bokomtale – Side 9 – Av en annen verden

20. oktober 2015

Evna av Siri Pettersen

I morgen kommer siste bok i trilogien Ravneringene, Evna, av Siri Pettersen ut. Første bok, Odinsbarn, kom ut for to år siden, og i fjor leste jeg Råta. Jeg har vært en av de heldige som fikk en flott pakke i posten i begynnelsen av september (midt i valgkampen, må vite!), bare se på denne:

Som du sikkert forstod med det samme, inneholdt pakka et leseeksemplar av Evna, noe som gjorde undertegnede svært lykkelig og spent: Denne boka hadde jeg ventet på helt siden jeg leste ut Råta i fjor.

Boka har jeg lest, og en reise er nå over. Jeg har blitt godt kjent med Hirka, og jeg har blitt veldig glad i henne. Selv om Hirka i Evna er en annen Hirka enn den hun jeg møtte i Odinsbarn, er hun fortsatt litt min. Det føles det i hvert fall som. For Hirka er definitivt en av de romankarakterene jeg kjenner som har gått gjennom størst karakterendring. Helt naturlig, når man ser hva hun gjennomgår underveis. Og dette er en av Siri Pettersens store styrker: hun beskriver troverdige karakterer i bøkene sine. Ting er ikke svart/hvitt, ei heller ikke karakterene.

Det er selvsagt nervepirrende når man skal lese siste boka i en trilogi, når de to foregående har vært så gode, men med Evna hadde jeg ingenting å frykte. Siri Pettersen har skrevet en forrykende avslutning på trilogien, og den var til tider så spennende at det gikk ut over nattsøvnen – bokstavlig talt! Jeg kunne jo ikke legge meg til å sove når jeg bare måtte lese videre...

Mer ønsker jeg ikke å si om boka. Les den selv. Det vil si, hvis du har lest de to første bøkene i trilogien – for de må leses i rekkefølge. De følger hverandre, for Evna plukker opp historien der Råta avsluttet, slik som Råta plukker opp historien der Odinasbarn ender. Og skal du lese én norsk fantasytrilogi, må du lese ravneringene. Sånn er det bare. (Selv om jeg egentlig mener man bør lese langt mer enn bare én…)

2. oktober 2015

The Split Worlds-serien av Emma Newman

I neste uke skal jeg på science fiction- og fantasy-kongressen Octocon i Dublin, og jeg bestemte meg at jeg for en gangs skyld skulle lese noe skrevet av minst én av hedersgjestene. Jeg endte opp med å plukke opp første bok i The Split Worlds-serien av Emma Newman, og vips hadde jeg lest alle de tre bøkene som har kommet ut så langt.

The Split Worlds-serien kan kategoriseres som «urban fantasy» (har vi et godt, norsk ord for denne undergenren?). Vi har tre verdener: Mundanus (vår verden), Exilium (en verden hvor alvene holdes fengslet) og Nether (en slags mellomverden mellom Mundanus og Exilium, som speiler vår verden). Vi møter alver (som slettes ikke er snille skapninger), en levende gargoyle, og i det hele tatt.

Selve historien kan framstå litt som en krimhistorie, men vi skjønner etter hvert at dette er mer enn som så. Her berøres tema som feminisme, noe vi ser ganske kjapt. En av bøkenes hovedpersoner, Cat, har rømt hjemmefra da vi møter henne i begynnelsen av historien. Hun har rett og slett stukket fra Nether til Mundanus, fordi hun ikke akkurat liker å bli undertrykt, og heller ikke passer så godt inn i den typiske kvinnerollen i Nether. Her kan vi se mange paralleller med vår egen vestlige historie fra 1800- og tidlig 1900-tall.

En av flere ting jeg liker godt med Emma Newmans bøker er de troverdige karakterene. Menneskene vi møter er like komplekse som menneskene i realiteten, selv om vi absolutt ikke blir like godt kjent med dem. Cat som på mange vis er vår heltinne, har definitivt sine svakheter, selv om hun er ganske kul også. Jeg ble faktisk veldig glad i Cat!

Emma Newman skriver knakende godt, og språket flyter veldig godt. Bøkene er ikke oversatt til norsk, og hvor avansert engelsken er har jeg vanskelig for å fastslå, siden det er et språk jeg selv behersker uten problemer. Men hvis du liker denne type bøker, vil jeg allikevel på det sterkeste anbefale å gi dem en sjanse, selv om du kanskje ikke leser engelsk normalt, for jeg tror ikke du vil bli skuffet.

Jeg er litt skuffet over at vi ikke helt vet om/når det kommer en bok nummer fire. Emma Newman selv sier at det er utenfor hennes kontroll (men jeg aner ikke hva dette innebærer), så det er kanskje håp i hengende snøre?

8. juli 2015

Løpehjerte : fra frustrert tvillingmor til New York maraton av Cecilie Josefsen da Silva

Jeg har forsøkt å starte med løping tidligere, men hver gang har det etter kort tid glidd ut i ingenting av ulike grunner. Da jeg begynte igjen i slutten av januar i år, hadde jeg egentlig ingen store vyer om å skulle klare å fortsette, men bestemte meg for å starte i det små, med korte turer to-tre ganger i uka. I tillegg trente jeg styrke sammen med personlig trener, noe som forhåpentlig ville gi et godt grunnlag.

Mitt første mål var å løpe 5 km, et mål jeg nådde 27. mars. Den 3. mai deltok jeg i mitt livs første løp, Wings for Life, og jeg tilbakela 7,44 km. Det er virkelig gøy å se framgang, og 26. juni passerte jeg 10 km for første gang. (Jeg hadde planer om å lage meg et nytt løpemål, men har fortsatt ikke klart å bestemme meg for hva det skal være).

Løpehjerte av Cecilie Josefsen da Silva ramlet jeg tilfeldigvis over en gang jeg søkte etter bøker om løping i katalogen til bibliotekket mitt. Så vidt jeg vet, finnes den kun som e-bok, og jeg lånte den i eBokBib.

Jeg skal ikke påstå at Løpehjerte er spesielt vitenskaplig eller av høy faglig kvalitet, ei heller preges den av spesielt godt språk, men alt dette er helt OK. For meg funker boka til det formålet den nok hovedsaklig er ment for: Til inspirasjon. Jeg vet ikke hvor stor nytte drevne løpeentusiaster får ut av boka, men jeg tror mange nybegynnere kan ha glede av den.

Cecilie Josefsen da Silva skriver på en lettfattelig måte om å finne løpegleden. Hun forteller om sin egen vei mot å løpe maraton, og gir nyttige tips til oss som er nybegynnere. For eksempel understreker hun at man ikke bør «kjøre på» for fullt med det samme, men ta det litt etter litt, og venne kroppen til å løpe. Hun snakker også litt om skokjøp, skader og gir noen gode råd med tanke på trening. Et av tipsene hun gir er dette med delmål, noe jeg selv bruker, som nevnt over. Det synes jeg er et godt tips. Jeg har også sansen for det hun sier om å ikke stresse med å nå målet, men å ta den tiden man trenger.

Lørdag 29. august skal jeg løpe 10 km under Stavanger maraton, og jeg gleder meg faktisk til dette. Kanskje det er noen av dere andre som også skal løpe da? Sees vi der?

27. mai 2015

My real children av Jo Walton

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe My real children av Jo Walton, men jeg må si jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, for dette har definitivt vært en av årets beste leseropplevelser så langt. Boka startet jeg på da jeg var på en aldri så liten London-tur for snaue to uker siden, og jeg leste den ut like etter.

Året er 2015 og vi møter den Patricia på 89 år. Hun bor på sykehjem, og i journalen hennes står det «i dag er hun forvirret». For Patricia lever med to sett minner, og begge minnene er like sterke! Så går vi tilbake i historien, og Patricia er ei lita jente på ferie med sin gudfryktige middelklassefamilien. Det er store planer for brorens utdanning, men for henne er det naturlig nok ingen større planer utover mann og barn. Så kommer krigen, broren og faren dør, og hun får sjansen til å studere ved Universitetet i Oxford. I Oxford møter hun Mark, en underlig skrue som hun forlover seg med nesten med det samme. Når Mark uteksamineres et år senere, gjør han det langt dårligere enn forventet, og oppskaket ringer han Patricia: Hvis de skal gifte seg, må det bli nå eller aldri! Og det er her historien deler seg i to. Vi følger etter dette vendepunktet to parallelle livsløp: Et hvor hun svarer «nå», og et hvor hun sier «aldri».

Å følge to parallelle liv var veldig spennende. De fleste av oss tenker nok på hva som ville ha skjedd hvis vi hadde tatt et annet valg, og her får vi nettopp se dette. I tillegg er verdenshistorien svært forskjellig i de to livshistoriene, og det blir i løpet av boka referert til den berømmelige sommerfugleffekten: Var det Patricias valg som påvirket verdenshistorien, eller var det andre ting? Det får vi aldri vite, men tanken er besnærende.

Boka var virkelig godt skrevet, og hadde et konstant driv. Det var rett og slett vanskelig å legge den vekk, og selv om jeg hadde andre ting å gjøre, tok det ikke lang tid før jeg hadde slukt den. Og det sier faktisk noe, når det gjelder meg.

Selv om jeg personlig ville ha kategorisert boka under science fiction (alternative virkeligheter), er det helt sikkert de som vil protestere høylytt, noe jeg faktisk kan forstå. Dette er helt klart ei bok også de som ikke leser fantastisk litteratur kan få stor glede av, da den berører også mange andre tema, både politisk og det mer hverdagslige. For eksempel snakkes det om forhold mellom to av samme kjønn og lover rundt dette, bare for å nevne ett av mange.

Boka, som kom ut i 2014, er dessverre ikke oversatt til norsk, i hvert fall ikke per i dag. Men det er lov å håpe? Dette er virkelig ei bok jeg kunne ha tenkt meg å formidle videre i biblioteket!

10. mai 201524. februar 2019

De som ikke finnes av Simon Stranger

I april samleste vi De som ikke finnes av Simon Stranger, og jeg tok med meg boka på ferie til England første del av måneden. Det er med andre ord over en måned siden jeg leste den, men jeg har ikke fått somlet meg til å blogge om den før nå. Og selv om jeg kunne ha skrevet et langt og utfyllende blogginnlegg, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Blogging kommer ganske langt nede på prioriteringslista for tiden, men jeg synes liksom jeg bør si noe om den, siden den tross alt er nominert til Bokbloggerpriden 2014.

Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om boka på forhånd, dermed var jeg heller ikke forberedt på det som ventet meg. Det var egentlig tøff lesing, og jeg tror boka er viktig. Den sier noe om hvor vanskelig det er å få opphold og hvordan det kan oppleves å være papirløs.

Denne boka er flott å brukes som diskusjonsgrunnlag i ungdomsskolen eller den videregående skole. Perfekt for norsk- eller samfunnsfagslærere. Dette sitatet fra boka er vel i seg selv ganske talende:

«Det var ingen mulighet for at han skulle få lovlig opphold. Han hadde ingen av kvalifikasjonene som Nederland trengte, og historien hans var ikke tragisk nok. Han var ikke torturert. Han hadde ikke flyktet fra krig. Han hadde bare blitt voldtatt.»

Går man inn i boka er det med andre ord mye man kan bruke og diskutere rundt, fra EU og Schengen-avtalen, migrering, asyl og flyktninspolitikk. At jeg selv ligger godt på venstresiden i politikken er ingen hemmelighet (jeg er førstekandidat for Rødt i Rogaland og Sandnes til valget denne høsten), så det er ingen tvil om at boka rørte meg. Jeg satt igjen med følelsen av at dette er ei bok flere bør lese. Tema er interessant og viktig, og jeg likte hvordan den var skrevet med to synsvinkler.

Som sagt, jeg kunne ha skrevet om boka i det vide og det brede, men jeg avslutter her, og så får vi se om jeg klarer å blogge om neste bok før mai er forbi…

22. februar 2015

Skyggefødt av Jan Tore Noreng

Jeg leste en del norsk fantasy i fjor høst. Fantasy har alltid vært en av mine favorittgenre, og er glad for at det har kommet mer på norsk. Spesielt når forfatteren velger å bruke norsk folklore. Derfor ble det helt naturlig for meg å plukke med meg Skyggefødt av Jan Tore Noreng da jeg var på Gjøvik bibliotek i ferien jeg hadde i slutten av oktober i fjor, ei bok jeg egentlig ikke visste så mye om. Siden jeg ikke visste så mye om den, hadde jeg heller ingen forventninger, verken den ene eller den andre veien.

Skyggefødt handler om Jon, Pia, Kalle og Andreas som er på flukt fra et hjem for «vanskelig ungdom». De flykter fra et samfunn de ikke føler at de passer inn i, og plutselig havner de på en forlatt gård. Gården er omgitt av mørk skog, og de tenker at det er det perfekte oppholdssted for slike som dem. Det skal dog ikke gå lang tid før de finner ut at det lurer noe i skyggene på dette øde stedet. Noe de aldri hadde trodd fantes, og som er langt farligere enn fryktet…

Noen kan kanskje reagere på språket i boka. Det er rett fram, og til tider ganske rått. Jeg mener språket passer til fortellerstemmen, da den fortelles utfra en av de tøffe ungdommene. Et annet språk hadde neppe virket like troverdig.

Boka er ei spennende slukebok. Selv leste på et par feriedager, og den passer godt for ungdom som liker spenning og grøss.

Andre bloggere som skriver om Skyggefødt:
Bokelskeren
I bokhylla
Karis bokprat

21. februar 2015

Samlesing for bokbloggprisen: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kan jeg trygt si er årets mest ubehagelige leseopplevelse. Jeg er rimelig sikker på at selv om det bare er februar, kommer jeg ikke til å ha en liknende leseopplevelse igjen i år.

I begynnelsen likte jeg virkelig ikke språket. Det var repetativt, og på en måte seigt. I begynnelsen likte jeg faktisk ikke boka i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, jeg ser at den er godt skrevet, og tar for seg et viktig tema. At den var ubehagelig å lese gjør den ikke nødvendigvis til ei bok jeg tenker jeg ikke liker, men det er noe ubestemmelig der jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg misliker den ikke, men jeg synes det er vanskelig å si at jeg liker den, til tross for alt jeg synes er bra med den. Jeg vet ikke om det henger på greip?

Jeg fattet ganske tidlig at Sebastian slet psykisk, og det var tydelig at han var veldig usikker på seg selv. Det var mange blinkende og tydelige signaler i boka allerede fra starten av, og de ble etter hvert tydeligere og tydeligere. Det er mange ting han sier og gjør som ikke stemmer, ting som tyder på at alt ikke er som de kanskje kan synes å være ved første øyekast.

Historien fortelles fra første person synsvinkel, og jeg innrømmer glatt at jeg-personen til tider irriterte meg. Kanskje hun bare er ung og naiv, men ofte fikk jeg lyst til å ta tak i henne, riste henne og be henne om å åpne øynene og se hva som faktisk foregikk rundt henne.

En annen ting jeg la merke til var at vi aldri egentlig ble kjent med jeg-personen. Selv om vi ser det hele gjennom hennes øyne, får vi vite veldig lite om henne. Jeg kan for eksempel ikke huske at navnet hennes blir nevnt en eneste gang gjennom boka. Vi får vite at hun er en kvinne i starten av tjueårene som jobber i barnehage, at moren er den eneste tilstedeværende forelderen, hun sier at hun ikke vet hvor faren bor, og at hun har boen få venninner. Stort annet får vi egentlig ikke vite.

Dette er neppe ei bok jeg vil trekke fram og anbefale for hvem som helst. Den krever sitt av leseren, jeg ble i hvert fall merkbart psykisk sliten av å lese den. Hadde det ikke vært for at den samleses denne måneden i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, hadde jeg neppe kommet til å lese den ut. Og jeg kommer nok aldri til å lese den igjen.

Du kan se hva andre bokbloggere mener om boka HER.

27. oktober 2014

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes

Det begynner å bli en stund siden jeg fikk en melding fra bokblogger Knirk om at hun hadde begynt å bokblogge hun også. Siden den gang har vi fulgt hverandres blogger, og det har siden vært moro å treffe henne på de årlige bokbloggtreffene. Hun er alltid så blid og hyggelig! Det virker ikke så lenge siden hun fortalte at hun skulle gi ut bok, og i høst ble den endelig utgitt på Aschehoug forlag. Boka har fått tittelen Kaoshjerte, og er fantasy for ungdom.

Det var unektelig spennende å skulle lese boka til noen man kjenner. Man blir litt nervøs for om man liker den ikke. Man vil jo gjerne like, siden det er en person man liker, ikke sant? Heldigvis var en slik nervøsitet totalt bortkastet på Kaoshjerte. Okei, jeg skal ikke påstå at det vil gå under «stor litteratur», men det er heller ikke poenget. Poenget, i hvert fall for meg, var å kose meg med boka, og det gjorde jeg! Så mye at jeg slukte boka i løpet av tre dager. (Godt jeg har ferie…)

At Lise er forteller, kan jeg merke. For hun forteller godt. Jeg digger at hun blander vår verden med norsk folketro. Altså, hun er jo ikke alene om å gjøre det, det kan se ut som at det kanskje er en slags trend, men det gjør absolutt ingenting. Jeg er veldig for å trekke inn det norske. Det er igrunnen ganske naturlig. Dessuten vet hun å holde driven i historien, for den er virkelig spennende. Jeg klarte nesten ikke legge fra meg boka, skulle «bare lese ett kapittel til…»

Jeg skal ikke si så mye mer om boka. Egentlig hadde jeg jo ikke tenkt å skrive om den i det hele tatt, siden jeg kjenner Lise, men hadde bare lyst til å gi henne gladmeldingen om at jeg faktisk likte den her på bloggen min. Det er naturlig, siden det er gjennom bloggsfæren jeg kjenner henne. Så, tusen takk for boka, Lise, jeg har verken spist den opp, balansert den på hodet, brukt den som armlene eller hoppet på den. Det jeg har gjort er å lese den, og kost meg med den. og nå har jeg jammen meg skrevet om den også.

Andre bloggere som har skrevet om Kaoshjerte:
Dykslektrikeren
Karis bokprat
Solgunn sitt
Tine sin blogg

24. oktober 2014

Finne ly av Aina Basso

Da jeg fant ut at Aina Bassos nye bok, Finne ly, hadde handling lagt til Finnskogen, ble jeg gledelig overrasket. Finnskogen er en stor del av mitt indre landskap. Min mormor vokste opp i disse dype skogene på Østlandet, og jeg har selv tilbragt deler av mine barndoms somre der. Det var med spenning og forventning jeg satte i gang med boka en lørdag morgen på vei til jobb. Boka har jeg fått som leseeksemplar av Samlaget, etter å ha bedt pent om å få den. Dette var ei bok jeg rett og slett ikke kunne vente til den kom til biblioteket med å lese, og jeg leste den ut for et par uker siden.

Det var én ting jeg oppdaget nesten med det samme jeg startet med boka: Jeg så for meg Bekkebråten, hvor min mormor vokste opp. Jeg har tidligere postet diktet min mormor skrev om sin barndom HER. Mens Aina Bassos historie trådte fram, var det områder rundt Bekkebråten som speilet seg for mitt indre: Bekken vi likte å leke ved, skogene, stabburet på den andre siden av gården… Alt stod levende for meg underveis. Handlingen er dog en helt annen.

Året er 1849, og Hanna søker tjeneste hos en eldre enkemann og hans to sønner. Hanner er av romanfolket, og må holde tett om hvem hun er. Mannfolkene på den lille gården har nemlig svært lite til overs for det reisende folket, og Hanna ønsker trygghet. Etter hvert kjenner en dragning mot å finne sitt eget folk og friheten på landeveien igjen. Må tryggheten gå på bekostningen av det hun føler ligger i sin egen natur?

Nok en gang imponerer Aina Basso meg. Jeg har alltid likt språket hennes, det er så poetisk. Også i Finne ly briljerer hun med sine nydelige indre bilder. Det treffer meg rett i hjertet, og får meg til å ønske at jeg snart kan lese mer – nok en gang!

I boka Fange 59. Taterpige (min omtale HER) skrev Aina Basso om romfolket, et tema hun kommer tilbake til i denne boka. I Finne ly er handlingen lagt til omtrent hundre år etter forrige bok om romfolket, og hun viser at vilkårene på ingen måte har forbedret seg. Hva så med 2014? Vi ser stadig negativ omtale i mediene. For ikke mange dagene siden skrev for eksempel Stavanger Aftenblad om Vill vest på Sola camping: «Slåsskamp og slagsmål internt mellom britiske steinleggere. Izabela Wronska Woodruff selv mener den britiske grupperingen er britiske sigøynere som reiser rundt i landet. (…) Wronska Woodruff sier hun ikke ønsker romfolk inn på campingen, men sier at flere benytter seg av sanitærfasilitetene.» Med andre ord er Finne ly med sitt tema aktuell, selv om handlingen er lagt nesten 200 år tilbake i tid.

Man trenger absolutt ikke å ha lest Fange 59. Taterpige før man leser denne boka. Finne ly er frittstående, men jeg vil selvsagt anbefale å lese begge. For meg har begge vært «slukebøker» – slike jeg knapt klarer å legge fra meg. Og nok en gang gleder jeg meg til neste Aina Basso-bok!

Finne ly på andre blogger:
Les mye
Min bok- og maleblogg
Tine sin blogg

19. oktober 2014

Råta av Siri Pettersen

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe om Råta. Det var også det jeg sa til forfatteren, Siri Pettersen, da jeg spiste lunsj med henne da jeg var i Oslo i september. Siden Odinsbarn (som var på kortlista for bokblogprisen) har jeg blitt kjent med Siri, og jeg følte at det ikke var helt riktig å skulle skrive om boka. Og jeg skal heller ikke si så mye om boka, men jeg føler at jeg må si noe. Det føles nemlig feil å ikke si noe som helst, siden jeg har latt meg oppsluke totalt.

Da jeg var i Oslo i september, var Ragnhild fra Lattermilds bokblogg og jeg på The Whisky Bar for en matbit og noe godt i glasset. Jeg ble kjent med Ragnhild under et studieopphold i York, England, i 1995. Kveldens samtale dreide seg blant annet hva vi trodde skulle skje i Råta, som vi begge gledet oss til å lese. Hvor ville Hirka havne? Hvor håpet vi hun skulle havne? Både ragnhild og jeg håpet, og trodde, rett. Og det er jeg glad for!

Noe jeg legger merke til med Råta, i forhold til Odinsbarn, bortsett fra at handlingen på så mange måter er veldig annerledes, er at Siri uten tvil har utviklet seg som forfatter. Språklig er hun langt mer sikker i bok nummer to av Ravneringene, det er som om hun har modnet. Og det liker jeg. Faktisk er jeg veldig begeistret for Siris skrivestil, og jeg er glad for at hun ser ut til å ha funnet sin stemme.

Mens Odinsbarn berørte temaer som redsel for det fremmede og det som er annerledes, religionskritikk, og identitet, er et av de store temaene i Råta grådighet. Identitet er dog et tema som fortsatt berøres – for hvem er man hvis man ikke er den man trodde man var?

Om jeg var begeistret da jeg leste Odinsbarn var jeg om mulig enda mer begeistret da jeg leste Råta – jeg synes bok to rett og slett er bedre enn forløperen! Nå må jeg bare vente i spenning på bok nummer tre. Det kan bli lenge å vente, minst et helt år!