Kategori: faglitteratur og sakprosa

Historie har alltid interessert meg, og det siste året har jeg blant annet lest bøker om deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig. Da jeg kom over boka Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye på biblioteket, visste jeg at også dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese.

Käthe Lasnik er 15 år og elev ved Fagerborg skole. På Spørreskjema for jøder i Norge fra 1942 svarte Käthe under rubrikken Når kom De til Norge, at hun alltid har vært der. Ti dager senere blir hun og resten av familien sammen med 532 andre jøder fraktet bort med troppetransportskipet Donau.

Dette er historien om den jødiske Oslo-jenta Käthe som i november 1942 ble deportert til Tyskland under andre verdenskrig. Foreldrene hadde flyktet fra Litauen i 1908, og fikk etter hvert tre barn. Lasnik var en helt vanlig jødisk familie, og Käthe var ei helt vanlig jente, som led en tragisk skjebne.

Forfatter Espen Søbye jobbet i Statistisk sentralbyrå da han fikk spørsmål av en kollega i Haag om hvilken rolle statistikk hadde spilt da jødene ble identifisert og arrestert i 1942. Det var nærmest en tilfeldighet at han kom over spørreskjemaet jenta hadde fylt ut 16. november 1942. Under rubrikken «Når kom De til Norge?» hadde hun skrevet «Alltid vært i Norge». På dette tidspunktet var Käthe nylig fylt 15 år.

Ved hjelp av ulike kilder, blant annet intervjuer med hennes eldre søster, som begge hadde klart å flykte til Sverige, og tidligere klassekamerater fra Fagerborg skole, nøster Søbye sammen trådene som tegner Käthes korte liv. Han forteller om denne unge, jødiske jenta og hennes familie på en nøktern og rett fram måte, og gir oss et innbikk i noe som ok var en ganske vanlig jødisk families liv før og under den andre verdenskrig.

Dette er ei velskrevet og viktig bok. Selv om den kom ut i 2003, er den på mange måter fortsatt aktuell. Den passer godt for de som liker å lese biografier, eller de som er interesserte i historie, spesielt andre verdenskrig.

Boka kan lånes på biblioteket.

Alt dette er Tokyo av Ina Strøm er antakelig ei bok som hadde passert under radaren min hvis det ikke var at boka hadde blitt presentert på Bokgildet for bibliotekarer i 2019. I motsetning til en del andre jeg kjenner, så ha verken Tokyo eller Japan generelt vært noe jeg har vært spesielt interessert i utover at jeg generelt er nysgjerrig på andre land og kulturer. Presentasjonen var uansett nok til å pirre nysgjerrigheten min, og ble etter hvert med meg hjem fra biblioteket.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Elin (@hiddeninabook) Mars 28, 2020 kl. 4:22 PDT

Å lese bøker om steder man ikke har vært, er litt som å reise i fantasien, selv når boka er en reiseskildring eller dokumentarbok. Alt dette er Tokyo fikk meg til å føle at jeg vandret gjennom byen. Den er gjennomillustrert av vakre fotografier, og Ina Strøm følger oss gjennom byen, hvor vi kapittel for kapittel får se hver enkelt bydels særpreg fra gateplan. Gjennom vandringen ser vi en mangfoldig by, en by som virkelig kan tilby noe for enhver smak: Fra Shinjuku, som yrer av mennesker med ambisjoner og høy arbeidsmoral, via blant annet matparadiset Chūō og øya med de store framtidsdrømmene, Odaiba, til rebellenes tilfluktssted, Kōenji, og byens egen ødemark, Okutama.

Forfatteren tar oss med på en personlig reise, og forteller oss hvordan hun opplever det mangfoldige Tokyo. Hun beskriver arkitektur, tempo, miljø, og historie. Selv om boka er på over 200 sider, er den lettlest. Ikke bare på grunn av de mange fotografiene, men også fordi hun skriver på en lettbeint og humoristisk måte. Hun deler engasjert av sin kunnskap om japansk tenkesett, kultur, religion, design og enormt mye mer.

I bokas innledning (s. 5) forteller hun om besteforeldrene som besøkte Japan på 60-tallet, og hun forteller følgende:

«Da jeg var 25 år, ble det endelig min tur til å oppleve Tokyo og Japan, og etter det har min verden vært en annen.

Nå er det sikkert på høy tid at jeg reiser noen andre steder. Jeg har regnet ut at jeg har tilbrakt mer enn ti tusen timer her.»

Etter å ha lest Alt dette er Tokyo ble jeg virkelig smittet av forfatterens entusiasme, og nå har jeg virkelig lyst til å besøke byen selv. Jeg vet at det nok blir lenge til det skjer, men en dag håper jeg at også jeg får oppleve denne mangfoldige byen «på ekte».

[reklame/leseeksemplar]

Mørke : Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg er ei av disse bøkene som virkelig pirret nysgjerrigheten min. Bakpå boka kan man lese at forfatteren alltid har vært mørkeredd, men allikevel reiser hun til fjells alene på vinteren. Til Finse, intet mindre, langt uenfor allfarvei. Og dette skulle boka handle om, i tillegg til lysforurensning, stjerner, og annet interessant. Boka kom ut på Samlaget våren 2019.

Jeg tror at noe av årsaken til at jeg ble dratt til boka er mitt eget forhold til mørke. Mørkeredd er jeg ikke, men synes heller det er noe vakkert ved det. De tre årene jeg bodde i Finnmark, var det ikke mørketiden jeg likte minst, men sommeren. Blåtimen vi hadde cirka midt på dagen i mørketida (hvis vi hadde klarvær) var noe annet enn det vi tenker på som blåtimen her sørpå. Jeg var heldig og kunne se fjellene fra kontorvinduet, og det blålige lyset som la seg over snøkledte topper var nærmest magisk.

Sigri Sandberg har definitivt klart å sette i gang tankeprosesser hos meg. Tidligere i høst overnattet ei venninne og kollega på Fuglemyrhytta i Nordmarka. Hytta hadde fantastisk utsikt over Oslo, og hadde ikke innlagt strøm (kun solcellelamper). Om kvelden, etter at alt lys var slukket kunne vi se et teppe av lys som lå over byen. Og det er klart jeg ikke er uberørt når Sandberg kan fortelle om hvordan alt liv på planeten vår påvirkes av alt dette kunstige lyset. Visste du at 2/3 av Norges befolkning bor slik til at de ikke kan se Melkeveien fra der de bor? Jeg visste ikke det før jeg leste Sandbergs bok.

Mørke er et godt eksempel på at sakprosa som ikke er biografisk ikke tenger være kjedelig. Denne boka var utrolig interessant om et tema som bør berøre oss mer. Jeg har allerede anbefalt boka til andre i jobben min som bibliotekar, med hell, og jeg kommer fortsatt til å anbefale den til flere!

Som født og oppvokst i et av verdens mest demokratiske land er det lett å ta sin egen ytringsfrihet for gitt. Derfor er det viktig å huske på at ikke alle har det like godt som oss, og saudiske Raif Badawi ble dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag for å ha skrevet kritikk av islam og det sudiske regimet på sin egen blogg. I denne boka er noen av bloggerens tekster samlet, og vi får et innblikk i hva Bawadi faktisk har blitt dømt for å ha skrevet.

Bawadis tekster var veldig interessant lesing, hans religionskritikk er på sin plass, og det at han faktisk får en hard straff for å ytre sine meninger er en virkelig tankevekker. Jeg synes det er så bra at tekstene er oversatt, for det gir oss et innblikk i et tankesett vi kanskje ikke er så kjente med fra før. Det er ingen tvil om at Bawadi selv er muslim, og dette viser hvor viktig det er å ikke skjære alle over én kam. Islam har også mange stemmer, og absolutt ikke alle er ekstreme fanatikere. Også blant muslimene finner vi de liberale som er imot det ISIS holder på med.

Jeg er glad for at jeg lånte denne boka på biblioteket (nærmest tilfeldig). Det er ei lita bok, og den er kjapp å lese. Dette er ei bok jeg håper mange vil lese!

Min interesse for denne boka ble uten tvil vekket av tittelen, Talking about Jane Austen in Baghdad. De som har fulgt bloggen ei stund, burde ha fått med seg at jeg er veldig begeistret for Jane Austen, og da denne boka ble tilbudt som boksirkelbok på Bookcrossing-forumet, meldte jeg umiddelbart min interesse.

Nå skulle det fort vise seg at boka egentlig ikke handler om Jane Austen. Faktisk er vel den britiske empirforfatteren knappest nevnt. Når dette er sagt, det gjør ingen verdens ting, for jeg er veldig glad for at jeg leste den, for det den handler om er minst like interessant!

Talking about Jane Austen in Baghdad består av e-postkorrespondanse mellom den britiske journalisten Bee Rowlatt og den irakiske univærsitetslæreren May Witwit. I januar 2005 kom de i kontakt med hverandre i forbindelse med et intervju Bee Rowlatt skal gjøre med May Witwit, og de fortsatte å holde kontakt etter dette. I perioden januar 2005 til oktober 2008 forteller de to kvinnene hverandre om livene sine, og utvikler etter hvert et nært vennskap, til tross for kulturelle ulikheter og fysisk avstand. Bee jobber for BBC World Service i London, er gift og har først to, siden tre, små døtre. May underviser i britisk litteratur og meneskerettigheter på Universitetet i Baghdad, og er gift for andre gang.

Denne boka er nok en slik bok som gjør inntrykk. Kanskje er det først og fremst May sin historie som fanger mest, jeg ble i hvert fall nødt til å bryte ned noen fordommer jeg hadde om irakiske kvinner! I tillegg viser den en hverdag vi bør være taknemlige for at vi ikke lever i. Selv om ting ikke var ultimat under Saddam Hussain, viser boka at hverdagen etter den amerikanske invasjonen kun har forverret seg. De har alldeles ikke noe demokrati: Landet styres av militia, og de amerikanske soldatene kommer brasende og søker etter våpen, selv hos gamle damer på krykker. Vold og bomber er hverdagskost, og alle har opptil flere familiemedlemmer som har dødd de siste årene.

Boka er dessverre ikke oversatt til norsk, og jeg aner ikke om noe norsk forlag sitter på rettighetene til den. Jeg håper noen oversetter og gir ut boka på norsk, selv om det nå er noen år siden den kom ut på orginalspråket, for jeg tror mange vil ha nytte og glede av å lese den. Faktisk tenker jeg at dette er ei slik bok alle bør lese.

Nå reiser snart boka videre til Lattermild, og jeg er spent på hva hun vil ha å si om boka!