Jeg skal til London, hurra!

Hipp hurra, årets første feriedager for min del skal brukes til å reise til London. Kan tro jeg gleder meg! Turen er kjøpt og betalt, heldigvis, for lommeboka er ganske tom for tiden (med doble boutgifter og alt). Heldigvis er jeg ikke en sånn person som liker å handle, å reise til London for meg er å oppleve byen, ånde inn storbyens atmosfære og bare kose meg. Treffe venner er også hyggelig. Som sagt: Jeg gleder meg!

Jeg har vært så mange ganger i London at jeg for lengst har mistet oversikten over hvor mange. De tradisjonelle severdighetene er ikke alltid like interessante, jeg gidder for eksempel ikke besøke Tower of London, og London Eye har jeg vært oppe i én gang (oppskrytt greie, men flott utsikt, bevares). Denne gangen jakter jeg på noe jeg ikke har gjort eller sett før, og har derfor plukket med meg disse to bøkene fra biblioteket:

Tittel: London
Serie: Gatelangs
Forfattere: Anne-Lucie Grange, Hélène Le Tac og Estelle Renard-Carraud
Forlag: Aschehoug
Utgitt år: 2012 (9. utgave)

Tittel: Walking London : thirty original walks in and around London
Forfatter: Andrew Duncan
Forlag: New Holland
Utgitt år: 2010

Planen er altså å gå så mye som mulig. Å gå er en fantastisk måte å oppleve en by på, man ser mer og blir bedre kjent (dessuten er det jo god mosjon). Jeg regner også med å fortelle om hvor bra bøkene var, eller ikke var, etter turen.

London, here I come!

London-bøker

Smakebit på en søndag

I går kom jeg hjem etter å ha vært på møter i Kirkenes, for å avslutte et verv, torsdag og fredag. Jeg skulle ha vært hjemme fredag ettermiddag, men ble kraftig forsinket. Generelt lite søvn de siste dagene har understreket at jeg ikke lenger er i tjueårene, og jeg har følt meg slapp hele resten av helgen. Overskudd til å lese skjønnlitteratur har jeg ikke hatt, men jeg har kost meg med aviser og Kaffe med Tim Wendelboe.

KaffeDa jeg bodde i Oslo brukte jeg å svinge innom kaffebaren hans etter jobb og få min kaffe-fix, og jeg føler meg alltid velkommen når jeg er der. De har riktignok ikke mat, te eller annet krims, men serverer nydelig kaffe på høyt nivå. Kaffeboka er et flott verk, og i år er den sågar å finne på Mammut-salget. Smakebiten er hentet fra side 56, og er tatt fra kapittelet som handler om brenning av kaffe.

Det finnes ikke en optimal oppskrift eller metode for å brenne kaffe på, rett og slett fordi det er smaken som teller. Og det finnes like mange preferanser knyttet til smak som det finnes brennemestere og kaffenytere. Ulike kaffetyper må også ha ulike brenneprofiler fordi bønnene har ulik størrelse, tetthet og fuktighetsnivå. Andre variabler som gjør kaffebrenning til en komplisert prosess, er at både råvaren og omgivelsene som kaffen brennes i, endrer seg kontinuerlig.

Flere smakebiter finner du som vanlig på Maris blogg Flukten fra virkeligheten.

Virginia Woolf av Hilde Hagerup.

Jeg leste Mrs Dalloway av Virginia Woolf da jeg tok engelsk grunnfag på midten av nittitallet, så da jeg satt på jobb og skulle katalogisere Virginia Woolf av Hilde Hagerup, tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg begynte å kikke nærmere på boka. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at denne ungdomsboka, utgitt i serien Ikon fra Gyldendal forlag, virkelig interesserte meg.

Mitt første møte med Virginia Woolf hadde jeg på midten av 90-tallet, da jeg studerte engelsk ved Universitetet i Oslo. Vi leste Mrs Dalloway, og jeg må innrømme at jeg elsket boka! Jeg har fortsatt ikke fått somlet meg til å lese flere av hennes bøker, men da jeg leste denne biografien, fikk jeg virkelig lyst til å lese flere av bøkene hennes.

Virginia Woolf har egentlig framstått som litt mystisk for meg, selv etter å ha sett The Hours (kan anbefale både boka og filmen!) Å lese om henne fikk jeg vite ting som jeg overhodet ikke visste fra før. Det blir blant annet fortalt om hvordan Virginia ble misbrukt som ung, og at hun stort sett faktisk forelsket seg i andre kvinner (s. 39)!

Som nevnt er denne korte biografien beregnet for ungdom, noe både språket og innholdet bar preg av. Med det mener jeg ikke at det var dårlig, bare tilrettelagt. Så vidt jeg forstår er forfatteren selv en ung kvinne, og jeg synes det funka fint. Det er også en kjapp bok å lese for de som har lyst til å vite litt mer om denne spennende forfatteren, men som kanskje ikke har tid til å lese en tjukk biografi.

Jeg må innrømme at boka har pirret min nysgjerrighet: Ikke bare har jeg lyst til å lese mere av henne, men også mere om henne!

Nytt på menyen…

Jeg skal ikke påberope meg så alt for mange husmorgener, jeg er generelt ganske dårlig på det husmoderlige plan. Ikke er jeg spesielt ryddig, støv på hjernen har jeg aldri hatt, og jeg er dronning på å utsette husvasken til fordel til alt annet interessant. Men det er én ting jeg liker, og det er å lage mat! Både baking og middagsmat er moro, og jeg elsker å lese kokebøker for å la meg inspirere. Kokebøker er kanskje blant de bøkene jeg både låner på biblioteket og kjøper med ekstra god samvittighet. Og i dag kom to nye tilskudd til samlinga mi i posten:

Kokebøker

Dublin av Frode Grytten.

Dublin av Frode Grytten er en av bøkene i serien «Forfatterens guide» utgitt på Spartacus forlag. Jeg har tidligere lest London av Tor Åge Bringsværd og Dubrovnik av Vigdis Hjorth, begge bøker jeg likte godt. Det falt naturlig å låne med meg Dublin hjem fra biblioteket, siden deler av ferien i år skal legges til nettopp Dublin.

Jeg må innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne boka. Selv om Frode Grytten absolutt har et godt språk, og en herlig skrivestil, så savnet jeg mer dybde i boka. Jeg hadde forventet meg å bli henvist til ukjente skatter, slike ting som man som vanlig turist gjerne ikke får med seg, men det var lite av dette i Dublin. Faktisk var det generelt lite om steder i boka. Misforstå meg rett, det er moro å lese om publiv, den irske folkesjel, musikkultur og historie, men når man bruker flere sider på å fortelle hvor gode irene er på å prate, da blir det bare litt mye. Ikke synes jeg det er videre interessant å høre om at forfatteren synes det er vanskelig å skrive boka heller, det er rett og slett ikke relevant. Må innrømme at jeg sitter med en smak av dårlig redaktørarbeide i munnen, selv om man ikke kun kan skylde på det. Uansett tør jeg påstå at her har ikke Grytten gjort en god jobb.

Skal du til Dublin, anbefaler jeg heller å lese vanlige reisehåndbøker og lete på nett. Jeg tror det meste er bedre enn denne boka…

Forfatterens guide…

I 2002 – 2004 ga folaget Spartacus ut en serie reiseskildringer eller reisehåndbøker som heter «Forfatterens guide». Det kom ut totalt seks bøker i serien:

Bringsværd, Tor Åge: London
Dahl, Kjell Ola: Venezia
Grytten, Frode: Dublin
Hjorth, Vigdis: Dubrovniik
Kvalshaug, Vidar: New Orleans
Riley, John Erik: San Francisco

Av disse har jeg lest London og Dubrovniik, og likte begge kjempegodt. Skal ikke se bortifra at jeg kommer til å låne flere bøker i serien senere… Men akkurat nå skulle jeg ønske det fantes en om New York. Desverre finnes det ingen om New York.

Egentlig er det trist at de sluttet å gi ut disse bøkene, for de var så annerledes enn andre reisehåndbøkene man leser. Jeg vet ikke hvorfor de sluttet, kanskje de gikk tom for forfattere som ville skrive om «sin» by?

Cecilia Samartin gleder seg til å klemme sine norske lesere.

Først har jeg en innrømmelse å komme med: Jeg har ikke lest ei eneste bok skrevet av Cecilia Samartin. At denne forfatteren er populær har det dog ikke vært vanskelig å få med seg. Bøkene hennes har hatt lange ventelister på biblioteket, og de lånes stadig ut fortsatt, alle sammen. Jeg vet egentlig ikke så mye om bøkene hennes (heldigvis), men må medgi at jeg faktisk har lyst til å lese i hvert fall ei av bøkene hun har skrevet…

Til høsten kommer Cecilia Samartin til Norge, for å legge ut på sin andre Norgesturné. Dagbladet.no skriver blant annet:

– Jeg er bare kjempebegeistret over å ha blitt invitert til Norge igjen. Nå får jeg en ny mulighet til å føle den norske ånden som har tatt så varmt imot meg tidligere, og til å se den uberørte skjønnheten til det vakre landet deres igjen!

(…)

Til høsten skal Samartin på Norgesturné for andre gang, og denne gangen skal hun også innom Bokfest i Operaen 18. og 19. september. Hun gleder seg stort til å møte leserne sine, og mener det er det mest givende og inspirerende med å være forfatter.

Til høsten kommer forfatteren med to nye bøker: En roman og en kokebok. Kokeboka skal være knyttet til romanen. Kanskje dette er noe for meg?

Tyskerjentene av Helle Aarnes.

Tyskerjenter. Tyskertøser. Vi har alle hørt uttrykkene om disse kvinnene som under andre verdenskrig hadde en eller annen form forhold til en tysk soldat, til fienden. I Tyskerjentene av Helle Aarnes møter vi noen av disse unge kvinnene, og får høre om deres historier. Dette er «historiene vi aldri ble fortalt».

Tyskerjentene

Utgangspunktet for boka var forfatterens artikkelserie «Tyskerjentene» i Bergens Tidende (BT) våren 2008. Artikkelserien skapte debatt både i BT og andre medier. Aarnes fikk mange personlige henvendelser i kjølvannet av at den stod på trykk, og det var mange som ønsket å vite mer, forteller hun i forordet. Dermed ble hun motivert til å skrive ei hel bok om temaet.

I boka er det tyskerjentenes egne historier vi blir fortalt, men disse settes også i kontekst, slik at vi som lesere får litt mer «kjøtt på beinene». Det er sterke historier vi får lese, og vi skjønner raskt hvor urettferdig jentene ble behandlet. Man kan kanskje diskutere hvor rett eller galt det var å «gå til sengs med fienden», som det heter, men hvis man ser på liknende handlinger til menn, ser man lett hvor diskriminerende det hele var. Mange menn som f. eks. drev handel med tyskere under krigen ble aldri straffet på noen måte. Ei heller menn som hadde forhold til tyske kvinner.

Det var sterkt å lese om hvordan «mobben» kunne behandle jenter de mente kunne hatt befatning med tyske soldater. Jentene hadde i seg selv ikke brutt noen lov, alikevel satte disse mennene seg til doms og straffet jentene med bl. a. å klippe av dem håret, trakkasere og skjende dem. Grufulle handlinger de aldri ville komme til å stå til ansvar for, ei heller blir dømt for av politiet.

De færreste av kvinnene som ble angrepet og klippet, anmeldte saken. Sakene som havnet i retten, endte ofte med henleggelser og svært milde dommer, også i tilfeler der de anmeldte hadde kommet med innrømmelser. Da to klippere nektet å godta boten på 250 kroner de var ilagt, reduserte retten summen – aksjonen var en «naturlig og sunn reaksjon blant den ungdom som har holdt rett kurs i disse vanskelige år».
– s. 48

Dette var ei sterk og interessant bok, og definitivt ei bok jeg tror de fleste hadde hatt godt av å lese!

Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø.

Da jeg leste Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø skjønte jeg raskt hvor heldig jeg selv er. Hvor fantastiske mine åpne og tolerante foreldre er, og hvor greit jeg har det som har venner som ikke snudde ryggen til meg da jeg kom ut av skapet.

Betre død enn homofil

Denne boka er delt i to: I første del møter vi Arnfinn Nordbø som forteller sin historie. Om sin gode og trygge oppvekst, om hvordan han som ungdom skjønte at han var homofil, om skammen og de vonde følelsene, om hvordan han kjempet mot sine egne følelser. Han forteller sin komme-ut-historie i et konservativt kristent bedehusmiljø, et svært vanskelig miljø å komme ut i. Han mistet venner, familien hans tok det svært hardt, og han går inn i en svært vanskelig tid. Behandlingen han får fra sitt eget miljø får hårene i nakken til å reise seg på meg, og jeg får fryktelig lyst til å gi ham en god klem. (Skulle du komme til å lese dette noen gang, Arnfinn, så får du en cyberklem).

I andre del går han inn på Bibelen, hva den sier om homofili og han kritiserer de konservative «bokstavtro» for hvordan de blåser opp dette med homofili, mens de nærmest «overser» andre ting det skrives om. Han trekker fram paradokser, og forteller og henviser. Og denne delen er minst like interessant å lese, selv for en hedning som megselv.

Dette er ei sterk og godt skrevet bok, og jeg ønsker mange, mange vil lese den. Både skeive, tolerante familier og venner av skeive, men ikke minst disse konservative kristne. Hvis denne boka kan være med på å åpne øynene til i hvert fall én konservativ kristen og få ham eller henne til å se hvilken urett vedkommende begår, da har vi kommet i det minste ett skritt videre.

Takk for boka, Arnfinn, du er en modig og sterk person!

På vegne av venner av Kristopher Schau.

Jeg har egentlig hatt sansen for Kristopher Schau lenge, så da jeg fant ut at biblioteket hadde kjøt inn den nye boka hans, På vegne av venner fortet jeg meg å sette meg opp på venteliste. Og det er jeg glad for, for mannen kan faktisk skrive også! På vegne av venner er ingen stor eller tykk bok, men med sine 92 sider og lommeformat så viser den at kvalitet ikke nødvendigvis betyr kvantitet.

Kristopher Schau skriver om da han vinteren og våren 2009 gikk i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som i avisa ble annonsert med «på vegne av venner»:

Det var en artikkel i Aften Aften der det stod om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

s. 7-8

På vegne av venner

Boka berører et tema som egentlig er veldig trist: Mennesker som tilsynelatende dør uten pårørende. Det er kommunen som arrangerer deres siste farvel, men det er ingen der for å ta farvel med dem. Og som Schau påpeker, vi som har familie og venner er egentlig veldig heldige.

Jeg synes Kristopher Schau skriver om hele prosjektet sitt veldig fint. Blant annet får han en favorittprest, en som virkelig har funnet ut om den som skal bisettes’ liv. En prest som forteller varmt om vedkommende. Og Schau får gjennom sin skrivestil oss til å føle det som om vi er der med ham, der han sitter på benken og følger sermonien.

Dette er, kort sagt, ei bok jeg trygt kan anbefale andre.