1000 piskeslag : fordi jeg sa det jeg tenkte av Raif Badawi

Som født og oppvokst i et av verdens mest demokratiske land er det lett å ta sin egen ytringsfrihet for gitt. Derfor er det viktig å huske på at ikke alle har det like godt som oss, og saudiske Raif Badawi ble dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag for å ha skrevet kritikk av islam og det sudiske regimet på sin egen blogg. I denne boka er noen av bloggerens tekster samlet, og vi får et innblikk i hva Bawadi faktisk har blitt dømt for å ha skrevet.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Bawadis tekster var veldig interessant lesing, hans religionskritikk er på sin plass, og det at han faktisk får en hard straff for å ytre sine meninger er en virkelig tankevekker. Jeg synes det er så bra at tekstene er oversatt, for det gir oss et innblikk i et tankesett vi kanskje ikke er så kjente med fra før. Det er ingen tvil om at Bawadi selv er muslim, og dette viser hvor viktig det er å ikke skjære alle over én kam. Islam har også mange stemmer, og absolutt ikke alle er ekstreme fanatikere. Også blant muslimene finner vi de liberale som er imot det ISIS holder på med.

Jeg er glad for at jeg lånte denne boka på biblioteket (nærmest tilfeldig). Det er ei lita bok, og den er kjapp å lese. Dette er ei bok jeg håper mange vil lese!

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami

Jeg har faktisk aldri lest noe av Haruki Murakami før. Tro det eller ei. Jeg vet ikke hvorfor, men «det bare blidde sånn». En gang, for en sånn 10 år siden, lånte jeg ei av bøkene hans på biblioteket, men jeg fikk aldri somlet meg til å lese den. Da jeg for en tid tilbake plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fra biblioteket, var det i og for seg ikke forfatteren som gjorde utslaget, men tema. De av dere som har fulgt bloggen min stund, bør ha fått med seg at jeg løper. Egentlig startet jeg med løping i 2012, da jeg hadde fått det for meg at jeg skulle løpe halvmaraton allerede samme høst. Vel, det gikk ikke så bra, jeg gikk på en smell og la joggeskoene på hylla. I januar i fjor, derimot, startet jeg opp igjen, og har siden det tatt det i små steg, og ikke gapet over for mye om gangen. Dermed løp jeg mitt livs første arrangerte løp 3. mai 2015, Wings for Life, og 10 km under Stavanger maraton, og hentet inspirasjon fra boka Løpehjerte, som jeg blogget om. 8. mai i år løp jeg igjen Wings for Life, og jeg er igjen påmeldt 10 km under årets Stavanger maraton. Hovedårsaken til at jeg plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami fra biblioteket var altså at jeg hadde lyst til å lese mer om løping. Ikke nødvendigvis noe løpeteknisk, men noe jeg kunne hente inspirasjon fra. Dermed falt valget på denne.

Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at dette var ei bok jeg virkelig likte. Greit nok at forordet av Frode Grytten fikk meg til å smile, men det var Murakami selv som fikk meg til å forelske meg i den. På en lett og ledig måte vimser han avgårde i teksten, og snakker om løping. Og om skriving, selv om hovedfokus definitivt er på løping. I tillegg er det mye av det han skriver jeg kjenner meg igjen i! Som når han skriver om hva han tenker når han løper:

Jeg blir støtt spurt om hva jeg tenker på mens jeg løper. De som spør er gjerne mennesker som aldri har prøvd å løpe langt selv. Jeg må alltid tenke meg nøye om. Hva er det egentlig jeg tenker når jeg er ute og løper? For å være helt ærlig, har jeg problemer med å huske detaaljer.

(…)

Når jeg løper, så løper jeg bare. Det er som om jeg befinner meg i et vakuum.

Selv om Murakami har hovedfokus på løping og hvordan han opplever dette i boka, så er dette også ei selvbiografisk bok: Han skriver mye om seg selv og om sitt liv. Biografier er ikke noe jeg leser mye av, men denne boka hadde en fin balanse mellom selvbiografiske elementer og løping, og jeg koste meg veldig.

Man trenger slettes ikke være løpeinteressert for å ha glede av den. Murakami skriver godt, og boka er godt oversatt, så hvis man er Murakami-fan, tror jeg nok denne er et «must» å lese. Jeg hadde i hvert fall stor glede av boka, og kommer definitivt til å lese flere bøker av forfatteren.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert

Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert var ei av bøkene som jeg plukket med meg da jeg var på «bookcrossing convention» i Oxford i fjor. Den lå på bordet med alle de gratis bøkene, og jeg plukket med meg en hel haug bøker, og jeg innrømmer glatt at jeg nok kanskje tok med meg litt mange bøker hjem igjen. Årets leseutfordring for meg er derfor å forsøke å komme meg gjennom en del av bookcrossing-bøkene jeg har liggende ulest.

Som jeg skrev forrige søndag, har jeg vært syk. Halvannen sjukemelding har medført mye tid i senga, og mye tid til lesing, og Eat, pray, love er ei av bøkene jeg leste i løpet av sjukemeldingsperioden min.

Egentlig hadde jeg ganske mange fordommer mot boka, jeg var overbevist om at den var både full av klisjéer og at den var rimelig «fluffy» eller «rosa». Etter å ha sett filmen tenkte jeg dog jeg skulle gi den en sjangse, og jeg ble faktisk positivt overrasket, for den var helt annerledes enn hva jeg forventet meg.

Boka handler om Elizabeth Gilberts reise på halvannet år, og er delt inn i tre deler: Eat, hvor hun bor i Roma, Pray, hvor hun oppholder seg på et ashram i India, og Love, hvor hun bor på Bali i Indonesia i fire måneder. Alle de tre delene er forskjellige, og hvert av stedene påvirket henne på hver sin måte. Jeg likte veldig godt hvordan hun beskriver stedene hun er på, ikke bare kan det være rent sceniske beskrivelse av bygninger, omgivelser eller natur, men hun forteller også om historikk, kultur og hverdagsliv. Midt i delen hvor hun bor i Roma og forteller om livet sitt der, ble jeg så inspirert at jeg bestilte meg en tur alene til denne vakre italienske byen i august, når eg har min siste ferieuke – kan tro jeg gleder meg!

Dette er ei bok man virkelig kan drømme seg vekk i. Jeg har ei stund hatt lyst til å besøke både India og Bali, og etter å ha lest boka ble lysten ikke mindre. Yoga er noe jeg har holdt på med de siste årene, og selv om jeg har hatt lyst til å besøke et ashram tidligere, ble kanskje lysten enda større etter å ha lest denne!

Som dere kanskje skjønner, ble dette ei skikkelig slukebok for meg, og jeg koste meg veldig med å drømme meg bort. Akkurat hva jeg trengte for å ikke kjede vettet av meg mens jeg var sjuk!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Elizabeth Gilbert har også holdt forelesninger på TedTalks, for de av dere som er interessert i det:
Elizabeth Gilbert på TedTalks.

Løpehjerte : fra frustrert tvillingmor til New York maraton av Cecilie Josefsen da Silva

Jeg har forsøkt å starte med løping tidligere, men hver gang har det etter kort tid glidd ut i ingenting av ulike grunner. Da jeg begynte igjen i slutten av januar i år, hadde jeg egentlig ingen store vyer om å skulle klare å fortsette, men bestemte meg for å starte i det små, med korte turer to-tre ganger i uka. I tillegg trente jeg styrke sammen med personlig trener, noe som forhåpentlig ville gi et godt grunnlag.

Mitt første mål var å løpe 5 km, et mål jeg nådde 27. mars. Den 3. mai deltok jeg i mitt livs første løp, Wings for Life, og jeg tilbakela 7,44 km. Det er virkelig gøy å se framgang, og 26. juni passerte jeg 10 km for første gang. (Jeg hadde planer om å lage meg et nytt løpemål, men har fortsatt ikke klart å bestemme meg for hva det skal være).

Løpehjerte av Cecilie Josefsen da Silva ramlet jeg tilfeldigvis over en gang jeg søkte etter bøker om løping i katalogen til bibliotekket mitt. Så vidt jeg vet, finnes den kun som e-bok, og jeg lånte den i eBokBib.


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Jeg skal ikke påstå at Løpehjerte er spesielt vitenskaplig eller av høy faglig kvalitet, ei heller preges den av spesielt godt språk, men alt dette er helt OK. For meg funker boka til det formålet den nok hovedsaklig er ment for: Til inspirasjon. Jeg vet ikke hvor stor nytte drevne løpeentusiaster får ut av boka, men jeg tror mange nybegynnere kan ha glede av den.

Cecilie Josefsen da Silva skriver på en lettfattelig måte om å finne løpegleden. Hun forteller om sin egen vei mot å løpe maraton, og gir nyttige tips til oss som er nybegynnere. For eksempel understreker hun at man ikke bør «kjøre på» for fullt med det samme, men ta det litt etter litt, og venne kroppen til å løpe. Hun snakker også litt om skokjøp, skader og gir noen gode råd med tanke på trening. Et av tipsene hun gir er dette med delmål, noe jeg selv bruker, som nevnt over. Det synes jeg er et godt tips. Jeg har også sansen for det hun sier om å ikke stresse med å nå målet, men å ta den tiden man trenger.

Lørdag 29. august skal jeg løpe 10 km under Stavanger maraton, og jeg gleder meg faktisk til dette. Kanskje det er noen av dere andre som også skal løpe da? Sees vi der?

Talking about Jane Austen in Baghdad av Bee Rowlatt og May Witwit

Min interesse for denne boka ble uten tvil vekket av tittelen, Talking about Jane Austen in Baghdad. De som har fulgt bloggen ei stund, burde ha fått med seg at jeg er veldig begeistret for Jane Austen, og da denne boka ble tilbudt som boksirkelbok på Bookcrossing-forumet, meldte jeg umiddelbart min interesse.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Nå skulle det fort vise seg at boka egentlig ikke handler om Jane Austen. Faktisk er vel den britiske empirforfatteren knappest nevnt. Når dette er sagt, det gjør ingen verdens ting, for jeg er veldig glad for at jeg leste den, for det den handler om er minst like interessant!

Talking about Jane Austen in Baghdad består av e-postkorrespondanse mellom den britiske journalisten Bee Rowlatt og den irakiske univærsitetslæreren May Witwit. I januar 2005 kom de i kontakt med hverandre i forbindelse med et intervju Bee Rowlatt skal gjøre med May Witwit, og de fortsatte å holde kontakt etter dette. I perioden januar 2005 til oktober 2008 forteller de to kvinnene hverandre om livene sine, og utvikler etter hvert et nært vennskap, til tross for kulturelle ulikheter og fysisk avstand. Bee jobber for BBC World Service i London, er gift og har først to, siden tre, små døtre. May underviser i britisk litteratur og meneskerettigheter på Universitetet i Baghdad, og er gift for andre gang.

Denne boka er nok en slik bok som gjør inntrykk. Kanskje er det først og fremst May sin historie som fanger mest, jeg ble i hvert fall nødt til å bryte ned noen fordommer jeg hadde om irakiske kvinner! I tillegg viser den en hverdag vi bør være taknemlige for at vi ikke lever i. Selv om ting ikke var ultimat under Saddam Hussain, viser boka at hverdagen etter den amerikanske invasjonen kun har forverret seg. De har alldeles ikke noe demokrati: Landet styres av militia, og de amerikanske soldatene kommer brasende og søker etter våpen, selv hos gamle damer på krykker. Vold og bomber er hverdagskost, og alle har opptil flere familiemedlemmer som har dødd de siste årene.

Boka er dessverre ikke oversatt til norsk, og jeg aner ikke om noe norsk forlag sitter på rettighetene til den. Jeg håper noen oversetter og gir ut boka på norsk, selv om det nå er noen år siden den kom ut på orginalspråket, for jeg tror mange vil ha nytte og glede av å lese den. Faktisk tenker jeg at dette er ei slik bok alle bør lese.

Nå reiser snart boka videre til Lattermild, og jeg er spent på hva hun vil ha å si om boka!

Bill Bryson’s African Diary

Da en e-post tikket inn via bookcrossing til meg med spørsmål om adressen min fordi jeg var den neste til å lese boka Bill Bryson’s African Diary klødde jeg meg i hodet. Jeg kunne aldeles ikke huske at jeg hadde meldt meg på denne bokringen. Jeg tenkte deretter som så, jeg liker jo Bill Bryson, så hvorfor ikke? Og snart landet den vesle boka i postkassa mi, og jeg oppdaget snart at dette var en svært bereist bok. Det er slettes ikke merkelig at jeg ikke kunne huske å ha sagt ja til å være med på denne – det er noen år siden jeg rakk opp hånda på bookcrossing-forumet. I det jeg registrerte boka på bookcrossing.com fant jeg ut at 94 lesere har hatt boka før meg.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Boka ble lest en lørdag morgen.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Det er nesten underlig hvor sterkt inntrykk ei så lita bok kan gjøre. Boka er kun 50 sider lang, og kan sikkert passe i manges jakkelomme – den er faktisk hakket mindre enn ei heftet bok! Selv om boka er lita, inneholder den mange sterke inntrykk!

Selve boka handler om Bill Brysons reise til Kenya sammen CARE (Cooperative for Assistance and Relief Everywhere) i 2002. I løpet av ei drøy uke i 2002 besøkte han og gruppa han reiste sammen med ulike kenyanske steder hvor CARE var involvert. Med dagboka beskriver han opplevelser og møter med mennesker, og forteller hvilke inntrykk dette gjør.

Før jeg leste denne boka visste jeg ikke så grusomt mye om Kenya, selv om ei venninne av meg har bodd i Nairobi, og fortalt en del om den hverdagen hun hadde da. Til tross for dette, må jeg innrømme at kunnskapen var minimal. Jeg er derfor taknemlig for at jeg har lest Bill Bryson’s African Diary.

Da Bryson besøkte Kenya i 2002, samme år som boka kom ut, var Afrikas største slumområde plassert i Nairobi. Kibera, som myndighetene på den tiden ikke ville innrømme at eksisterte, var i 2002 hjem til over 700 000 mennesker, men i dag er det over en million som bor der. Kun Soweto i Sør-Afrika er et større slumområde i Afrika i dag. I 2002 fantes ikke byen engang på kart, men dette er heldigvis endret i dag.

Det slo meg også hvor heldig jeg er som bor i Norge – landet FN ved flere anledninger har kåret til verdens beste land å bo i. Her er vi så heldige at alle kan få lov til å utdanne seg, da staten støtter oss med finansene. Norske semesteravgifter er latterlig lave sammenliknet med andre land. I boka forteller Bryson om sitt møte med Jillani Ngalla, en ung mann som viser demrundt i Rift Valley, hvor det har blitt gjort flere arkeologiske funn. Denne unge mannen er svært kunnskapsrik, og Bill Bryson spør om han har vært paleontologist. Den unge mannen svarer han at det er han nok ikke, men at han har kommet inn Universitetet i Pretoria. Noen studier blir det dog ikke, forteller han, han mangler de 10.000 amerikanske dollarene studiet koster. «Er det noe håp for at du kan få så mye penger?» spør jeg. «Slik ting er for tiden,» svarer han og tenker nøye gjennom spørsmålet et øyeblikk, «nei.» (Min oversettelse.)

Boka setter virkelig ting i perspektiv. Her i Norge klager folk over de få flyktningene som kommer til landet, mens i land som Kenya har man flyktningeleire med over 130.000 i én leir. Da Bryson besøkte Kenya, huset landet over 20 millioner flykninger i leirene sine, og organisasjoner som CARE forsøker ta vare på disse med få ressurser.

Bryson beskriver et land med sterke kontraster. Det er ikke kun et land med stor fattigdom, slum, vold, og flyktningeleire, men også flott natur og mye kultur. Utenfor kyseten finner man vakre rev, de har et rikt dyreliv, og arkeologiske funn som Gedi-ruinene.

Jeg er utrolig glad for at denne lille boka tok turen innom meg. Selv om den tar for seg mange alvorlige tema, formidler Bryson budskapet med sin sedvanlige humoristiske penn. Dette er ei bok folk definitivt bør lese, og jeg håper veldig mange flere vil lese den.

Smakebit på en søndag

SmakebitI går var jeg på bokbloggtreff. Nå sitter jeg på toget på vei hjem. Det var veldig hyggelig å treffe så mange mer eller mindre kjente, og en av de jeg endelig fikk møte, etter langt «bekjentskap» i bloggsfæren, var Mari, hjernen bak smakebitene vi får servert på søndagene.

Dagens smakebit er hentet fra boka Mysteriet mamma av Trude Lorentzen. I år var det faktisk ikke så mange bøker jeg syntes var interessante å plukke med meg fra bokbloggtreffet, men denne pirret min nysgjerrighet. Sitatet nedenfor er hentet fra begynnelsen av boka.

Det som var galt med mamma, syntes ikke på røntgenbilder.Det ga ikke utslag på blodprøver. Lungene hennes trakk inn luft som vanlig da de lyttet til henne. Hjertet slo og slo.

Jeg anbefaler å ta turen til Maris blogg, for å få med deg flere smakebiter.

Jeg skal til London, hurra!

Hipp hurra, årets første feriedager for min del skal brukes til å reise til London. Kan tro jeg gleder meg! Turen er kjøpt og betalt, heldigvis, for lommeboka er ganske tom for tiden (med doble boutgifter og alt). Heldigvis er jeg ikke en sånn person som liker å handle, å reise til London for meg er å oppleve byen, ånde inn storbyens atmosfære og bare kose meg. Treffe venner er også hyggelig. Som sagt: Jeg gleder meg!

Jeg har vært så mange ganger i London at jeg for lengst har mistet oversikten over hvor mange. De tradisjonelle severdighetene er ikke alltid like interessante, jeg gidder for eksempel ikke besøke Tower of London, og London Eye har jeg vært oppe i én gang (oppskrytt greie, men flott utsikt, bevares). Denne gangen jakter jeg på noe jeg ikke har gjort eller sett før, og har derfor plukket med meg disse to bøkene fra biblioteket:

Tittel: London
Serie: Gatelangs
Forfattere: Anne-Lucie Grange, Hélène Le Tac og Estelle Renard-Carraud
Forlag: Aschehoug
Utgitt år: 2012 (9. utgave)

Tittel: Walking London : thirty original walks in and around London
Forfatter: Andrew Duncan
Forlag: New Holland
Utgitt år: 2010

Planen er altså å gå så mye som mulig. Å gå er en fantastisk måte å oppleve en by på, man ser mer og blir bedre kjent (dessuten er det jo god mosjon). Jeg regner også med å fortelle om hvor bra bøkene var, eller ikke var, etter turen.

London, here I come!

London-bøker

Smakebit på en søndag

I går kom jeg hjem etter å ha vært på møter i Kirkenes, for å avslutte et verv, torsdag og fredag. Jeg skulle ha vært hjemme fredag ettermiddag, men ble kraftig forsinket. Generelt lite søvn de siste dagene har understreket at jeg ikke lenger er i tjueårene, og jeg har følt meg slapp hele resten av helgen. Overskudd til å lese skjønnlitteratur har jeg ikke hatt, men jeg har kost meg med aviser og Kaffe med Tim Wendelboe.

KaffeDa jeg bodde i Oslo brukte jeg å svinge innom kaffebaren hans etter jobb og få min kaffe-fix, og jeg føler meg alltid velkommen når jeg er der. De har riktignok ikke mat, te eller annet krims, men serverer nydelig kaffe på høyt nivå. Kaffeboka er et flott verk, og i år er den sågar å finne på Mammut-salget. Smakebiten er hentet fra side 56, og er tatt fra kapittelet som handler om brenning av kaffe.

Det finnes ikke en optimal oppskrift eller metode for å brenne kaffe på, rett og slett fordi det er smaken som teller. Og det finnes like mange preferanser knyttet til smak som det finnes brennemestere og kaffenytere. Ulike kaffetyper må også ha ulike brenneprofiler fordi bønnene har ulik størrelse, tetthet og fuktighetsnivå. Andre variabler som gjør kaffebrenning til en komplisert prosess, er at både råvaren og omgivelsene som kaffen brennes i, endrer seg kontinuerlig.

Flere smakebiter finner du som vanlig på Maris blogg Flukten fra virkeligheten.

Virginia Woolf av Hilde Hagerup.

Jeg leste Mrs Dalloway av Virginia Woolf da jeg tok engelsk grunnfag på midten av nittitallet, så da jeg satt på jobb og skulle katalogisere Virginia Woolf av Hilde Hagerup, tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg begynte å kikke nærmere på boka. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at denne ungdomsboka, utgitt i serien Ikon fra Gyldendal forlag, virkelig interesserte meg.

Mitt første møte med Virginia Woolf hadde jeg på midten av 90-tallet, da jeg studerte engelsk ved Universitetet i Oslo. Vi leste Mrs Dalloway, og jeg må innrømme at jeg elsket boka! Jeg har fortsatt ikke fått somlet meg til å lese flere av hennes bøker, men da jeg leste denne biografien, fikk jeg virkelig lyst til å lese flere av bøkene hennes.

Virginia Woolf har egentlig framstått som litt mystisk for meg, selv etter å ha sett The Hours (kan anbefale både boka og filmen!) Å lese om henne fikk jeg vite ting som jeg overhodet ikke visste fra før. Det blir blant annet fortalt om hvordan Virginia ble misbrukt som ung, og at hun stort sett faktisk forelsket seg i andre kvinner (s. 39)!

Som nevnt er denne korte biografien beregnet for ungdom, noe både språket og innholdet bar preg av. Med det mener jeg ikke at det var dårlig, bare tilrettelagt. Så vidt jeg forstår er forfatteren selv en ung kvinne, og jeg synes det funka fint. Det er også en kjapp bok å lese for de som har lyst til å vite litt mer om denne spennende forfatteren, men som kanskje ikke har tid til å lese en tjukk biografi.

Jeg må innrømme at boka har pirret min nysgjerrighet: Ikke bare har jeg lyst til å lese mere av henne, men også mere om henne!