldat og dessertør. Han lever i skjul, og jages stadig av flere og flere, blant annet av de fryktede Maskene.

Dette er en skikkelig actionfylt bok, det skjer mye og den er veldig spennende. Språket er ganske røft og moderne, noe som passer boka godt. Språket er definitivt med på å skape atmosfæren i boka. Et konservativt språk nær riksmål hadde definitivt ikke passet her!

Hvis du ønsker deg ei bok med mye dybde, er nok ikke denne boka for deg. Dette er ren underholdning! For min del synes jeg det er helt greit. Det er faktisk ganske deilig å bli underholdt, og dette er ei bok man godt kan lene seg tilbake og slappe skikkelig av med. 
Jeg har store planer om å skaffe meg bok to også, og gleder meg til å følge Marko videre. Planen er å kjøpe den heftede utgaven når den kommer ut, men det kan hende at jeg blir nødt til å lese den før det…

Hålke av Helene Uri

I august var jeg så heldig å være en av to som ble trukket ut i Gyldendals lille konkurranse på Instagram om å få et forhåndseksemplar av Helene Uris nye bok Hålke, og på torsdag dumpet den ned i postkassa mi. Siden jeg hadde gledet meg til å lese denne, la jeg de andre bøkene til side for å konsentrere meg om denne.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Boka handler om et gammelt ektepar, Ebba og Karl, på over 70, som har vært gift i over 40 år. Det er januar, og det er kaldt og ikke minst speilblankt ute: De to gamle blir «fengslet» i sin egen leilighet, da kommunen ikke har strødd. En tur ut er livsfarlig, og det begynner å bli skrantent i matskap og kjøleskap, og de går tom for kaffe underveis. Å være innestengt i dagesvis påvirker definitivt de to gamle, og mye grums bobler opp til overflaten, både utroskap (Ebba) og vold (Karl).

Helene Uri skriver veldig godt. Hun har et konservativt språk som passer godt til handlingen i boka, samt at hun bevisst velger språkbruk ektefellene imellom som understreker personlighetene og dynamikken mellom de to. Språket er definitivt med på å gi de to den personligheten de har, og jeg liker hvordan Uri gir karakterene liv.

De er langt fra perfekte, men man blir allikevel glad i dem. Man kan spørre seg om hvorfor ikke Ebba, som helt klart er en sterk kvinne på mange måter: Hun har satset på karriere og hatt en velansett jobb som høyskolelektor, ikke kommer seg ut av et ekteskap med en brutal ektemann. Hva er det som får henne til å bli?

Av de to karakterene er det uten tvil Ebba vi blir best kjent med. Uri får oss til å virkelig krype under huden hennes, vi får ta del i tankene og føllsene hennes. Karl er litt mer fjern, men jeg synes ikke dette er en svakhet i boka. Selv om boka er skrevet i tredjepersons synsvinkel, er det på en måte gjennom Ebbas øyne vi opplever historien gjennom.

Kort sagt likte jeg boka godt. Den er velskrevet og troverdig. I tillegg likte jeg den lille uventede tvisten på slutten. Jeg har absolutt planer om å lese flere bøker av Helene Uri!

1000 piskeslag : fordi jeg sa det jeg tenkte av Raif Badawi

Som født og oppvokst i et av verdens mest demokratiske land er det lett å ta sin egen ytringsfrihet for gitt. Derfor er det viktig å huske på at ikke alle har det like godt som oss, og saudiske Raif Badawi ble dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag for å ha skrevet kritikk av islam og det sudiske regimet på sin egen blogg. I denne boka er noen av bloggerens tekster samlet, og vi får et innblikk i hva Bawadi faktisk har blitt dømt for å ha skrevet.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Bawadis tekster var veldig interessant lesing, hans religionskritikk er på sin plass, og det at han faktisk får en hard straff for å ytre sine meninger er en virkelig tankevekker. Jeg synes det er så bra at tekstene er oversatt, for det gir oss et innblikk i et tankesett vi kanskje ikke er så kjente med fra før. Det er ingen tvil om at Bawadi selv er muslim, og dette viser hvor viktig det er å ikke skjære alle over én kam. Islam har også mange stemmer, og absolutt ikke alle er ekstreme fanatikere. Også blant muslimene finner vi de liberale som er imot det ISIS holder på med.

Jeg er glad for at jeg lånte denne boka på biblioteket (nærmest tilfeldig). Det er ei lita bok, og den er kjapp å lese. Dette er ei bok jeg håper mange vil lese!