Å skrive bok…

Det hender seg, som nevnt tidligere at det ramler inn spørsmål fra lesere av bloggen i innboksen min. Denne gangen er det ei ung jente med forfatterdrømmer som har skrevet til meg og lurt på følgende:

Hei =) Jeg er ei jente på 19 år som holder på å skrive en bok. Handlingen syntes selv blir veldig bra, men Det åplasere det riktig slik at selve boka skal bli bra er jammen ikke så lett. Har du noen tips og hint til meg ? =)

Nå er ikke jeg noen forfatter, men kan tipse om et par bøker som kanskje kan være til hjelp:

Skriveboka av Merete Morken Andersen. Andersen er forfatter og tidligere forlagsredaktør, og har lenge undervist i skrivekunst og i sakprosaskriving. Denne boka tar for seg det å skrive skjønnlitterære tekster, for eksempel romaner.

Skriv! av Anders Johansen. Anders Johansen er professor ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen, og har tidligere gitt ut esseys, samt debatt- og fagbøker. Denne boka kom ut i fjor, og i motsetningen til Andersens murstein, er denne på kun 109 sider.

Manual til skrivekunsten av Robert Zola Christensen. Denne danske boka tar for seg hvordan man bygger opp karakterer i romaner og noveller, hvordan handlingen skal komme til sin rett, og hvordan man skal få dialogen i romanen eller novella man skriver til å fungere. Jeg vil tro at den unge kvinnen som sendte meg e-posten over nok ville ha mest utbytte av denne av de tre, og da forhåpentlig ikke latt seg skremme av at den er på dansk.

Jeg håper dette var til hjelp, og ønsker deg lykke til med historien!

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier er ei bok som kan deles i to: En del hvor vi får ta del i noen komme ut-historier, og en del som tar for seg andre skeive tema, deriblant skeive minioriteter. Boka er redigert av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og Kurt Ole Linn, og åpnes av førstnevnte som forteller at boka først og fremst handler om det å få være seg selv. Huitfeldt sier i sitt forord at hun ønsker at unge homofile skal kunne lese om andre som har stått fram og få mot av å lese andre historier. Boka er dog ikke kun ment for skeive, men også for heterofile, for å kunne gi økt toleranse og forståelse for skeives situasjon.

En av komme ut-historiene tilhører tidligere fotballspiller Thomas Berling, som spilte for Lyn i Oslo:

Våren 2000 får tre av lagkameratene i Lyn vite at Thomas er homofil uten at verden går under av den grunn. Optimistisk går Thomas til treneren, en trener han har både som klubb- og landslagsspiller. Møtet blir avgjørende. Treneren sier at det ikke er rom for å ta «særlige hensyn» til homofile i fotballen. Og Thomas, han kan jo «forelske seg i en lagkammerat». Og – verst av alt – han skal jo dusje med lagkameratene sine. Hva vil skje da? Ordene til treneren henger i lufta. Det er umulig for Thomas å ta til motmæle. Han går ut døra. Det er det siste fotball-Norge ser til Thomas Berling, en ung, lovende spiller på landslagsnivå.

s. 73

Som vi kan se av eksempelet over er det mange sterke historier vi blir møtt med i denne boka. Vi møter flere homofile og lesbiske med mange ulike bakgrunner som deler sine historier om å komme ut. Men det er én ting jeg savner sterkt blant disse: Hvor er de bifile? Hvorfor er det ingen bifile som forteller om sin komme ut-historie? Det finnes fortsatt mange fordommer mot bifile, og da kanskje spesielt innen det skeive miljøet, og jeg skulle virkelig ønske at også hadde blitt tatt med i større grad. Selv i 2009 blir bifile møtt møtt skepsis, for ikke å snakke om at det er mange som helt seriøst mener at denne legningen ikke eksisterer. Jeg har snakket med en bifil som fikk beskjed av legen sin om at hun måtte se til å bestemme seg, bifili eksisterte ikke!

Boka tar ikke kun for seg komme ut-historier, som nevnt ovenfor. Den tar også for seg litt mer «teori», og har blant annet artikler om det å være skeiv same, skeiv muslim, skeiv kristen, skeiv historie og en del annet interessant.

Alt-i-alt tror jeg dette er ei viktig bok, til tross for sine enkelte nevnte svakheter. Det er ei bok som bør leses av helsepersonell, aktive lederpersoner i idrettslag, lærere, ja… Alle som jobber med barn og ungdom. Selv om vi har kommet langt er vi fortsatt ikke i mål, og jeg tror at denne boka kan være med på å skape mer forståelse og økt kunnskap. Er det for mye å håpe at den blir pensum på diverse høyskoleutdanninger?

Nina Karin Monsen og ordene.

I dag er dagen: Fritt ord-prisen deles ut til filosof Nina Karin Monsen, spesielt kjent for sine utspill mot den nye ekteskapsloven og homofile. Prisutdelingen har skapt mange sterke reaksjoner: Kim Friele har blant annet levert tilbake sin pris i protest og LLH hadde en protestmarkering på Plata i Oslo under utdelingen. «De mest profilerte homokjendisene holdt seg vekke fra motmarkeringen mot prisutdelingen til Nina Karin Monsen, men omtrent tusen personer fant likevel veien til Oslo S», skriver VG Nett.

Forfatter Guro Sibeko reagerer også på utdelingen av prisen:

– Du tar liv ved å gi Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. Ja, hun må få lov til å si det hun vil, men til nå har vi kunnet le av hennes absurde meninger. Fritt Ord har høy respekt i samfunnet, og ved å gi henne en pris er du med på å legitimere hennes standpunkter, sier Sibeko.

Anne Holt og Tine Kjær sier at «[s]eieren er vår, men den har en bitter smak av nederlag.»

Monsen kommer i disse dager ut med boka Kampen om ekteskapet, som skal være nevnt i begrunnelsens til Fritt ord. Stian Bromark i Dagbladet slakter boka og sier at

Nina Karin Monsen, i likhet med en del kristne miljøer i Norge, er motstander av den nye ekteskapsloven som trådte i kraft ved nyttår, en lov som sidestiller heterofile og homofile ekteskap. Samtidig er det blitt åpnet opp for assistert befruktning for homofile. Monsen vil reversere loven, fordi ekteskapet er hellig og alle barn har krav på å vite hvem ens biologiske mor og far er.

Temaet kunne vært gjort unna på 7 000 tegn, altså standard kronikklengde. For å få boka opp i 263 sider, har Nina Karin Monsen vært nødt til å si det samme på ulike måter og med stigende engasjement. Budskapet hamres inn, krydret med ulogisk argumentasjon, ville påstander, uendelig mange skrivefeil og annet slurv og selvmotsigelser. Ett sted heter det at donormarkedet får sine råvarer fra «fattige mennesker, samt mennesker som ikke nødvendigvis er religiøse eller psykisk modne og sunne mennesker». Et annet sted heter det at donorene nok er «høye, pene, kjekke og flinke».

(…)

«Kampen om ekteskapet og barnet» burde aldri vært utgitt, og det skyldes ikke innholdet, som er mainstream kristentenkning. Det skyldes at boka er sakprosa på et lavmål. Det er argumentasjon på sitt minst presise. Det er logikk på sitt mest tåkete. Det er debatt på sitt mest fordummende. Boka gir oss ikke en friere debatt, men et mer forpesta debattklima. Hvis dette er gjennomreflektert, så har tusenvis av norske studenter gjennom flere år blitt rundlurt av Arne Næss.

Jeg er på ingen måte enig med Monsen, men jeg kunne tenkt meg å lese boka, om ikke annet så for selv å kunne kritisere den…

641.4 – 641.8 Konservering, lagring, matlaging

Jeg har egentlig alltid vært begeistret for kokebøker. I timesvis kan jeg sitte og bla i dem og kikke på deilige retter. Selv om det er sjeldent jeg bruker oppskriftene er de fine til inspirasjon, samt at man noen ganger kan bruke oppskriftene som et utgangspunkt for noe man vil lage selv.

Den store vegetarkokeboken En av mine favoritter er Den store vegetarkokeboken av Susan Tomnay. Den inneholder mange forskjellige oppskrifter på alt fra snacks og småmat til større retter og desserter. I tillegg inneholder den en del informasjon om matvaretyper som er spesielt viktige for vegetarianere. Som nevnt bruker jeg sjelden kokebøkene mine for oppskrifter, men dette er faktisk en av de få jeg har hentet oppskrifter fra flere ganger. En gang lagde jeg for eksempel falafler, og de ble veldig gode, hvis jeg får skryte av meg selv.

Jeg har for tiden to kokebøker hjemme som jeg har lånt på biblioteket (biblioteket bruker å ha kokebøker i bøtter og spann): Vegetarmat til fest av Pamela Sheldon Johns og Yum yum med Noman av Noman Mubashir. Den førstnevnte lånte jeg med meg hjem for å få inspirasjon og tips til nye middagsretter jeg kan lage.

Forordet til Vegetarmat til fest er skrevet av redaktør Chuck Williams, som ikke kan komme på en eneste frukt eller grønnsak han ikke liker, og kan fortelle at han ofte spiser vegetarmat, ikke fordi han er vegetarianer, men fordi han synes det er så godt. Boka innholder mange forskjellige oppskrifter, blant annet på innbakte grønnsaker, rødkålruletter, supper og en hel mengde andre middagsretter. Men det som virkelig får munnen min til å renne er de lekre bildene av dessertene. Bakerst i boka kan man finne ei ordliste inndelt i typer matvarer med en forklaring på hva disse er. Det kan jo være ganske nyttig for en som ikke er så bevandret i matvarenes rike.

Yum yum med NomanFor en tid tilbake gikk det en serie på NRK TV hvor Noman Mubashir besøkte mennesker fra forskjellige land, bosatt i Norge, og fikk dem til å lage mat fra sitt hjemland. Dessverre fikk jeg bare med meg et par episoder, men NRK har nå gitt ut boka Yum yum med Noman.

Yum yum med Noman er delt inn i land, men starter med en generell oversikt over forskjellige råvarer. Personlig liker jeg ikke denne oversiktet så godt. Den er rotete og uoversiktlig, samt at den ser ut som en tettskrevet tekst. Det hjelper ikke at informasjonen i seg selv kan være spennende, når teksten ikke innbyr til å bli lest. Jeg har egentlig ikke inntrykk av at designeren av boka har ofret så mye tanke på lesbarhet, men heller vært opptatt av at boka skal se kul ut. Et eksempel på dette ser vi på side 24, som er en av de spanske sidene. Her finner vi en oppskrift av Tortilla de patatas. Slik jeg forstår det er dette rett og slett en type omelett, men det er ikke en oppskrift jeg kommer til å lese nøye. Bakgrunnsfargen på hele sida er grønn, og teksten er sort. De fleste som jobber med lesbar skrift vet at sort tekst på grønn bakgrunn ikke er ideelt. I tillegg er skriften liten, så jeg følte at jeg nærmest fikk hodepine av mitt forsøk på å lese oppskriften.

Boka inneholder dog mange flotte bilder, både av matvarer og matretter, og mye av designet er virkelig flott, men for meg er det ikke noe poeng i et flott design hvis dette går utover brukervennligheten. For meg som hadde gledet meg til å snuse på matretter fra alle verdenshjørner i ei og samme bok ble dette en ganske stor nedtur. Veldig synd, for boka hadde slikt stort potensiale!

Det finnes mange kokebøker der ute, så det bør virkelig være noe å finne for enhver smak og for ethvert nivå. Jeg vil anbefale heftig snusing i hyllene på biblioteket. Det er i tillegg helt gratis. Du finner dem på Deweynummer 641!

Foredrag med Thomas Hylland Eriksen på Grünerløkka bibliotek.

I morgen, 17. september, har man sjangsen til å møte professor, sosialantropolog, forfatter og samfunnsdebattant Thomas Hylland Eriksen på Deichmans filial på Grünerløkka. Her vil han blant annet snakke om sin nye bok Storeulvsyndromet. Forlaget sier om boka:

«Vi lever i paradiset, men likevel klager vi. Overfloden har ikke gjort oss lykkelige. I denne originale boken kombinerer Thomas Hylland Eriksen vitenskapelige funn, historier fra skjønnlitteraturen og personlige anekdoter i et forsøk på å finne ut hva som gjør livet verdt å leve. Ideene i Storeulvsyndromet er både gjenkjennelige og overraskende, og bakenfor ligger et politisk sprengstoff som vil måtte få konsekvenser for livet utover i det 21. århundret.»

Arrangementet starter klokken 19, og er gratis.

Dagbladets sakprosakåring kritiseres.

For de av oss som har fulgt med på Dagbladets kåring av etterkrigstidens viktigste utgivelser innen sakprosa, ligger det nå ute en kristisk artikkel på Dagbladets hjemmesider. Det er professor Einar Lie som kritiserer juryen for å kun å ha valgt ut bøker som kritiserte og ikke de som faktisk bygget opp landet.

«DAGBLADETS KÅRING av de viktigste bøkene i norsk sakprosa har gitt en liste med et tilsynelatende bredt tilfang av tekster.

(…)

Det er ikke noe klart fellesskap i form, budskap eller leserkrets mellom disse. Det de har felles, er at de har skrevet bøkene som ifølge Dagbladets jury har hatt størst betydning for etterkrigssamfunnet, gjennom sin utbredelse eller intellektuelle kvaliteter og påvirkning.

(…)

NORGE HAR HATT tre nobelprisvinnere og flere andre fremtredende økonomer i etterkrigstiden. Disse har skrevet innflytelsesrike og langtlevende lærebøker og publiserte avhandlinger som er blitt anvendt direkte i samfunnsplanleggingen.

Medisinske fag har ikke bare endret livsvilkår og levealder dramatisk. Innenfor ernæringslære, familieplanlegging og seksualliv har sentrale medisineres ideer og skrifter endret hverdagslivet til nordmenn på en fundamental måte. Likevel er de sentrale arbeidene fra disse kunnskapsfeltene utelatt – sammen med bedriftsguruenes ledelseslitteratur og svært mye annet som er lest og satt i direkte, konkret anvendelse.

Hvorfor er ikke noen slike tekster med på listen? Tror ikke juryen at sosialøkonomer, biologer, petroleumsingeniører og bedriftsledere har hatt noen innflytelse på etterkrigstidens Norge?»

– Einar Lie i Dagbladets nettutgave

Jeg anbefaler å lese debattinnlegget i sin helhet på Dagbladets hjemmesider, da det er et interessant innlegg.

Og vi følger med…

Å følge med på Dagbladet.nos kåring av «de verkene som gjennom sin utbredelse, virkningshistorie eller litterære og intellektuelle kvaliteter har satt sitt preg på vår etterkrigshistorie». For meg er det både kjente og ukjente verker som trekkes frem.

Vi nærmer oss nå toppen av lista, og i dag har vi kommet til nummer fire på lista: Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox fra 1966. Jeg må være ærlig å innrømme at denne faller inn under de bøkene jeg ikke kjenner til fra før. Bok nummer fem, derimot, er mer kjent for meg: Filosofiens historie av Arne Næss fra 1953. Næss er vel kanskje den største norske filosofen i Norge i moderne tid.

Nå gjenstår altså kun de tre øverste plassene på lista, og jeg er veldig spent på hvilke disse blir!

Auda!

«To nye bøker om første verdenskrig skjemmes av feil og unøyaktigheter.» kan Morgenbladet fortelle. Bøkene det gjelder er Første verdenskrig : en kort historie av Norman Stones og Den største dagen : freden i 1918 av Nicholas Bests, begge utgitt på Gyldendal.

Den første verdenskrig har i Norge nok kommet i skyggen av andre verdenskrig, men både for franskmennene og britene er det den første som regnes som «den store krigen». Derfor er det selvsagt veldig fint at det oversettes bøker om første verdenskrig, for å fylle på her til lands. Desverre skal bøkene inneholde en rekke feil. Morgenbladet skriver følgende om Stones bok:

«Allerede på omslaget blir boken hetende Første verdens krig i et bukk til Bill Gates og Microsofts nye «ord delings regler», verre er faktafeil, unøyaktigheter og slurv i teksten. For å ta en rask gjennomgang:

– Ble Vilhelm 2. keiser i 1889 (side 23)? Nei, det var 15. juni 1888.

– Borodins Prins Igor (side 47) skal på norsk hete Fyrst Igor.

– Det står henvist til «forspent» betong i teksten (side 48), anakronistisk og forvirrende, siden forspent betong ble patentert først i 1928. Armert betong fantes imidlertid, det ble patentert i 1892.»

Jeg har her kuttet lista, for å se flere feil anbefales å lese Morgenbladets artikkel.

Også i Bests’ verk innes det feil, skriver Morgenbladet. Jeg er enig med artikkelforfatteren at dette i stor grad er forlagsslurv: de burde oppdage før bøkene kommer ut at de inneholder en rekke feil. Det er de som er ansvarlige for språkvask og faktasjekk.

Bokhandleren i Kabul = sakprosa?

I serien «Bøkene som endret Norge» har i dag Dagbladet.no kommet til nummer 16 på lista: Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad. Dette er nok definitivt den av hennes bøker som har gjort den største salgssuksessen, og selv i dag skaperer den til tider oppstyr. Nå spør Dagbladet.no «Er suksessboka hennes sakprosa?»

Nettavisa skriver blant annet følgende:

«Boka, som er basert på hennes fire måneder lange opphold som gjest hos en middelklassefamilie i Kabul, innbrakte henne Bokhandlerprisen samme år, og har plassert henne blant Norges mestselgende forfattere gjennom tidene.

(…)

«Bokhandleren i Kabul» er en viktig bok i etterkrigstidas prosahistorie ved sin eventyrlige salgssuksess og gjennom all diskusjonen den har utløst. Den har vært rost for innlevelse og dokumentasjon og blitt hardt kritisert for mangelen på det samme.

(…)

På omslaget av den norske utgaven finnes et fotografi som virker riktig autentisk. Den leseren som ikke hopper over forordet, får ganske klar beskjed om at svaret er «sant»: «Til grunn for det jeg skriver, ligger virkelige historier.»»

Dagbladet.nos største kritikk mot boka er nok Seierstads manglende kildehenvisninger. For skriver man fakta må man kunne henvise til kilder, det vet selv skolebarn, sier avisa.

««Jeg kan ikke få understreket nok at alt i denne boken er sant ut ifra det jeg har sett, og jeg kan stå for hvert eneste avsnitt,» sier [Seierstad] for eksempel til VG 30.8.2003. Rett nok har det lenge vært på moten å relativisere sannhetsbegrepet. Men å hevde at «det som er sant for meg er ikke sant for deg», holder ikke når det er tale om journalistikk og dokumentarlitteratur.»

At hun selv hevder at det hun har skrevet er strengt tatt ikke nok. Hun må kunne bygge opp under sine påstander. Jeg skjønner med andre ord Dagbladet.nos spørsmålstegn.