Udyr av Kristine Tofte

[reklame/leseeksemplar]

Selv om jeg har hatt Udyr av Kristine Tofte på hylla siden den kom ut og jeg fikk leseeksemplaret fra forlaget. I mars var det samlesing i forbidelse med Bokbloggerprisen, og det var det som skulle til for at jeg skulle få ut fingeren og få lest den. Kristine Tofte er forfatter av Song for Eirabu, hvor første bok kom ut for over ti år siden på Tiden forlag. Udyr er noe helt annet enn Song for Eirabu, ikke bare i målform, men også innholdsmessig.

I Udyr møter vi Amund, som går på Idavoll ungdomsskole og er skolelei. Det er en torsdag i juni, og han er kalt inn til møte med kontaktlærer Anita. Det viser seg at hun har ordnet arbeidspraksis for ham, og allerede neste dag skal han sendes til en avsides gård i bygda. Der skal han ha praksisplass, men Amund vet ikke helt om gårdsarbeid er noe for ham. Når Amund kommer til Bru gård fredag morgen, stikker bonden av og overlater hele ansvaret til unggutten. Dyr er ikke akkurat Amunds sterkeste side, og ikke virker mobilen hans her også. Heldigvis dukker Ida opp. Ida er skolens peneste jente, men også ei stille jente som brukte å henge på biblioteket utenom skoletid. Heldigvis for Amund, har Ida skikkelig peiling på dyr også, og snart blir de venner og forsøker å ta seg av dyrene på gården.

Det viser seg etter hvert at dyrene på Bru gård på ingen måte er som andre dyr, og plutselig er det flere enn Amund og Ida som viser interesse for gården og dyra som bor der. Før helgen er over må ikke bare Amund og Ida ta seg av dyra, men de må beskytte dem fra en fanatisk pastor og menighetens han, og en forsker som ønsker seg en nobelpris. Og alt dette bare på grunn av et veddemål mellom de norrøne gudene Loke og Odin!

Boka vil nok av mange klassifiseres som fantasy, men den er ikke det vi kaller klassisk fantasy. Den minner nok mer på den typen fantasy Harry Potter-bøkene er, altså at man trekker inn magi i vår verden, gjerne med røtter i mytologi eller folklore. Dette kan gjøres på flere måter, og Kristine Tofte har trukket inn vår egen norrøne mytologi. Kjenner man denne, vil man fort kjenne igjen elementer derfra.

Dette er ei bok med masse humor, og jeg virkelig storkoste meg med den. Selv om boka er på godt over trehundre sider, er den relativt lettlest. Språket er godt og lettbeint, og avdelt i korte kapitler er det lett å skulle lese «bare ett kapittel til». Jeg kommer definitivt til å anbefale denne boka videre til ungdom!

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

[reklame/leseeksemplar]

Jeg har sagt det tidligere, og jeg sier det igen: Å lese bøker av folk man kjenner er alltid nervepirrende. Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen var intet unntak. Forfatteren har bokblogget i flere år, og jeg har truffet henne. Da jeg fikk vite at hun skulle gi ut bok på Samlaget, ble jeg oppriktig glad på hennes vegne. Da boka dumpet ned i postkassa mi som leseeksemplar fra forlaget ble jeg glad, og det tok ikke lang tid før jeg satte meg ned for å lese den.

Sinne handler om 15 år gamle Synne, som går siste året på ungdomsskolen. Foreldrene er skilt, og Synne føler at faren har sviktet dem ved å forlate dem til fordel for en annen. Synnes største utfordring er riktignok ikke at foreldrene er skilt, men at hun har ADHD. Hun sliter med fokus, og ofte bobler og koker det innihenne. Når hun føler at noe går imot henne, mister hun lett besinnelsen, og ofte skjenner hun ut både lærere og de hun går på skolen sammen med. Rett som det er havner hun på rådgiveren sitt kontor, som med støtte fra Synnes mor foreslår at Synne skal starte på medisiner igjen. Synne er skeptisk: Hun har gått på medisiner tidligere, og vil ikke at ting skal bli som da hun gikk på barneskolen. Dessuten er det ingen på skolen som vet at hun har ADHD, bortsett fra bestevenninna Torunn.

Høsten de startet i tiende startet det to nye elever i klassen: Influenseren Kine, som er kjempepopulær på Instagram, og den mystiske og pene Johan. Synne liker Johan, og i høstferien sender de hverandre meldinger på SnapChat til langt etter lenggetid. Egentlig gleder Synne seg til å fortelle Torunn om Johan etter høstferien, men får det ikke helt til, og når det viser seg at også Torunn liker Johan, blir det enda vanskeligere. At Kine har begynt å igle seg innpå Torunn gjør ikke saken noe enklere.

Å lese Sinne har virkelig vært en berg- og dalbane. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen skriver på en måte som virkelig fanger deg som leser, og man dras inn i hele Synnes følelsesregister. Både oppturer og nedturer, og spesielt kjente jeg på frustrasjonen hennes. Synne føler seg ofte utenfor, som de fleste andre ungdommer har hun mest lyst til å være som alle andre. Da jeg lukket boka etter å ha lest den ut, var jeg helt utslitt! Litt grining ble det også overveis.

Dette er ei flott ungdomsbok om forelskelse, vennskap, utenforskap og å leve med ADHD. Jeg kommer definitivt til å anbefale den for elever på 9. og 10. trinn, men den kan fint leses av voksne også.

Alt dette er Tokyo av Ina Strøm

Alt dette er Tokyo av Ina Strøm er antakelig ei bok som hadde passert under radaren min hvis det ikke var at boka hadde blitt presentert på Bokgildet for bibliotekarer i 2019. I motsetning til en del andre jeg kjenner, så ha verken Tokyo eller Japan generelt vært noe jeg har vært spesielt interessert i utover at jeg generelt er nysgjerrig på andre land og kulturer. Presentasjonen var uansett nok til å pirre nysgjerrigheten min, og ble etter hvert med meg hjem fra biblioteket.


Å lese bøker om steder man ikke har vært, er litt som å reise i fantasien, selv når boka er en reiseskildring eller dokumentarbok. Alt dette er Tokyo fikk meg til å føle at jeg vandret gjennom byen. Den er gjennomillustrert av vakre fotografier, og Ina Strøm følger oss gjennom byen, hvor vi kapittel for kapittel får se hver enkelt bydels særpreg fra gateplan. Gjennom vandringen ser vi en mangfoldig by, en by som virkelig kan tilby noe for enhver smak: Fra Shinjuku, som yrer av mennesker med ambisjoner og høy arbeidsmoral, via blant annet matparadiset Chūō og øya med de store framtidsdrømmene, Odaiba, til rebellenes tilfluktssted, Kōenji, og byens egen ødemark, Okutama.

Forfatteren tar oss med på en personlig reise, og forteller oss hvordan hun opplever det mangfoldige Tokyo. Hun beskriver arkitektur, tempo, miljø, og historie. Selv om boka er på over 200 sider, er den lettlest. Ikke bare på grunn av de mange fotografiene, men også fordi hun skriver på en lettbeint og humoristisk måte. Hun deler engasjert av sin kunnskap om japansk tenkesett, kultur, religion, design og enormt mye mer.

I bokas innledning (s. 5) forteller hun om besteforeldrene som besøkte Japan på 60-tallet, og hun forteller følgende:

«Da jeg var 25 år, ble det endelig min tur til å oppleve Tokyo og Japan, og etter det har min verden vært en annen.

Nå er det sikkert på høy tid at jeg reiser noen andre steder. Jeg har regnet ut at jeg har tilbrakt mer enn ti tusen timer her.»

Etter å ha lest Alt dette er Tokyo ble jeg virkelig smittet av forfatterens entusiasme, og nå har jeg virkelig lyst til å besøke byen selv. Jeg vet at det nok blir lenge til det skjer, men en dag håper jeg at også jeg får oppleve denne mangfoldige byen «på ekte».

Mørke : Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg

[reklame/leseeksemplar]

Mørke : Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg er ei av disse bøkene som virkelig pirret nysgjerrigheten min. Bakpå boka kan man lese at forfatteren alltid har vært mørkeredd, men allikevel reiser hun til fjells alene på vinteren. Til Finse, intet mindre, langt uenfor allfarvei. Og dette skulle boka handle om, i tillegg til lysforurensning, stjerner, og annet interessant. Boka kom ut på Samlaget våren 2019.

Bilde av boka Mørke av Sigri Sandberg foran hytte og en bakgrunn av fjell med snø og trær med høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Jeg tror at noe av årsaken til at jeg ble dratt til boka er mitt eget forhold til mørke. Mørkeredd er jeg ikke, men synes heller det er noe vakkert ved det. De tre årene jeg bodde i Finnmark, var det ikke mørketiden jeg likte minst, men sommeren. Blåtimen vi hadde cirka midt på dagen i mørketida (hvis vi hadde klarvær) var noe annet enn det vi tenker på som blåtimen her sørpå. Jeg var heldig og kunne se fjellene fra kontorvinduet, og det blålige lyset som la seg over snøkledte topper var nærmest magisk.

Sigri Sandberg har definitivt klart å sette i gang tankeprosesser hos meg. Tidligere i høst overnattet ei venninne og kollega på Fuglemyrhytta i Nordmarka. Hytta hadde fantastisk utsikt over Oslo, og hadde ikke innlagt strøm (kun solcellelamper). Om kvelden, etter at alt lys var slukket kunne vi se et teppe av lys som lå over byen. Og det er klart jeg ikke er uberørt når Sandberg kan fortelle om hvordan alt liv på planeten vår påvirkes av alt dette kunstige lyset. Visste du at 2/3 av Norges befolkning bor slik til at de ikke kan se Melkeveien fra der de bor? Jeg visste ikke det før jeg leste Sandbergs bok.

Bilde av utsikt over Oslo om natta, men et teppe av kunstig lys over byen. Foto: Av en annen verden © 2019
Fra Fuglemyrshytta så vi teppet av kunstig lys over Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2019

Mørke er et godt eksempel på at sakprosa som ikke er biografisk ikke tenger være kjedelig. Denne boka var utrolig interessant om et tema som bør berøre oss mer. Jeg har allerede anbefalt boka til andre i jobben min som bibliotekar, med hell, og jeg kommer fortsatt til å anbefale den til flere!

Dei sju dørene av Agnes Ravatn

[reklame/leseeksemplar]

Jeg må nok innrømme at dette nok ikke er ei bok jeg ville ha plukket opp hvis det ikke var for at jeg fikk den tilsendt som leseeksemplar fra forlaget. Tidligere har jeg lest Fugletribunalet av samme forfatter, og var ikke overbegeistret. Dei sju dørene skulle, heldigvis, vise seg å være noe helt annet, og her gjør nok Agnes Ravatn det hun kan best: Å skrive humoristisk.

Boka "Dei sju dørene" av Agnes Ravatn i blomsterbed. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Dei sju dørene av Agnes Ravatn blir av noen kalt krim, men flere bibliotek har satt boka sammen med «vanlige» romaner. Jeg skal ikke mene som mye om genre her, for den kan både leses som krim og som samtidsroman, alt etter hva man ønsker å legge vekt på. Uansett er det først og fremst ei humoristisk bok, det er det ingen tvil om.

Boka handler om litteraturprofessor Nina Wisløff, som er i ferd med å miste hjemmet sitt, jobben gir ikke lenger like mye mening, og hun har et litt anstrengt forhold til datteren. Dagen etter at Nina og datteren har avlagt leieboren, Mari, et besøk, hvor datteren oppfører seg ganske ufint, forsvinner Mari sporløst, og det tar ikke lang tid før politietterforskningen stanser opp. I det stille begynner Nina selv å nøste opp tråder, noe som skal vise seg å få langt større virkninger enn hun nok først hadde trodd, i det hun i sin nysgjerrighet avdekker det som har vært godt skjulte familiehemmeligheter.

Jeg storkoste meg med denne boka, til tross for at jeg strevde med å egentlig like noen av karakterene. Det er ikke ofte jeg leser bøker med så markant, og til tider ganske mørk, humor, men jeg liker det virkelig! Språket er dessuten svært godt, noe som også trekker boka opp. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre, både til krimlesere og de som normalt ikke leser krim til vanlig.

Ungen av Aina Basso

[reklame/leseeksemplar]

Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap siden hun debuterte med Ingen må vite i 2008, og jeg har lest og likt alle romanene hun har skrevet. Da den nye boka hennes dumpet bed i postkassa mi fra forlaget ble jeg veldig glad, og jeg gledet meg til å lese den. Boka ble i hovedsak lest på en togtur fra Sandnes til Oslo tidligere denne måneden, og skuffet heldigvis ikke.

Bilde av boka Ungen av Aina Basso, sammen med en kopp kaffelatte av havremelk. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Ungen handler om Anna, ei kvinne i midten av tredveåra som har mistet husposten hos grossereren etter at han gikk konkurs. Hun flytter inn hos Puline på Grønland, som hun kjenner fra da de jobbet på fabrikken sammen. Å skaffe seg nytt arbeid er vanskelig, og de bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn for å tjene noen ekstra slanter. Å ta til seg disse ungene virker som lettjente penger, men når hovedfokuset er å overleve, blir det kanskje ikke like stort fokus på å ta godt vare på ungene.

Noe av det jeg liker så godt med Aina Bassos bøker, er det grundige forarbeidet hun har foretatt. Romanene har stort sett rot i virkelige hendelser, og når jeg leser bøkene er det som om jeg reiser med en tidsmaskin og ender opp i tida Basso skriver om. Og slik var det definitivt med Ungen også. Forfatteren har tatt utgangspunktet i barnedrapssaken som kom opp for lagretten i Kristiania i 1901, den såkalte «Pleiemødre-Sagen». Det var lett å forestille seg Oslo på den tiden, og jeg kjente nærmest armoden på kroppen. Lettelse og takknemlighet for at jeg lever i 2019 og ikke 1900 er også følelser jeg sitter igjen med.

Basso har et usedvanlig godt språk og levende skildringer, så boka havner definitivt i bunken for årets norske favoritter. Dessuten er den drivende spennende, og vanskelig å legge fra seg. Dette er uten tvil en roman jeg kommer til å anbefale videre, både i jobb og privat!

Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg

En av trendene i norsk samtidslitteratur de siste årene har vært barn. Ofte om forholdet mellom mor og barn. I høst kom det endelig ei skjønnlitterær bok som skulle handle om noe jeg rent personlig kunne relatere mer til, nemlig ønsket om å ikke få barn. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og gledet meg til at boka skulle komme til biblioteket.


Hånd som holder boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg. Bakgrunn er skog i høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hovedpersonen i boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg er 35 år, har vært samboer med Philip i flere år, og ønsker seg ikke barn. Dette er noe hun har vært klar på fra før de ble sammen, og Philip har vært enig. Men så annonserer deres nærmeste venner at de venter barn, samtidig som det skjer en del andre ting, som får Philip til å mene at kanskje vil han ha barn allikevel?

Denne boka traff meg rett i hjertet. Jeg er 45 år, og har aldri ønsket meg barn. Flere ganger i boka hadde jeg lyst til å gi jeg-personen en klem, eller jeg ble sint på Philip. Forfatteren setter lys på at vi fortsatt lever i et samfunn hvor det nærmest er forventet at man skal ønske seg barn, spesielt hvis man er kvinne. Populærkulturen er full av mødre, men sjelden portretteres kvinner som er frivillig barnfri og lykkelige over valget de har tatt.

Flere ganger treffer jeg-personen andre som skal kommentere på det at hun ikke har barn, siden hun er i midten 30-årene. Folk som mener at «du burde få en du også» (s. 119), eller folk som mener at man går glipp av noe hvis man ikke får barn. Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Linn Strømsborg skriver dessuten knakende godt, så dette er ei bok jeg føler har mangla i livet mitt. Ja, dette er ei bok jeg kommer til å kjøpe etter hvert, og ei bok jeg håper mange vil lese, både folk med og uten barn.

Håkon av Åsmund H. Eikenes

Håkon av Åsmund H. Eikenes var ei av bøkene Samlaget presenterte for bibliotekarer under Bokdagene på Bibliotekenes hus i våres. Forfatteren leste fra boka, og jeg visste at dette var ei bok jeg måtte lese. Da den dukket opp som kulturfondbok på biblioteket, var det derfor naturlig å låne den med meg hjem. Jeg leste boka da jeg var på ferie i Dublin i august.

Håkon av Åsmund H. Eikenes. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka handler om Håkon, en ung mann i starten i 30-årene. Når vi treffer ham er han samboer med Arve, som har vært kjæresten hans i 7 år. Det tar ikke lang tid før vi forstår at ikke alt som det bør være i forholdet, og at Arve ikke akkurat går under det vi kaller en «kjernekar». Håkon treffer så Thomas, en ung og kjekk mann med krøller, som han har et sidesprang med. Og når han er en tur på byen en lørdag, treffer han Stig, som han kliner med. Det hele forvirrer Håkon, som er veldig usikker på seg selv, og han blir etter hvert stilt ovenfor valget mellom de tre mennene.

Jeg må innrømme at jeg syntes denne boka var et friskt pust av ei skeiv bok. Mitt inntrykk er at bøker med hvor hovedpersonene er LHBTQ+-karakterer, veldig ofte handler om å komme ut. Denne, derimot, handler rett og slett om helt vanlige forhold mellom homofile menn. Vi trenger flere slike!

Språket fløt godt, og jeg nærmest slukte den. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale til andre å lese, både skeive og rette.

De som er elsket av Victoria Hislop

[reklame/leseeksemplar]

Å lese ei bok av Victoria Hislop er ikke det jeg i utgangspunktet prioriterer til vanlig, og i hvert fall ikke oversatt til norsk. Da det dukket opp en sjanse til å være med på Lesepanelet hos forlaget Vigmostad & Bjørke, tenkte jeg «hvorfor ikke?» og sendte av gårde en søknad. Som en av de heldige som fikk delta, sendte de meg et eksemplar av boka, som jeg nå har lest.

De som er elsket av Victoria Hislop. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hadde det ikke vært for at jeg visste jeg skulle skrive min mening om boka, hadde jeg neppe kommet meg forbi prologen, som ikke talte til meg. Jeg syntes rett og slett boka startet ganske kjedelig. Heldigvis bedret det seg da bokas egentlige fortelling startet.

Vi møter Themis, som etter at moren har blitt innlagt på psykisk sykehus og faren har reist til sjøs, vokser opp hos bestemoren sammen med tre andre søsken. Themis er 14 år idet Tyskland okkuperer Hellas, og de fire søskene er splittet i synet på den okkuperende makten. I likhet med en av brødrene tilhører Themis venstresiden, og under borgerkrigen etter at tyskerne har forlatt Hellas slutter hun seg den kommunistiske hæren. Hun kjemper for det hun tror på, og møter en mann hun forelsker seg i. Etter at hun har blitt tatt til fange og sendt i fengsel på øya Makronisos, oppdager hun at hun er gravid, og bestemmer seg for å gjøre alt for å beholde barnet.

Som jeg nevnte over, bruker jeg normalt ikke å lese bøker som originalt er skrevet på engelsk oversatt til norsk, og det følger alltid en god dose skepsis med de gangene jeg gjør det. Heldigvis var denne boka godt oversatt, og jeg syntes det fløt lett å lese boka. At historien som utspant seg i Hellas var spennende hjalp selvfølgelig også. Man kan trygt si at jeg lærte mye nytt om gresk historie, så selv om jeg nok ikke vil si at denne boka er stor litteratur, var den verdt tiden jeg brukte på den. Ting som trekker ned var at den noen ganger var litt forutsigbar og det dukket opp en klisjé her og der (heldigvis ikke så mange at det ble plagsomt).

Dette er ei bok man fint kan anbefale til lesere som for eksempel liker Lucinda Riley, eller liknende «dameromaner». Jeg ser jo at kjærlighet, historisk handling, og familiære forhold tiltaler mange. Om jeg kommer til å lese flere bøker av Victoria hislop er vanskelig å si. Det er nok ikke noe jeg kommer til å prioritere med det første, men aldri si aldri!

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund

Min tidligere kollega Maiken Nylund har endelig kommet ut med boka si! Da jeg fant ut at Maiken sin bok Rikka på ordentlig og forever kom ut i våres, ble jeg glad, og visste at denne måtte jeg lese. Siden Maiken er en bekjent av meg, og en tidligere kollega, kan jeg neppe kalle meg inhabil, men jeg mener samtidig at det jeg har å si om boka er min ærlige mening.

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Rikka på ordentlig og forever handler om å være 10 år, og midt i mellom alt. Foreldrene er skilt, og har fått barn med nye partnere. Rikka må reise fram og tilbake mellom foreldrene, og besøker faren annenhver helg. Hos faren har hun ikke eget rom, men må sove på et rom som ellers er kontor. I starten av boka forteller Lise at hun er forelska i Tom, som er naboen til Rikka. Rikka synes det er teit at Lise er forelska. Lise ber Rikka om å spleise henne og Tom, og når hun ringer på hos Tom er det Toms mamma som åpner, og hun tar et valg som bare blir galt, og Lise blir sint på henne, uten at Rikka får forklart hva som egentlig skjedde… Og midt i dette må hun reise for å besøke faren!

Jeg synes Maiken virkelig fanger hvordan det er å være 10 år, og å være skilsmissebarn. Det er ikke enkelt å føle at man er midt mellom to familier. Og når man i tillegg blir uvenner med sin beste venn, er det slettes ikke lett å været ti år.

For min det ble det et fint møte med Rikka, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne i kommende bøker!