Kategori: bokomtale

Publisert

Mørkeboka av Sigbjørn Mostue.

Da jeg fikk vite at neste bok ut i bokbloggturnéen var ei bok som befant seg i universet til Alvetegnet-serien må jeg innrømme at jeg virkelig gledet meg til å lese den. Jeg har tidligere lest de andre bøkene i serien, og likte dem kjempegodt, så det var med spenning jeg åpnet boka etter å ha fått den i posten.

Mørkeboka av Sigbjørn Mostue

At Mørkeboka av Sigbjørn Mostue er spennende er det liten tvil om. Men dette er ingen vanlig spenningsbok. Boka er interaktiv, på den måten at man kan gå inn på websider referert til i boka, og på den måten lese blogginnlegg, artikler, se filmsnutter og liknende. Dette er med på å gjøre boka morsommere å lese, og jeg kan se dette tiltale ungdom som liker at det skjer noe mer. Selv er jeg kanskje litt gammeldags, og selv om jeg syntes det var litt gøy å sjekke ut ymse websider ble det litt mye. Jeg syntes rett og slett det tok litt mye tid. En annen ting er at dette kun fungerer så fremt man har tilgang til Internet. Skulle man befinne seg på hytta uten en gang å ha strøm, eller på en flyreise, vil ikke dette fungere.

Filene man kunne laste ned var stort sett helt OK, bortsett fra ett sted, hvor formatet var laget for Word. Dette undret meg, ikke bare fordi personen som skulle ha lagt ut dette dokumentet var bibliotekar (bibliotekarer bruker ofte være flinke til dette med platformuavhengighet), men også fordi Word-dokumenter generelt ikke har et godt format, men den diskusjonen skal jeg ikke ta her.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg selv er bibliotekar, eller om dette gjelder for lesere generelt, men det var bibliotekaren i boka som for meg fremstod som minst troverdig. At hun kalles «seniorbibliotekar» (hva nå enn dét skulle være, det er ikke en tittel jeg er kjent med) er én ting, verre var det at artikkelen hun hadde skrevet var nærmest totalt blottet for referanser. Det fantes knapt en kildehenvisning i teksten, og litteraturliste var utelatt helt. Ingen bibliotekar med respekt for seg selv ville ha funnet på noe slikt, etter minst tre år med nøye opplæring i referansehenvisninger og litteraturlister skal det mye til for at vi «glemmer» slikt. Nei, dette var skuffende, Mostue!

Noe jeg derimot liker godt med boka er alle de litterære referansene. Både til Ibsens Peer Gynt, norske folkeeventyr og til og med julesanger! Slikt er alltid stas.

Alt-i-alt ei spennende og absolutt leseverdig bok, men dessverre ikke på høyde med de andre bøkene i serien.

Les også gårsdagens omtale av Aud og Lille Søsters omtale i morgen.

Publisert

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier er ei bok som kan deles i to: En del hvor vi får ta del i noen komme ut-historier, og en del som tar for seg andre skeive tema, deriblant skeive minioriteter. Boka er redigert av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og Kurt Ole Linn, og åpnes av førstnevnte som forteller at boka først og fremst handler om det å få være seg selv. Huitfeldt sier i sitt forord at hun ønsker at unge homofile skal kunne lese om andre som har stått fram og få mot av å lese andre historier. Boka er dog ikke kun ment for skeive, men også for heterofile, for å kunne gi økt toleranse og forståelse for skeives situasjon.

En av komme ut-historiene tilhører tidligere fotballspiller Thomas Berling, som spilte for Lyn i Oslo:

Våren 2000 får tre av lagkameratene i Lyn vite at Thomas er homofil uten at verden går under av den grunn. Optimistisk går Thomas til treneren, en trener han har både som klubb- og landslagsspiller. Møtet blir avgjørende. Treneren sier at det ikke er rom for å ta «særlige hensyn» til homofile i fotballen. Og Thomas, han kan jo «forelske seg i en lagkammerat». Og – verst av alt – han skal jo dusje med lagkameratene sine. Hva vil skje da? Ordene til treneren henger i lufta. Det er umulig for Thomas å ta til motmæle. Han går ut døra. Det er det siste fotball-Norge ser til Thomas Berling, en ung, lovende spiller på landslagsnivå.

s. 73

Som vi kan se av eksempelet over er det mange sterke historier vi blir møtt med i denne boka. Vi møter flere homofile og lesbiske med mange ulike bakgrunner som deler sine historier om å komme ut. Men det er én ting jeg savner sterkt blant disse: Hvor er de bifile? Hvorfor er det ingen bifile som forteller om sin komme ut-historie? Det finnes fortsatt mange fordommer mot bifile, og da kanskje spesielt innen det skeive miljøet, og jeg skulle virkelig ønske at også hadde blitt tatt med i større grad. Selv i 2009 blir bifile møtt møtt skepsis, for ikke å snakke om at det er mange som helt seriøst mener at denne legningen ikke eksisterer. Jeg har snakket med en bifil som fikk beskjed av legen sin om at hun måtte se til å bestemme seg, bifili eksisterte ikke!

Boka tar ikke kun for seg komme ut-historier, som nevnt ovenfor. Den tar også for seg litt mer «teori», og har blant annet artikler om det å være skeiv same, skeiv muslim, skeiv kristen, skeiv historie og en del annet interessant.

Alt-i-alt tror jeg dette er ei viktig bok, til tross for sine enkelte nevnte svakheter. Det er ei bok som bør leses av helsepersonell, aktive lederpersoner i idrettslag, lærere, ja… Alle som jobber med barn og ungdom. Selv om vi har kommet langt er vi fortsatt ikke i mål, og jeg tror at denne boka kan være med på å skape mer forståelse og økt kunnskap. Er det for mye å håpe at den blir pensum på diverse høyskoleutdanninger?

Publisert

The Laughing Corpse av Laurell K. Hamilton.

The Laughing CorpseThe Laughing Corpse av Laurell K. Hamilton er andre bok i serien om vampyrjegeren Anita Blake. Jeg har tidligere skrevet om første bok i serien, som jeg leste tidligere i sommer. Siden jeg i grunnen likte den første, hadde jeg gledet meg til bok nummer to.

Boka var, dessverre, ikke på langt nær like spennende som den første. Jeg skal ikke påstå at den var kjedelig, for det var den absolutt ikke, men den manglet noe av drivet vi fant i den første boka. Ting gikk til tider litt treigt. Det var også et par momenter jeg ikke likte overhodet…

Det første jeg vil nevne av det som irriterte meg veldig var hvordan Anita Blake tidlig i boka nærmest tar det for gitt at et av likene er etter en mann, siden det andre helt klart er en kvinne:

Okay. «Something tore her apart, just like the…man in the bedroom.»
«How do you know it’s a man?»
«Unless they had company, it has to be a man. They didn’t have a visitor, did they?»
– s. 25

Grunnen til at jeg reagerer på dette er fordi det blir sagt på en måte som gjør at det er et faktum. Det første liket av to voksne personer i et hjem er en kvinne, ergo må det andre være en mann. Selv om boka kom ut i 1994 burde ikke dette være noe man tar for gitt. Hvorfor kan det ikke like gjerne være en kvinne? Det er ingenting ved selve liket som tilsier verken det ene eller det andre, så vidt jeg forstår (det er virkelig ille tilberedt). Selv i 1994 fantes det kvinner som bodde sammen, selv med barn.

En annen ting jeg må pirke på skjer litt tidligere i boka. En kvinne er stum – selv ikke når hun ler kommer det en lyd. Dette blir mer eller mindre forklart med at hun er døv. De av oss som kjenner noen som er døv, eller bare har tilbrakt tid med døve for den del, vil vite at døve langt ifra er stille. Døves latter kan være like høylytt og hjertelig som en hørende persons. Her burde kanskje forfatteren undersøkt, selv om dette er en serie.

Når det er sagt, så fant jeg romanen underholdende. Jeg er selvsagt skuffet over at den ikke var like bra som første bok i serien, men den var heller ikke så dårlig at jeg stopper her. Jeg kommer til å lese neste bok, og så tar jeg det derfra. Hvis det viser seg at det er en trend, og at kvaliteten blir dårligere og dårligere for hver bok, så skal man ikke se bort ifra at jeg avslutter og dropper å lese resten av serien. Som man sier på engelsk: To be continued!

Publisert

Genesis av Bernard Beckett.

Så var turen kommet til meg for å si noe om septemberboka i bokbloggturnéen. I går var det Solgunn som sa sin mening, og i morgen skal Nina ytre seg, men i dag er det altså min tur.

Boka dumpet ned i postkassa i slutten av august, og jeg var spent på hvordan denne kom til å bli. Jeg er jo, som tidligere nevnt, skeptisk til oversettelser av bøker. Forrige måned var jeg skuffet, og jeg forventet meg egentlig ikke det helt store denne gangen heller…

Genesis

Handlingen i boka Genesis skrevet av Bernard Beckett finner sted på slutten av det 21. århundret. Verden slik vi kjenner den i dag er borte: Grådighet, klimaendringer, krig og pest har sørget for at den er ruinert, men Øyrepublikken har gjenoppstått. Innbyggerne er trygge og har alt de trenger – bortsett fra frihet. Flyktninger og rømlinger blir drept på flekken, og resultatene fra gentesting bestemmer hva den enkelte skal ha slags oppgaver i livet.

Hovedpersonen i boka er Anaximander. Hun står foran en svært viktig eksamen, og i fem timer skal hun høres i sitt spesialemne: Livet til legenden Adam Forde, 2058 – 2077. I løpet av disse timene finner Anax ut at historien hun har lært kun er en liten del av den store sannheten…

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg er svært skeptisk til å lese bøker på norsk som orginalt er skrevet på engelsk. Intet unntak denne gangen. Heldigvis ble jeg positivt overrasket! Denne var godt oversatt, med godt språk. Oversetteren har bl. a. beholdt navnet Art på en androide med kunstig intelligens, og som vi vet betyr «art» «kunst» på norsk. Ved å ikke oversette navnet, mister det ikke sin dobbeltbetydning. Her og der fant jeg setninger som så litt underlig ut, men om dette var oversetters feil, eller om det var i ånd med orginalen vet jeg faktisk ikke.

En annen ting jeg satte pris på er at forfatteren ikke har undervurdert leseren. Det er mange referanser til bl. a. filosofihistorie, men istedet for å bruke en hel del tid på å forklare dette, legger han opp til at leseren enten kjenner til dette fra før, eller tar seg bryet med å finne ut av det selv. Han bruker heller ikke en hel rekke unødvendige adjektv, samt at han gir karakterene dybde. De er ikke feilfrie. Adam, f. eks., viser tydelig sine feil, men til tross for dette virker han sympatisk, og ikke minst veldig mennesklig.

I boka blir det tatt opp en rekke filosofiske problemstillinger som berører det å være menneske, og hva som gjør mennesker til det de er i motsetning til maskiner. Mange spennende vinklinger blir tatt opp, men det er noe jeg savner: Nemlig menneskets evne til å fantasere. Personlig tror jeg dette med fantasi og kreativitet er noe av det som gjør mennesker så spesielle og unike, evnen til abstrakt tenking.

Jeg synes også at boka er et godt eksempel på hvordan science fiction kan brukes som et virkemiddel til å understreke et poeng. Her er det ikke det at handlingen er satt i framtiden eller at det tekniske ligger foran dagens som er poenget, det er de filosofiske spørsmålene.

Boka er i Norge lansert som ei ungdomsbok, og jeg må innrømme at jeg finner dette noe problematisk. Jeg har valgt å ikke kategorisere den som dette selv. Hvorfor? Hva gjør ei ungdomsbok til nettopp dét? Ungdomsbøker blir som regel definert som noe aldersspesifikt. Det tar for seg problemstillinger som spesielt berører ungdom, og hovedpersonene er ofte ungdommer. For å være ærlig er det ingen ting ved Genesis jeg føler faller innunder det jeg ser på som typiske trekk ved ungdomsbøker, annet enn at hovedpersonen muligens er en ungdom. Da jeg forsøkte å finne ut om denne dystopien av ei bok var gitt ut som ungdomsbok i andre land, kunne jeg faktisk ikke finne noe kunne bekrefte dette, heller motsatt. Jeg stiller meg derfor svært undrende hvorfor Cappelen Damm har valgt å gjøre dette?

Kort oppsummert kan jeg si at dette er en god roman, og at den defiitivt passer for voksne lesere, uten at det trenger skremme unge fra å lese den av den grunn. Boka er rett og slett godt og spennende skrevet, og passer til alle som liker å leke med tankene rundt hva som gjør mennesker til mennesker.

Publisert

Hvis jeg blir av Gayle Forman.

6. juli 2008 er brent fast i minnet mitt. Jeg husker det forskrekkede ansiktsuttrykket til kompisen min da bilen gjorde en piruett, og at jeg tekte «Nå dør vi!» før vi smalt inn i fjellveggen inne i tunellen. Vi var på vei hjem til Oslo fra Sandefjord, hvor vi hadde vært i bryllup dagen før, i det vi frontkolliderer med en annen bil. Det var en traumatisk opplevelse, og jeg tror aldri jeg har vært så nær ved å dø som den gang.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg skulle lese en oversatt ungdomsroman. Egentlig er jeg ikke så glad i å lese bøker som orginalt er skrevet på engelsk i norsk oversettelse, men denne gangen hadde jeg igrunnen ikke et valg: Er man med på leken, og så videre. I begynnelsen var jeg definitivt ikke begeistret. Jeg likte ikke språket, jeg syntes egentlig handlingen virket platt, og jeg var generelt misfornøyd. Dette, bortsett fra det med dårlig språk, skulle heldigvis snart endre seg.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Hvis jeg blir av Gayle Forman handler om Mia. Mia spiller cello, og er svært dyktig. Hun er 17 år og har prøvespilt for det prestisjetunge colleget Julliard, noe som gikk bra. Det er stor sjangs for at hun kommer inn. Kjæresten til Mia, Adam, spiller i et relativt nytt og fremadstormende band, Shooting Star. Det er musikken som førte dem sammen, men det er også snart musikken som gjør at de står ovenfor nye valg i livet. Så brått skjer noe uventet, noe som også er et vendepunkt relativt tidlig i boka: Mia og familien utsettes for en bilulykke, og Mia befinner seg mellom liv og død. Ulykken i boka satte meg først ut. Jeg hadde faktisk ikke forventet meg at denne relativt korte sekvensen i boka skulle kaste meg et drøyt år tilbake i tid. At bilder skulle dukke opp på netthinnen slik at jeg måtte legge boka vekk et øyeblikk, var en langt sterkere reaksjon enn hva jeg hadde trodd den skulle gi. Nok en gang ble jeg minnet om hvor heldige vi var som kom fra det med relativt små skader i forhold.

Historien fortelles fra Mias synsvinkel gjennom hele boka. Mens kroppen hennes ligger i koma, følger hun med på alt «utenfra». Venner og familie kan ikke se henne, men hun kan følge med på dem. I hvert fall de som befinner seg på sykehuset. Vi følger Mia i et døgn, og vi skifter mellom nåtid og tilbakeblikk. Det er lett å følge med på hva som er hva, da forfatteren bruker det å skrive i ulik tid som et virkemiddel for å gjøre dette synlig. Dette er en av tingene jeg synes fungerer fint i boka.

Mia er mørk og digger klassisk musikk, og på den måten skiller hun seg fra resten av familien. Selv om hun føler seg «annerledes» er det ingen tvil om at hun er veldig glad i familien sin, de står hverandre nær. Etter hvert ser man kanskje at hele familien er noe for seg selv, og man blir faktisk ganske glad i disse snodige menneskene. Historien forteller om et unikt og varmt familieforhold – og da snakker man ikke kun om biologisk familie. Også Adam regnes som en naturlig del av familien.

Man skulle kanskje tro at med et så trist tema som døden kunne dette bli depresiv lesing, men det er det absolutt ikke. Boka er full av humor, og har en del replikker som fikk meg til om ikke le høyt, så i hvert fall humre. Et eksempel på dette er da Mia forteller bestevenninnen Kim at hun har fått seg kjæreste. Hun har kvidd seg litt for å fortelle det, men bestevenninna har allerede snappet det opp, og er egentlig mest skuffet over at Mia ikke har sagt noe tidligere:

««Jeg skjønner bare ikke hvorfor du ikke har sagt noe før,» sa hun lavt.
Jeg skulle akkurat til å gi henne min et-kyss-er-ikke-noe-forhold-tale og forklare at jeg ikke ville gjøre mer ut av det enn det var, men jeg tidde. «Jeg var redd du ville bli sint på meg,» innrømmet jeg.
«Jeg er ikke det,» sa Kim. «Men det blir jeg hvis du lyver for meg igjen.»
«OK,» sa jeg.
«Eller hvis du blir en sånn kjæreste som alltid tasser rundt bak kjæresten sin og snakker i første person flertall. ‘Vi elsker vinteren. Vi synes Velvet Underground er nyskapende.’»
«Du vet at jeg ikke vet at jeg ikke ville rockesnakke med deg. Første person entall eller flertall. Jeg lover.»
«Fint,» svarer Kim. «For hvis du blir sånn, så kommer jeg til å skyte deg.»
«Hvis jeg blir sånn, så skal jeg gi deg rifla.»»
Fra Hvis jeg blir av Gayle Forman, s. 93-94.

Som nevnt tidligere ble jeg veldig skuffet over språket i boka. Jeg vet ikke om dette skyldes at oversettelsen ikke er god, eller om forfatteren ikke har godt språk selv, men jeg velger å tro det er det første. Grunnen til dette er at det i oversettelsen brukes ord som på norsk rett og slett høres merkelig ut. Som, for eksempel, at hun har valgt å si «mellomstadiet» (s. 23) om noe som fint kunne ha blitt oversatt med «ungdomsskolen». Strengt tatt er ikke «mellomstadiet» et norsk ord. Og dette er bare ett av flere eksempler på det jeg ser på som underlige ordvalg. For meg er dessverre språket av stor betydning, og dårlig språk kan virke veldig forstyrrende. I denne boka føler jeg at språket trekker den ned. Ei bok som har potensialet til å bli ei flott ungdomsbok blir, med sin platte begynnelse og sitt dårlige språk, det jeg vil kalle ei middels bra ungdomsbok. Jeg synes det er trist, siden jeg så gjerne skulle ha snakket varmt om den. Dessverre er det slik at hvis jeg ikke selv føler entusiasmen, kan jeg heller ikke fortelle om den på en entusiastisk måte.

Boka er lest i forbindelse med en bokbloggturné. Forrige bokomtale, som ble postet i går, finner du i Boklesebloggen min, skrevet av Bai. Dette er siste anmeldelse av boka.

Publisert

Song for Eirabu : slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.

Aller først vil jeg komme med en liten advarsel: Har du ikke lest denne boka enda, vent! Misforstå meg rett, les den, men vent til andre, og siste bok, har kommet, ellers blir du kanskje som meg, frustrert over at fortsettelsen av historien ikke har kommet enda.

Har du fortsatt ikke fattet det får jeg si det rett ut: Denne boka var knakende bra. Jovisst har det tatt meg evig lang tid å lese den, men det er virkelig ikke Kristine Toftes feil. Kristine Tofte skriver nemlig bra. Språket er kanskje til tider litt tungt for oss som ikke er nynorskbrukere til daglig, og det har vært setninger underveis som har fått meg til å stoppe opp og undre «kan man virkelig skrive dét?» Allikevel må jeg ta den lange lesetiden på min egen kappe, for i sommer har jeg vært noe ufokusert og hatt problemer med å samle meg nok til å sette meg ned og konsentrere meg om lesingen. Når man da er en snegleleser i utgangspunktet sier det seg selv at det tar mye tid å lese drøye 550 sider.

Song for Eirabu : slaget på Vigrid

Song for Eirabu : slaget på Vigrid er første av to bøker som handler om «tre kongerike, to unge søstrer og ein spådom om verdas ende.» (Fra baksiden av boka). Vi følger søstrene Ragna og Berghitte og deres skjebner. De er døtre av smeden Sakse og redde og usikre Kjellaug. Til tross for at mora framstår som ei spak kvinne, ser vi fort at disse to jentene langt ifra er kuede og uselvstendige. Vi merker fort at dette er to sterke jenter – hver på sitt vis. Faren har lært dem opp i sverdkamp, og spesielt Ragna er god med sverdet.

Det er mye ved denne boka som gjør den til en typisk fantasy-bok, den gir nok mer eller mindre det man venter av genren. Vi har spådommen, heltene, overgangen fra barn til voksen… Generelt sett er det kanskje mye ved denne boka som «er sagt før», mye er ikke spesielt unikt, men så er heller ikke dét poenget med ei sånn historie. De fleste historier kan man ofte kjenne igjen, selv om de kommer i ulik drakt. Er historien god, som denne, så er det ikke først og fremst dens unikhet som spiller noen rolle, men hvordan den er fortalt. Og Kristine Tofte forteller godt. Vi blir revet med, og den har en jevnt stigende spenningskurve som topper seg på slutten av boka. Det er veldig mye som blir hengende i lufta til slutt, derfor er det nesten trist at vi må være tålmodige og vente på fortsettelsen.

En annen ting jeg liker ved boka er at personene ikke er endimensjonale, som mange personer i slike fortellinger lett kan bli. De er ikke bare gode eller kun onde. De kan være usikre, redde, sinte, glade… De har et vidt følelsesspekter og viser mange menneskelige sider. Til tross for sin styrke kan de også vise sårbarhet.

Nå venter jeg bare i spenning på neste bok, og håper det ikke blir alt for lenge til den kommer ut.

Publisert

The Island av Victoria Hislop.

Ei av bøkene jeg leste i sommerferien min var The Island skrevet av Victoria Hislop. Dette var ei lettlest bok, og midt i blinken til late sommerdager i sola med bok.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

The Island handler om Alex Fielding som reiser til Kreta på ferietur sammen med kjæresten, og hun er fast bestemt på å finne ut mer om sin mors historie på denne turen. Moren, Sofia, har tidligere holdt sin fortid hemmelig, og alt hun har villet fortelle er at hun vokste opp i en liten landsby på Kreta. Da Alex bestemmer seg for å reise til Kreta gir Sifia henne et brev som hun skal ta med til en gammel venn, og hun lover at via denne vennen skal Alex finne ut om morens fortid.

Alex ankommer Plaka, byen moren har vokst opp i, og finner til sin overraskelse ut at rett utenfor kysten ligger øya Spinalonga, Hellas’ tidligere koloni for spedalske. Hun oppsøker så Fotini, morens gamle venninne, og ra henne får hun høre sin families tragiske skjebne.

Boka har kanskje ingen egentlig dybde, men jeg synes alikevel den er litt annerledes enn mange andre lettleste bøker. Vi får innblikk om daglilivet på Spinalonga, og jeg følte at jeg faktisk lærte litt om spedalskhet, en sykdom jeg visste lite om fra tidligere.

Jeg leste i utgangspunktet boka i forbindelse med at jeg gjorde min gamle lesesirket i Oslo en visitt, og flere i lesesirkelen kritiserte boka for å inneholde endimensjonale karakterer. Dette er jeg tildels enig i. De var i stor grad delt inn i karakterer karakterer med enten kun «gode» eller kun «dårlige» egenskaper. Alikevel var det noe som gjorde dem litt mindre endimensjonale etter min mening: Anna følte hun ikke passet i den tradisjonelle rollen som var ment for henne, dette var i stor grad med på å gjøre henne til den hun var. Jeg er enig i at hun kunne ha vært litt mer komplisert, og på den måte ville hun nok blitt et hakk mer troverdig. Maria kan fremstå som en ren engel, men er hun egentlig bare god? På ett sted i boka viser blant annet sjalusi, noe som jeg ser på som en svakhet. Med andre ord er hun ikke helt perfekt, men langt unna er det slett ikke.

Til tross for disse sidene synes jeg boka var ei god sommerlektyre. Den er ikke ment å være tung litteratur, og som det står på forsiden, den er «a beach book with a heart».

På norsk har boka fått tittelen Øya.

Publisert

The Man in the High Castle av Philip K. Dick

The Man in the High Castle av Philip K. Dick regnes for å være en virkelig klassiker inne science fiction. Boka kom for første gang ut i 1962, og han vant blant annet Hugo-prisen for den i 1963.

Handlingen i boka er satt til datidens Amerika, men virkeligheten er en ganske annen enn den vi kjenner: Tyskland og Japan har vunnet andre verdenskrig, og verden er delt mellom de to vinnende maktene. Slaveri er gjeninnført, de få jødene som fortsatt lever gjør dette under skjult identitet, og det afrikanske kontinent er nærmest slettet med jorden. Det er en skremmende verden Dick presenterer oss for, men i en mer nøytral buffersone bor det en forfatter som har skrevet en bestseller. Denne boka er bannlyst i store deler av verden, da den presenterer en visjon av en annen virkelighet. Dette er med på å gi håp, og får mange til å stille spørsmål om andre og bedre verdner faktisk kan eksistere.

Jeg føler det er mye ved denne boka som gjør den til et lite stykke mesterverk. Philip K. Dick har klart å skape en dystopi som får det til å gå kaldt langt nedover ryggen på en. For ikke å snakke om språket: Bevisst bruker han språk og språklige virkemidler på en finurlig måte, og dette er med på å gjøre historien troverdig. Jeg har ingen problemer med å se at dette kunne ha vært vår egen virklighet hadde den andre verdenskrigen tatt en annen vending.

Denne boka passer ikke bare for oss som har sansen for science fiction, men den er også midt i blinken for de som har sansen for alternativ historie; De som liker å leke med tankene «Hva om … hadde skjedd» og «Hvis … hadde …» Jeg synes i hvert fall boka er virkelig fascinerende og den ga meg sann leseglede.

Publisert

Nino Glass: Kidnapperne fra SubCity av Øistein Borge.

Nino, som egentlig heter Nils Norbert, har bodd alene sammen med sin far siden moren forlot dem da Nino var fem år gammel. Ninos far er oppfinneren og vitenskapsmannen Hermann Glass. Vi møter Nino mange år senere, han sitter på en grein høyt oppe i kirsebærtreet utenfor Villa Utsikten, og tenker på sommeren ett år tidligere. Da hadde det skjedd tre ting utenom det vanlige: Én kul ting, én trist ting og én merkelig ting.

Den kule tingen var at Nino ble kjent med en delfin, en liten flaskenesedelfin de kaller Solo. Delfinen må de ta vare på til den blir frisk, og Solo og Nino blir gode venner. Så blir Solo frisk nok til å slippes fri, og de vinker farvel til den nye vennen, som svømmer til havs.

Like etter at Solo har reist, skjer den triste tingen: Ninos far forsvinner i London. Hermann Glass oppholder seg der for å holde et foredrag, for så å fordufte midt på åpen gate, uten å legge fra seg noe spor.

Den tredje, den siste og merkelige tingen, var det lille, inntørkede kvinnemennesket som plutselig dukker opp på døra til Villa Utsikten. Elsa har kommet for å se etter Nino etter farens forsvinning, siden Nino definitivt ikke vil bo hos sin mor og hennes nye, styrtrike ektemann i New York.

Så en dag han overnatter i soveposen sin ute i badehuset, hører han en velkjent lyd igjen: Solos lyd! Han river av seg soveposen og styrter ned til stranda. Og der er Solo! Etter litt om og men henter Nino våtdrakta si, og klatrer ned til Solo, som tar ham med seg på ryggen til havs. Og det er egentlig her historien starter for alvor. Vi blir dratt inn i en spennende historie om kidnappede delfiner og skumle forbrytere. Nino får en ny venn, og sammen jakter de på moderne pirater i London.

Boka berører temaer som vennskap, lojalitet og mot. Den handler om å ikke gi opp, om viljen til å fortsette.

Jeg syntes boka var ganske spennende, og den passer nok best for yngre lesere som liker spenning og action i bøkene de leser. Kidnapperne fra SubCity er første bok i seien om Nino Glass, og er Øistein Borges debutroman. Borge er tidligere kjent som reklamemann og regissør, noe som nok har satt sitt preg på måten han skriver på. Jeg tror derfor yngre lesere vil kunne like denne, og hadde syntes det hadde vært spennende å høre hva yngre lesere selv mener om boka.

Publisert

Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug.

Mengele ZooJeg hadde virkelig gledet meg til å lese romanen som er kåret til Norges beste roman. Den blir stadig skrytt opp i skyene, og folk snakker stadig om hvor fantastisk bra den er. Pent omslag har den også, Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug, grønn jungel med en flott, blå sommerfugl på forsida. Skuffelsen ble derfor stor, for denne levde på ingen måte opp til forventningene.

Vi befinner oss i Amazonas-jungelen, og Mino Aquiles Portoguesa er seks år og har mistet nesten alle melketennene. Minos far lever av å selge utstoppede sommerfugler, og allerede som seksåring er Mino blitt en dreven sommerfuglfanger. Vi følger Minos liv, vi opplever at landsbyen han lever i blir massakrert og at han er eneste gjenlevende. Som en relativt liten gutt står han igjen uten venner og familie. Dette, sammen med lidelser landsbyen hans har gjennomlevd, gjør at han føler et slags hat mot de som er med på å bryte ned regnskogen, og etterhvert også mot andre som ødelegger naturen.

Boka tar opp et viktig tema. Ødeleggelsen av regskogen og hvilke følger dette får for dyrelivet i jungelen og menneskene som lever der. Miljøødeleggelser er definitivt noe vi bør åpne øynene for. Derfor synes jeg det er trist at boka langtifra var så bra som jeg hadde håpet. I starten syntes jeg boka var veldig seig, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Mulig det er språket jeg reagerte på, det flyter ikke så godt.

En annen ting jeg misliker sterkt med boka er hvordan den glorifiserer økoterrorisme. Mino og hans venner dreper mennesker over en lav sko. Man kan kanskje føle at det er rettferdig mot menneskene som gjør slike store forbrytelsr mot naturen, men gjør det alikevel det mer riktig å drepe? De blir til en slags helter, noe som for meg blir veldig feil. Jeg er enig i at man bør reagere på det som gjøres mot naturen er noe man bør reagere på, men med terror? Nei, det har jeg lite sansen for.

Med andre ord: at dette skal være Norges beste roman er jeg sterkt uenig i. Den er ikke i nærheten av å være en god roman i mine øyne. Desverre.