Kategori: fantasy

Jeg husker ikke helt hvem som anbefalte meg The Traitor’s Tunnel av C. M. Spivey, og jeg har ikke klart å finne tilbake til anbefalingen. Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg at det var noen på Twitter som ga meg anbefalingen. Boka startet jeg å lese på juleferie i Irland, etter å ha hatt den liggende på lesebrettet noen måneder.

Boka har to hovedkarakterer: Bridget, som er tyv og født med hekseblod, og Theodor, den unge håndtverkeren som har kommet til hovedstaden for å være lærling og som har en drøm om å bli ingeniør. Bridget har klart å opprette et aldri så lite rykte om seg selv som «spøkelsestyven» i byen. Hun kan nemlig bruke magi for å kunne forsvinne! Det går rykter om at flere av de unge tyvene i byen forsvinner sporløst, men hun tenker mest på seg og sitt. Å bli med i Tyvenes laug er hun ikke interessert i. Så en dag robber hun en person hun nok ikke skulle ha robbet, og oppdager at hennes egen bror, Teddy, er en av dem. Theodor drommer om å få stillingen Lord Engineer of Arido, og å være lærling for en kjent byingeniør kommer både med nye regler og nye utfordringer for den unge mannen, men det er det verdt, da han det også medfører at blir synliggjort for The Imperial Council. Mens Bridget spionerer på broren, overhører hun en samtale med noen som avslører en grusom plan, og etter mer enn et tiår må de to søsknene finne tilbake til hverandre og stoppe den forræderske planen.

The Traitor’s Tunnel ble min første leste bok i 2020, og en av tingene jeg merket meg fort var at det nok kom til å bli ei av de mest mangfoldige bøkene jeg ville lese i 2020. Dette er rett og slett er en av de mest mangfoldige bøkene jeg har lest noen sinne! Her har vi karakterer med ulike kjønn, legning, hudfarge, osv. I tillegg var boka utrolig spennende. Det eneste jeg egentlig har å utsette på boka var at den var en anelse kort. Men kanskje kan vi bli bedre kjent med karakterene i en annen historie, en annen gang?

[reklame/leseeksemplar]

For to år siden kom Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes ut, og jeg likte den. I midten av november kom oppfølgeren, Blodskraft ut. Siden jeg likte Kaoshjerte så godt, hadde jeg forhåndsbestilt boka, og det er ikke til å legge under en stol at jeg hadde høye forventninger til bok nummer to.

Jeg må si at jeg synes Lise virkelig har vokst i skrivingen siden den første boka kom ut for to år siden. Jeg likte denne enda bedre enn den første, og jeg er faktisk helt ærlig når jeg sier at denne nå har havnet blant mine favoritter. Lisa har høstet fra sin fortellerbakgrunn, hun refererer til fortellinger fra hele verden, og skriver drivende godt. Slik intertekstualitet er så herlig når det funker, og Lise får det til å funker kjempegodt!

Dette er ei sånn bok man ikke vil skal slutte – og da jeg hadde lest siste side og det gikk opp for meg at boka var over, ble jeg rett og slett lei meg! Og det bare fordi boka nå var over, og det ikke var mer igjen å lese. Det ligger kanskje i kortene at det kommer ei bok nummer tre? Jeg krysser fingrene for det, og gleder meg!

Noen vil kanskje stusse over at jeg snakker så varmt om bøker som er skrevet av noen jeg kjenner, men jeg er alltid ærlig og sier det jeg mener. Eller for å si det på en annen måte: Hadde jeg ikke likt bøkene til Lise, hadde jeg ikke sagt noe om dem. Rett og slett. Dessuten – Lise er ikke noen nær venn jeg henger med, men har vært en felles blogger jeg har snakket med på nettet og et par ganger på bokbloggtreff.

For å summere det hele opp vil jeg anbefale denne boka på det varmeste, men understreker at man må ha lest Kaoshjerte før man leser Blodskraft. Og så gleder jeg meg over at vi har slik knallgod norsk fantasy, som ser ut til å treffe folk som normalt ikke liker fantasy i hjertet også.

I morgen kommer siste bok i trilogien Ravneringene, Evna, av Siri Pettersen ut. Første bok, Odinsbarn, kom ut for to år siden, og i fjor leste jeg Råta. Jeg har vært en av de heldige som fikk en flott pakke i posten i begynnelsen av september (midt i valgkampen, må vite!), bare se på denne:

Som du sikkert forstod med det samme, inneholdt pakka et leseeksemplar av Evna, noe som gjorde undertegnede svært lykkelig og spent: Denne boka hadde jeg ventet på helt siden jeg leste ut Råta i fjor.

Boka har jeg lest, og en reise er nå over. Jeg har blitt godt kjent med Hirka, og jeg har blitt veldig glad i henne. Selv om Hirka i Evna er en annen Hirka enn den hun jeg møtte i Odinsbarn, er hun fortsatt litt min. Det føles det i hvert fall som. For Hirka er definitivt en av de romankarakterene jeg kjenner som har gått gjennom størst karakterendring. Helt naturlig, når man ser hva hun gjennomgår underveis. Og dette er en av Siri Pettersens store styrker: hun beskriver troverdige karakterer i bøkene sine. Ting er ikke svart/hvitt, ei heller ikke karakterene.

Det er selvsagt nervepirrende når man skal lese siste boka i en trilogi, når de to foregående har vært så gode, men med Evna hadde jeg ingenting å frykte. Siri Pettersen har skrevet en forrykende avslutning på trilogien, og den var til tider så spennende at det gikk ut over nattsøvnen – bokstavlig talt! Jeg kunne jo ikke legge meg til å sove når jeg bare måtte lese videre...

Mer ønsker jeg ikke å si om boka. Les den selv. Det vil si, hvis du har lest de to første bøkene i trilogien – for de må leses i rekkefølge. De følger hverandre, for Evna plukker opp historien der Råta avsluttet, slik som Råta plukker opp historien der Odinasbarn ender. Og skal du lese én norsk fantasytrilogi, må du lese ravneringene. Sånn er det bare. (Selv om jeg egentlig mener man bør lese langt mer enn bare én…)

I neste uke skal jeg på science fiction- og fantasy-kongressen Octocon i Dublin, og jeg bestemte meg at jeg for en gangs skyld skulle lese noe skrevet av minst én av hedersgjestene. Jeg endte opp med å plukke opp første bok i The Split Worlds-serien av Emma Newman, og vips hadde jeg lest alle de tre bøkene som har kommet ut så langt.

The Split Worlds-serien kan kategoriseres som «urban fantasy» (har vi et godt, norsk ord for denne undergenren?). Vi har tre verdener: Mundanus (vår verden), Exilium (en verden hvor alvene holdes fengslet) og Nether (en slags mellomverden mellom Mundanus og Exilium, som speiler vår verden). Vi møter alver (som slettes ikke er snille skapninger), en levende gargoyle, og i det hele tatt.

Selve historien kan framstå litt som en krimhistorie, men vi skjønner etter hvert at dette er mer enn som så. Her berøres tema som feminisme, noe vi ser ganske kjapt. En av bøkenes hovedpersoner, Cat, har rømt hjemmefra da vi møter henne i begynnelsen av historien. Hun har rett og slett stukket fra Nether til Mundanus, fordi hun ikke akkurat liker å bli undertrykt, og heller ikke passer så godt inn i den typiske kvinnerollen i Nether. Her kan vi se mange paralleller med vår egen vestlige historie fra 1800- og tidlig 1900-tall.

En av flere ting jeg liker godt med Emma Newmans bøker er de troverdige karakterene. Menneskene vi møter er like komplekse som menneskene i realiteten, selv om vi absolutt ikke blir like godt kjent med dem. Cat som på mange vis er vår heltinne, har definitivt sine svakheter, selv om hun er ganske kul også. Jeg ble faktisk veldig glad i Cat!

Emma Newman skriver knakende godt, og språket flyter veldig godt. Bøkene er ikke oversatt til norsk, og hvor avansert engelsken er har jeg vanskelig for å fastslå, siden det er et språk jeg selv behersker uten problemer. Men hvis du liker denne type bøker, vil jeg allikevel på det sterkeste anbefale å gi dem en sjanse, selv om du kanskje ikke leser engelsk normalt, for jeg tror ikke du vil bli skuffet.

Jeg er litt skuffet over at vi ikke helt vet om/når det kommer en bok nummer fire. Emma Newman selv sier at det er utenfor hennes kontroll (men jeg aner ikke hva dette innebærer), så det er kanskje håp i hengende snøre?

Det begynner å bli en stund siden jeg fikk en melding fra bokblogger Knirk om at hun hadde begynt å bokblogge hun også. Siden den gang har vi fulgt hverandres blogger, og det har siden vært moro å treffe henne på de årlige bokbloggtreffene. Hun er alltid så blid og hyggelig! Det virker ikke så lenge siden hun fortalte at hun skulle gi ut bok, og i høst ble den endelig utgitt på Aschehoug forlag. Boka har fått tittelen Kaoshjerte, og er fantasy for ungdom.

At Lise er forteller, kan jeg merke. For hun forteller godt. Jeg digger at hun blander vår verden med norsk folketro. Altså, hun er jo ikke alene om å gjøre det, det kan se ut som at det kanskje er en slags trend, men det gjør absolutt ingenting. Jeg er veldig for å trekke inn det norske. Det er igrunnen ganske naturlig. Dessuten vet hun å holde driven i historien, for den er virkelig spennende. Jeg klarte nesten ikke legge fra meg boka, skulle «bare lese ett kapittel til…»

Jeg skal ikke si så mye mer om boka. Egentlig hadde jeg jo ikke tenkt å skrive om den i det hele tatt, siden jeg kjenner Lise, men hadde bare lyst til å gi henne gladmeldingen om at jeg faktisk likte den her på bloggen min. Det er naturlig, siden det er gjennom bloggsfæren jeg kjenner henne. Så, tusen takk for boka, Lise, jeg har verken spist den opp, balansert den på hodet, brukt den som armlene eller hoppet på den. Det jeg har gjort er å lese den, og kost meg med den. og nå har jeg jammen meg skrevet om den også.

Andre bloggere som har skrevet om Kaoshjerte:
Dykslektrikeren
Karis bokprat
Solgunn sitt
Tine sin blogg