Kategori: faglitteratur

Dublin av Frode Grytten er en av bøkene i serien «Forfatterens guide» utgitt på Spartacus forlag. Jeg har tidligere lest London av Tor Åge Bringsværd og Dubrovnik av Vigdis Hjorth, begge bøker jeg likte godt. Det falt naturlig å låne med meg Dublin hjem fra biblioteket, siden deler av ferien i år skal legges til nettopp Dublin.

Jeg må innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne boka. Selv om Frode Grytten absolutt har et godt språk, og en herlig skrivestil, så savnet jeg mer dybde i boka. Jeg hadde forventet meg å bli henvist til ukjente skatter, slike ting som man som vanlig turist gjerne ikke får med seg, men det var lite av dette i Dublin. Faktisk var det generelt lite om steder i boka. Misforstå meg rett, det er moro å lese om publiv, den irske folkesjel, musikkultur og historie, men når man bruker flere sider på å fortelle hvor gode irene er på å prate, da blir det bare litt mye. Ikke synes jeg det er videre interessant å høre om at forfatteren synes det er vanskelig å skrive boka heller, det er rett og slett ikke relevant. Må innrømme at jeg sitter med en smak av dårlig redaktørarbeide i munnen, selv om man ikke kun kan skylde på det. Uansett tør jeg påstå at her har ikke Grytten gjort en god jobb.

Skal du til Dublin, anbefaler jeg heller å lese vanlige reisehåndbøker og lete på nett. Jeg tror det meste er bedre enn denne boka…

Tyskerjenter. Tyskertøser. Vi har alle hørt uttrykkene om disse kvinnene som under andre verdenskrig hadde en eller annen form forhold til en tysk soldat, til fienden. I Tyskerjentene av Helle Aarnes møter vi noen av disse unge kvinnene, og får høre om deres historier. Dette er «historiene vi aldri ble fortalt».

Utgangspunktet for boka var forfatterens artikkelserie «Tyskerjentene» i Bergens Tidende (BT) våren 2008. Artikkelserien skapte debatt både i BT og andre medier. Aarnes fikk mange personlige henvendelser i kjølvannet av at den stod på trykk, og det var mange som ønsket å vite mer, forteller hun i forordet. Dermed ble hun motivert til å skrive ei hel bok om temaet.

I boka er det tyskerjentenes egne historier vi blir fortalt, men disse settes også i kontekst, slik at vi som lesere får litt mer «kjøtt på beinene». Det er sterke historier vi får lese, og vi skjønner raskt hvor urettferdig jentene ble behandlet. Man kan kanskje diskutere hvor rett eller galt det var å «gå til sengs med fienden», som det heter, men hvis man ser på liknende handlinger til menn, ser man lett hvor diskriminerende det hele var. Mange menn som f. eks. drev handel med tyskere under krigen ble aldri straffet på noen måte. Ei heller menn som hadde forhold til tyske kvinner.

Det var sterkt å lese om hvordan «mobben» kunne behandle jenter de mente kunne hatt befatning med tyske soldater. Jentene hadde i seg selv ikke brutt noen lov, alikevel satte disse mennene seg til doms og straffet jentene med bl. a. å klippe av dem håret, trakkasere og skjende dem. Grufulle handlinger de aldri ville komme til å stå til ansvar for, ei heller blir dømt for av politiet.

De færreste av kvinnene som ble angrepet og klippet, anmeldte saken. Sakene som havnet i retten, endte ofte med henleggelser og svært milde dommer, også i tilfeler der de anmeldte hadde kommet med innrømmelser. Da to klippere nektet å godta boten på 250 kroner de var ilagt, reduserte retten summen – aksjonen var en «naturlig og sunn reaksjon blant den ungdom som har holdt rett kurs i disse vanskelige år».
– s. 48

Dette var ei sterk og interessant bok, og definitivt ei bok jeg tror de fleste hadde hatt godt av å lese!

Jeg har egentlig hatt sansen for Kristopher Schau lenge, så da jeg fant ut at biblioteket hadde kjøt inn den nye boka hans, På vegne av venner fortet jeg meg å sette meg opp på venteliste. Og det er jeg glad for, for mannen kan faktisk skrive også! På vegne av venner er ingen stor eller tykk bok, men med sine 92 sider og lommeformat så viser den at kvalitet ikke nødvendigvis betyr kvantitet.

Kristopher Schau skriver om da han vinteren og våren 2009 gikk i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som i avisa ble annonsert med «på vegne av venner»:

Det var en artikkel i Aften Aften der det stod om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

s. 7-8

Boka berører et tema som egentlig er veldig trist: Mennesker som tilsynelatende dør uten pårørende. Det er kommunen som arrangerer deres siste farvel, men det er ingen der for å ta farvel med dem. Og som Schau påpeker, vi som har familie og venner er egentlig veldig heldige.

Jeg synes Kristopher Schau skriver om hele prosjektet sitt veldig fint. Blant annet får han en favorittprest, en som virkelig har funnet ut om den som skal bisettes’ liv. En prest som forteller varmt om vedkommende. Og Schau får gjennom sin skrivestil oss til å føle det som om vi er der med ham, der han sitter på benken og følger sermonien.

Dette er, kort sagt, ei bok jeg trygt kan anbefale andre.