Etter å ha lest The Truth About Melody Browne, hadde jeg lyst til å lese flere bøker av Lisa Jewell. Jeg endte derfor opp med å få fjernlånt The House We Grew Up In, siden mitt eget bibliotek ikke har noen Lisa Jewell-bøker på engelsk. Timingen for når jeg fikk boka passet bra, den kom like før jeg skulle slås ut av lungebetennelse! Boka ble derfor lest innimellom soving og hostekuler…
Boka, som har fått tittelen Barndomshjemmet på norsk, handler om familien Bird som bor i et stort hus i det engelske distriktet Cotswolds. Familien består av fire barn, en eksentrisk mor, og en litt lavmælt far. De framstår som en harmonisk og lykkelig familie, helt til en dag hvor noe dramatisk skjer som skal forandre alt og etter hvert rive familien i stykker…
Selv om denne boka på mange måter er ganske lett å lese, så tar den for seg alvorlige temaer som psykisk sykdom, utenforskap, og annerledeshet. Den handler om at man takler sorg på ulik måte, om at ting ikke alltid er slik de kan se ut til på overflaten, forhold mellom søsken, og hvordan en familie kan påvirkes av én enkelt hendelse.
For meg passet det godt å lese denne mens jeg var sjuk. Jeg orket ikke å gjøre annet enn å ligge under dyna, så å kunne lese ei god bok mellom søvnøktene passet godt. Den var akkurat passe krevende, og jeg likte den veldig godt.
Jeg stiftet bekjentskap med Lisa Jewells forfatterskap for første gang da jeg studerte bibliotek- og informasjonsvitenskap. Ei klassevenninne av meg likte henne, og anbefalte meg å lese noe av henne. Den første boka jeg leste av henne var A Friend of the Family (som jeg så vidt jeg har klart å finne ut ikke er oversatt til norsk), og noen år senere leste jeg 31 Dream Street (norsk tittel Adresse: 31 Dream Street). The Truth About Melody Browne er den tredje boka jeg leste av forfatteren, og kanskje den boka av henne med mest tyngde så langt. Denne har jeg ikke funnet noen norsk oversettelse av.
The Truth About Melody Browne er historien om Melody Browne, som lider av hukommelsestap. Etter sin niende fødselsdag brenner huset hun bor i ned, og hun husker ingenting fra før hun ble reddet ut av flammene av sin far. Når vi møter henne er hun i midten av tredveårene, bor midt i London (riktignok i en kommunal leilighet), sammen med sin søttenårgamle sønn. Hun forlot barndomshjemmet og foreldrene da hun var femten og gravid, og har klart seg på egenhånd siden.
Ved en tilfeldighet møter hun en kjekk mann på en buss, som ber henne med ut på en date. Dette er hennes første date på årevis, og han tar henne med på en forestilling med en hypnotisør. De har fått seter langt foran scenen, og hun ender opp med å bli dratt opp på scenen som «frivillig». I det hypnosen avsluttes, segner hun om, og i det hun kommer til seg selv igjen, begynner hun plutselig å huske små scener fra barndommen i korte glimt. Med dette begynner en reise hvor hun sakte, dag etter dag, husker mer og mer av barndommen, og et puslespill begynner å ta form.
Denne boka likte jeg veldig godt. Mange kategoriserer nok Jewell under genren «chick lit», men akkurat denne boka ville jeg nok ikke plassert på den hylla. Boka tar for seg tema som utenforskap, og om å vokse opp med en dysfunksjonell mor, men også om å finne trygghet og omsorg steder der mange har fordommer om at det ikke finnes. Det er både en historie om å finne seg selv, men også en historie som viser at man ikke trenger å falle inn under det som blir ansett som «normalt» for å kunne ha en fungerende, om enn annerledes, familie.
Jeg liker måten Lisa Jewell skriver på. Språket er lett og ledig, selv om hun tar for seg alvorlige tema. Hun får oss til å bli glad i karakterene med alle sine feil: De framstår som mennesklige. Noen av dem er kanskje mer eller mindre rare i samfunnets øyne, men man blir uansett glade i dem.
Dette blir absolutt ikke siste boka av Lisa Jewell jeg leser. Jeg kan sågar innrømme at jeg er i gang med en ny allerede!
Jeg har faktisk aldri lest noe av Haruki Murakami før. Tro det eller ei. Jeg vet ikke hvorfor, men «det bare blidde sånn». En gang, for en sånn 10 år siden, lånte jeg ei av bøkene hans på biblioteket, men jeg fikk aldri somlet meg til å lese den. Da jeg for en tid tilbake plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fra biblioteket, var det i og for seg ikke forfatteren som gjorde utslaget, men tema. De av dere som har fulgt bloggen min stund, bør ha fått med seg at jeg løper. Egentlig startet jeg med løping i 2012, da jeg hadde fått det for meg at jeg skulle løpe halvmaraton allerede samme høst. Vel, det gikk ikke så bra, jeg gikk på en smell og la joggeskoene på hylla. I januar i fjor, derimot, startet jeg opp igjen, og har siden det tatt det i små steg, og ikke gapet over for mye om gangen. Dermed løp jeg mitt livs første arrangerte løp 3. mai 2015, Wings for Life, og 10 km under Stavanger maraton, og hentet inspirasjon fra boka Løpehjerte, som jeg blogget om. 8. mai i år løp jeg igjen Wings for Life, og jeg er igjen påmeldt 10 km under årets Stavanger maraton. Hovedårsaken til at jeg plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami fra biblioteket var altså at jeg hadde lyst til å lese mer om løping. Ikke nødvendigvis noe løpeteknisk, men noe jeg kunne hente inspirasjon fra. Dermed falt valget på denne.
Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at dette var ei bok jeg virkelig likte. Greit nok at forordet av Frode Grytten fikk meg til å smile, men det var Murakami selv som fikk meg til å forelske meg i den. På en lett og ledig måte vimser han avgårde i teksten, og snakker om løping. Og om skriving, selv om hovedfokus definitivt er på løping. I tillegg er det mye av det han skriver jeg kjenner meg igjen i! Som når han skriver om hva han tenker når han løper:
Jeg blir støtt spurt om hva jeg tenker på mens jeg løper. De som spør er gjerne mennesker som aldri har prøvd å løpe langt selv. Jeg må alltid tenke meg nøye om. Hva er det egentlig jeg tenker når jeg er ute og løper? For å være helt ærlig, har jeg problemer med å huske detaaljer.
(…)
Når jeg løper, så løper jeg bare. Det er som om jeg befinner meg i et vakuum.
Selv om Murakami har hovedfokus på løping og hvordan han opplever dette i boka, så er dette også ei selvbiografisk bok: Han skriver mye om seg selv og om sitt liv. Biografier er ikke noe jeg leser mye av, men denne boka hadde en fin balanse mellom selvbiografiske elementer og løping, og jeg koste meg veldig.
Man trenger slettes ikke være løpeinteressert for å ha glede av den. Murakami skriver godt, og boka er godt oversatt, så hvis man er Murakami-fan, tror jeg nok denne er et «must» å lese. Jeg hadde i hvert fall stor glede av boka, og kommer definitivt til å lese flere bøker av forfatteren.
Jeg må innrømme at jeg ikke husker når eller hvor jeg kjøpte A Weekend with Mr Darcy av Victoria Connelly, men den har stått på hylla ei stund. Helt siden jeg kjøpte den har jeg hatt lyst til å lese den, men det har (som vanlig) kommet andre bøker i veien. Endelig tok jeg meg tid til å lese den, og det viste seg at det faktisk var første bok i en serie som heter Austen Addicts.
A Weekend with Mr Darcy handler faktisk ikke om ei helg med Jane Austens Mr Darcy, som man kanskje kunne tro, men om Jane Austens-fans som tilbringer ei helg på en Jane Austen-konferanse som hvert år holdes på Purley Hall i Hampshire. Bokas heltinner (hvis vi skal bruker austensk språk) er Kathrine Roberts, en Jane Austen-spesialist som jobber på Universitetet i Oxford, og Robyn Love, en kontorarbeider fra Yorkshire som ei stund har forsøkt å gjøre det slutt med kjæresten, Jace. Begge håper at deres hverdagsproblemer skal glemmes denne helgen dedikert til deres favorittforfatter, men så enkelt er det selv sagt ikke. Her er det rom for både romanse og intriger…
Man kan definitivt ikke si at denne boka er et stort litterært verk, men det er nok heller ikke meningen. Selv leste jeg den for det den er: Ren underfoldning. Og underholdende er den! Jeg virkelig storkoste meg med boka, språklig flyter den lett, og den fikk meg både til og humre og til og med hadde jeg en tåre i øyekroken når ting virkelig så til å gå på tverke for våre heltinner. For Victoria Connolly gir karakterene hun skriver om liv, og jeg ble virkelig glad i flere av dem (mens enkelte andre irriterte vettet av meg). Dette var akkurat det jeg trengte da jeg leste den!
Selv om man nok kanskje ikke må ha lest Jane Asutens verker før man leser denne, vil jeg definitivt anbefale det. Det er mange henvisninger til bøkene, og forfatteren har nok regnet med at leserne kjenner historiene, og at de nok også har sett de fleste filmatiseringene av bøkene. For det er uten tvil andre Jane Austen-fans som er målgruppa. Og jeg må si, at som Jane Austen-fan, traff denne meg rett i hjertet!
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Margaret Atwood, og det var egentlig meningen jeg skulle lese The Handmaid’s Tale i fjor høst, da science fiction- og fantasy-boksirkelen jeg er med i hadde boka som lesesirkelbok. Dessverre ble jeg for travel med studier da, så jeg fikk ikke lest den, men så fikk jeg endelig somlet meg til å lese den nå for ikke så lenge siden.
Fortellingen utspiller seg i nær fremtid i den totalitære, kristne republikken Gilead, en stat i en verden hvor strålingskatastrofer har gjort mange kvinner ufruktbare. Vi møter Offred, hvis oppgave er å avle barn. Hun er en såkalt «handmaid», en tjenerinne. Disse rødkledte kvinnene regnes for å fortsatt være fruktbare, og er derfor utplassert hos overklassefamilier hvor deres eneste oppgave er å føde denne familiens barn.
Boka berører mange tema, men det er nok det feministiske perpektivet som kommer sterkest fram. Hva gjør et samfunn med kvinner som ikke får lov til å ha sin egen identitet? Et samfunn hvor de ikke har lov til å lese, og hvor andre bøker enn Bibelen er strengt forbudt? I tillegg er kvinner og menn adskilt, og kvinnene er delt inn i ulike kategorier. Både menn og kvinner er uniformerte, for å hviske ut disses egne identiteter. Mens kvinnene har dekkende klær i ulike farger, har mennene en form for militære eller paramilitære uniformer for å vise deres rank og myndighet i forhold til kvinnene i samfunnet.
Det er nesten skremmende hvor troverdig historien Atwood forteller er. Kunne dette ha skjedd i dag? Eller – skjer dette i dag? Selv om det nå er over 30 år siden boka kom ut, mener jeg den er brennende aktuell, og selv om mange sier de ikke leser science fiction, er dette ei bok jeg tror mange som normalt ikke leser denne genren vil like. The Handmaid’s Tale, som har fått navnet En tjenerinnes beretninger på norsk, er skrevet med et knakende godt språk. Dette er ei bok jeg tror mange vil like, hvis de tør å gå utenfor egen komfortsone og lese noe de kanskje tror de ikke ville ha likt.
Min hobby bookcrossing har ikke bare gjort at jeg har ramlet over bøker jeg kanskje ikke ville ha lest ellers, men det har gitt meg nye venner også. En av disse nye vennene heter Haugtussa på bookcrossing-sidene, og i 2013 fikk jeg Mr Darcy’s Diary av Maya Slater av henne i bursdagsgave, noe jeg syntes var veldig koselig. Jeg elsker Jane Austen, og Pride and Prejudice er blant mine favorittbøker. Utallige bøker er nok inspirert av denne, og Mr Darcy’s Diary er kan nok regnes som en heller useriøs «spin off» av orginalen.
Mr Darcy’s Diary er boka som tar for seg Mar Darcys historie, og Maya Slater lar oss virkelig komme inn under huden på mannen som nok er en helt for mange (kanskje spesielt etter «badescenen» i TV-serien BBC laget for en del år tilbake). Vi blir innlemmet i hans liv i London, hans vennskap med Mr Bingley, så klart, men også med Lord Byron (noe Jane Austen definitivt ikke skrev om i orginalen), og får vite mer om hans søster. Vi lærer å kjenne en mann som definitivt ikke bare er en helt, men som også helt klart har sine feil og mangler.
Boka var definitivt ganske humoristisk, og utrolig lettlest. Man skal definitivt ikke ta denne historien for seriøst, for det er den neppe ment å være. Jeg storkoste meg med boka, og moret meg over hans ekskapader og følte med ham når han var nedfor. Dette er uten tvil reinspikka underholdning!
Hvis jeg skal anbefale boka til noen, må det være folk som elsker Jane Austen, uten å ta verkene hennes for seriøst til å kunne more seg over slike «spin offs», eller folk som synes slike bøker er gøy. Man trenger ikke nødvendigvis å ha lest Pride and Prejudice på forhånd, men historien vil jeg anbefale å kjenne rimelig greit, for det refereres til episoder i orginalen, som man nok bør kjenne for å kunne forstå hva Mr Darcy snakker om. Uanett er boka lettlest og humoristisk, og en fin liten bok å lese hvis man trenger en adspredelse.
Like sant som jeg er virkelig er en historie om en ung psykologistudent, Johanne, som bor hos sin mor mens hun studerer, for å spare penger. Hun er kristen og er aktiv i Forbundet. Hun møter en ung mann, Ivar, som hun innleder et kjæresteforhold til, og de skal reise utenlands sammen. Morgenen hun skal reise oppdager hun at hun ikke får åpnet døra til rommet sitt, og hun begynner å tenke gjennom eget liv…
Selv om Like sant som jeg er virkelig heller ikke falt i smak hos meg, så var den ikke fullt så ille som jeg opplevde Uke 43. Språket er fortsatt ikke min kopp te, setningene går nærmest inn i hverandre, og jeg synes Ørstavik har med alt for mange unødvendige detaljer i beskrivelsene sine. Jeg tviler ikke på at hun har ment å bruke disse som virkemidler, men for meg personlig gjør de ingenting for å tilføre historien noe, og de blir heller et irritasjonsmoment.
Tema i Like sant som jeg er virkelig er et mor-datter-forhold. Det tar ikke lang tid før man forstår at dette forholdet er ganske dysfunksjonelt, og at Johannes mor er svært manipulerende og sjalu. Morens personlighet kombinert med at Johanne helt tydelig er en person med lav selvsikkerhet og som sliter psykisk, gjør at Johanne er svært kuet under sin mor. Dette blir aldri sagt rett ut, men det tar ikke lang tid før man som leser oppfatter at det er sånn det henger sammen.
I seg selv synes jeg tema er interessant nok, og det at Johannes karakter ikke tiltaler meg, så dette er definitivt ikke årsakene til at jeg ikke liker boka. Det er rett og slett Ørstaviks skrivestil som krasjer hos meg. Jeg ser på dette som en smaksak, og kan godt se at andre kan like bøkene hennes, men for min del kommer jeg neppe til å lese noe av henne igjen.
Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert var ei av bøkene som jeg plukket med meg da jeg var på «bookcrossing convention» i Oxford i fjor. Den lå på bordet med alle de gratis bøkene, og jeg plukket med meg en hel haug bøker, og jeg innrømmer glatt at jeg nok kanskje tok med meg litt mange bøker hjem igjen. Årets leseutfordring for meg er derfor å forsøke å komme meg gjennom en del av bookcrossing-bøkene jeg har liggende ulest.
Som jeg skrev forrige søndag, har jeg vært syk. Halvannen sjukemelding har medført mye tid i senga, og mye tid til lesing, og Eat, pray, love er ei av bøkene jeg leste i løpet av sjukemeldingsperioden min.
Egentlig hadde jeg ganske mange fordommer mot boka, jeg var overbevist om at den var både full av klisjéer og at den var rimelig «fluffy» eller «rosa». Etter å ha sett filmen tenkte jeg dog jeg skulle gi den en sjangse, og jeg ble faktisk positivt overrasket, for den var helt annerledes enn hva jeg forventet meg.
Boka handler om Elizabeth Gilberts reise på halvannet år, og er delt inn i tre deler: Eat, hvor hun bor i Roma, Pray, hvor hun oppholder seg på et ashram i India, og Love, hvor hun bor på Bali i Indonesia i fire måneder. Alle de tre delene er forskjellige, og hvert av stedene påvirket henne på hver sin måte. Jeg likte veldig godt hvordan hun beskriver stedene hun er på, ikke bare kan det være rent sceniske beskrivelse av bygninger, omgivelser eller natur, men hun forteller også om historikk, kultur og hverdagsliv. Midt i delen hvor hun bor i Roma og forteller om livet sitt der, ble jeg så inspirert at jeg bestilte meg en tur alene til denne vakre italienske byen i august, når eg har min siste ferieuke – kan tro jeg gleder meg!
Dette er ei bok man virkelig kan drømme seg vekk i. Jeg har ei stund hatt lyst til å besøke både India og Bali, og etter å ha lest boka ble lysten ikke mindre. Yoga er noe jeg har holdt på med de siste årene, og selv om jeg har hatt lyst til å besøke et ashram tidligere, ble kanskje lysten enda større etter å ha lest denne!
Som dere kanskje skjønner, ble dette ei skikkelig slukebok for meg, og jeg koste meg veldig med å drømme meg bort. Akkurat hva jeg trengte for å ikke kjede vettet av meg mens jeg var sjuk!
Jeg hadde gledet meg lenge til å lese Planetfall av Emma Newman, og spesielt etter at jeg hørte utdrag fra boka i fjor høst. Emma Newman seilte fort opp som en av mine favorittforfattere etter å ha lest de tre første bøkene i Split Worlds-serien (bok fire kommer til høsten!), samt ei novellesamling av henne. Å så skulle lese science fiction av henne pirret virkelig nysgjerrigheten min – ville hun klare dét også? Og jeg kan jo si det først som sist: Jeg ble ikke skuffet!
Planetfall er satt til ei framtid hvor jorda er overbefolket og ei gruppe mennesker har satt kursen mot en ny planet for å finne et nytt og bedre liv. Omtrent tusen satte ut på de som kan kalles en pilgrimsreise, inkludert bokas hovedperson, Renata «Ren» Ghali, som fulgte sin kjæreste og lederen av gruppa Lee Suh-Mi. Når de ankommer den nye planeten, finnes de en bygning som allerede er der, som de kaller «Guds by». Historien i boka utspiller seg ca tjue år etter ankomsten, og starter med at et fremmed menneske plutselig ankommer byen: En ung mann som ligner på Suh. Sung-Soo, som viser seg å være den forsvunnene Suhs barnebarn, kommer gående alene til fots, men med hans ankomst begynner også den tjue år gamle idyllen å slå sprekker… Det er umulig å gå inn i detaljer uten å avsløre for mye, så jeg skal ikke si så mye mer om selve handlingen.
Selv om jeg liker at boka berører flere interessante tema (samfunnskritikk og psykisk sykdom, blant annet), så er det først og fremst det gode språket, Emma Newmans levende karakterer og at fortellingen er så godt fortalt som gjør at jeg virkelig elsker denne boka. Jeg ble ufattelig glad i Ren, selv om hun har sine feil og mangler. Det var mer enn én gang jeg hadde så inderlig lyst til å ta tak i henne og gi henne en god klem!
Vi holder for tiden på med å nominere bøker til Hugo-prisen, og jeg innrømmer det: Planetfall kommer til å være én av mine nominasjoner i kategori roman.
Jeg har ikke blogget stort det siste året. Det har faktisk blitt svært sporadisk. Med valgår og andre ting som opptar tiden min, er det ikke ofte jeg har overskudd eller inspirasjon til å skrive, og det går til tider dessuten langsomt med lesingen. Her er det dog noen korte omtaler av bøker jeg har lest, men ikke skrevet om.
Ancillary Justice av Ann Leckie
Denne boka vant en rekke priser i 2014, blant annet Hugo-prisen, Nebula-prisen, BSFA-prisen, Arthur C. Clarke-prisen og Locus-prisen. Dette er den første i trilogien Imperial Radch, og jeg leste boka tidlige i år, da vis kulle lese den i lesesirkelen jeg er med i, hvor vi leser kun science fiction og fantasy (perfekt for sånne som meg).
Her finner vi blant annet tema som kjønn. Hovedkarakteren i boka, som er skrevet i første persons synsvinkel, har tidligere vært en del av et skip, og hun omtaler alle konsekvent som «hun» eller «henne».
Dette er definitivt ei bok jeg kunne skrevet mye, og det er nok derfor jeg aldri kom så langt. Det var definitivt en god leseropplevelse, og den kan til tider være krevende hvis du ikke tidligere har måtte tenke kjønn på en litt annen måte enn det de fleste gjør til vanlig…
Ikkje gløym å klappe katten av Rønnaug Kleiva (tekst) og Inger Lise Belsvik (illustrasjoner)
Ikkje gløym å klappe katten kom ut i 1997, og forfatter Rønnaug Kleiva ble tildelt både Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 1997 og Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, litteraturprisen 1997, for boka. I tillegg har illustratør Inger Lise Belsvik mottatt priser for illustrasjonene.
Boka handler om søskensjalusi, og om hvordan man kan føle seg usynlig når man får et søsken som krever all oppmerksomhet. Gjennom flotte illustrasjoner og beskrivende tekst forteller denne billedboka om storesøsters Annas måte å takle sjalusi og det å føle seg usynlig på.
Her fikk jeg avanserte luftskip (som egentlig er romskip), rompirater, karakterer som ikke akkurat er mors beste barn, men som jeg likevel ble glad i, action og humor. Jeg rett og slett koste meg med denne boka!
Rivers of London av Ben Aaronovitch
Ben Aaronovitch er blant annet kjent for å skrive for TV-serier (som blant annet Doctor Who), og Rivers of London er første bok i en userie med samme navn.
Første bok minner om god, gammeldags britisk politikrim, men man skjønner fort at ting kanskje ikke er så enkelt. Her har vi humoristisk urban fantasy, og selv om jeg kan se enkelte likhetstrekk til noen av Neil Gaimans bøker, er dette noe for seg selv. Jeg humret opptil flere ganger i løpet av boka.
…og så videre…
Jeg har lest langt flere bøker enn disse, og kunne godt ha skrevet mer om flere av dem. Som Oslo 2084 : fire fortellinger om fremtidige forbrytelser av Bing & Bringsværd, The Bone Clocks av David Mitchell, og The Faerie Guardian av Rachel Morgan, som er alle bøker jeg likte godt. Kanskje får jeg ånden over meg en dag og skriver mer om noen av dem, men det er nok ikke noen vits i å holde pusten. Vi får se.
