Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe om Råta. Det var også det jeg sa til forfatteren, Siri Pettersen, da jeg spiste lunsj med henne da jeg var i Oslo i september. Siden Odinsbarn (som var på kortlista for bokblogprisen) har jeg blitt kjent med Siri, og jeg følte at det ikke var helt riktig å skulle skrive om boka. Og jeg skal heller ikke si så mye om boka, men jeg føler at jeg må si noe. Det føles nemlig feil å ikke si noe som helst, siden jeg har latt meg oppsluke totalt.
Noe jeg legger merke til med Råta, i forhold til Odinsbarn, bortsett fra at handlingen på så mange måter er veldig annerledes, er at Siri uten tvil har utviklet seg som forfatter. Språklig er hun langt mer sikker i bok nummer to av Ravneringene, det er som om hun har modnet. Og det liker jeg. Faktisk er jeg veldig begeistret for Siris skrivestil, og jeg er glad for at hun ser ut til å ha funnet sin stemme.
Mens Odinsbarn berørte temaer som redsel for det fremmede og det som er annerledes, religionskritikk, og identitet, er et av de store temaene i Råta grådighet. Identitet er dog et tema som fortsatt berøres – for hvem er man hvis man ikke er den man trodde man var?
Om jeg var begeistret da jeg leste Odinsbarn var jeg om mulig enda mer begeistret da jeg leste Råta – jeg synes bok to rett og slett er bedre enn forløperen! Nå må jeg bare vente i spenning på bok nummer tre. Det kan bli lenge å vente, minst et helt år!
Jeg plukket med meg The lies of Locke Lamora av Scott Lynch på et Bookcrossing-treff for seks år siden, men det er først nå jeg har fått somlet meg til å lese den. Og gjett om jeg er glad for at jeg faktisk gjorde det, for dette har vært en virkelig god leseropplevelse!
The lies of Locke Lamora er første bok i «Gentleman Bastards»-serien, og kom ut for første gang i USA i 2006. Forfatteren, Scott Lynch, er født i Saint Paul, Minnesota, i USA i 1978. Det har siden kommet ut to bøker til i serien, og flere er planlagt utgitt.
Lynch har med denne boka virkelig disket opp med en orginal historie. Vi møter Locke Lamora og gjengen hans, og befinner oss i byen Camorr. Locke ble som barn kjøpt av Father Chains, en prest for Crooked Warden, tyvenes gud. Når Chains dør, tar Locke over lederskapet, og på dette tidspunktet er guttegjengen mestere i svindel og forkledning. Dette skaper bakgrunnen for eventyret Lynch tar oss med på, og for et eventyr!
Er det noe boka virkelig ikke mangler, så er det driv. Det er mange spenningstopper i løpet av boka, spesielt på slutten. Jeg måtte til tider ta meg selv i å nesten holde pusten i spenning! Historien mangler på ingen måte «action», og jeg syntes den ofte tok uventede retninger. Slikt kan man like!
Språket i boka kan vel kanskje kalles fargerikt. Det er en del banning, men det passer godt inn med de andre elementene som utgjør bokas byggeklosser. I tillegg er det en del beskrivelser, relativt detaljerte sådanne, av kampscener. Med andre ord kan man vel trygt si at dette ikke er for sarte sjeler? Dette synes jeg faktisk er et godt eksempel på at fantasy ikke nødvendigvis er for yngre lesere, her er jeg rimelig sikker på at målgruppa er voksne fantasylesere.
Jeg har definitivt planer om å lese flere bøker i serien. Når eksakt dette blir, vet jeg ikke, men jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å kose meg med disse også. Bok nummer to i serien heter Red seas under red skies, noe jeg synes lover godt…
På norsk har boka fått navnet Løgneren Locke Lamora og er utgitt på Cappelen Damm i 2009. Jeg har ikke sett noen informasjon om at de andre bøkene i serien kommer ut på norsk.
Helgen 14. – 16. mars 2014 var jeg i Oslo for å delta på Norcon 27, en fantasy- og science fiction-festival som holdt sted på Blindern i Oslo. Tenk, tre dager fullspekket av foredrag, paneldebatter, forfattere, og prat viet til fantastisk litteratur, «med nogo attåt».
Dette er langt i fra mitt første con, så jeg visste i stor grad hva jeg gikk til, og at jeg koste meg, skal være sikkert! Som vanlig var det et variert og interessant program, og jeg var veldig glad for at jeg kunne velge meg de postene jeg fant mest interessante.
Fredagen, som var festivalens første dag, ble startet med et foredrag om drager med Torfinn Ørment. Jeg har forsåvidt hørt ham forelese om temaet tidligere, men det er en god stund siden, og det er alltid moro å høre mer om drager.
Etter drageforedraget var det duket for stinn brakke på Sophus Lies auditorium hvor (den for meg ukjente) Simon Singh skulle snakke om «The Simpsons and their mathematical secrets», som han har skrevet bok om. Det stod lang kø ut av huset, noe som mildt sagt kom som overraskende på meg. Jeg kan ikke huske å ha vært på en science fiction-konferanse med så lang kø for et foredrag tidligere! Snart skulle det dog vise seg at dette var et samarbeidsprosjekt, og at dette var en kjent kar for en rekke realfagsstudenter på Blindern. Og han var tydligvis populær! Selve forelesningen gikk dessverre i stor grad rett over hodet på meg som humanist og bibliotek- og informasjonsviter, med sine matematiske krumspring, men noe av humoren fikk jeg heldigvis med meg. Det var bra at så mange koste seg med forelesningen, selv om det nok ikke var noen «højdare» for min del.
Neste, og for meg siste, programpost på fredagen var paneldebatten «Apocalypse tomorrow!» med Pat Cadigan, Kim Newman og Erik Newth. Panelet ble ledet av Heidi Lyshol, som er godt kjent i fandom. Debatten handlet om verdens undergang i både fiktiv og reell forstand: Hvilke bøker fortalte om de beste apokalypsene, og hvordan tror man at verden faktisk vil gå under? Vil hele menneskeheten og alt liv på jorda dø ut, eller vil kun en liten del bli igjen? Eirik Newth har både snakket og skrevet om framtidsscenarioer i en årrekke, og han mente at jorda kunne treffes av en meteoritt absolutt var en reell fare. Dette til tross, menneskene er i god gang med selv å utslette seg selv på sikt, rett og slett med overbefolkning. Panelet var enige om at det siste ikke var særlig spektakulært, og dermed ikke så godt egnet som romanstoff, selv om jeg personlig synes det ville være en interessant vinkling. En ting er i hvert fall sikkert: Folk burde ikke få mer enn maks to barn hver, helst ingen… 😉
Lørdagen startet allerede klokka 11 med forfatterstafett. Her fikk vi presentert noen norske science fiction- og fantasyforfattere, og de kunne fortelle om bøkene sine. Det råder ingen tvil om at norsk fantasy virkelig har fått en oppblomstring i det siste, noe jeg synes er veldig positivt. Og det var moro å «møte» noen av de nye, norske fantasyforfatterene. Forfatterene som ble presentert var Siri Pettersen, Tonje Tornes, Mari Moen Holsve, Jon Ewo og Gro Fykse.
Jeg innrømmer glatt at jeg egentlig ikke visste hva kryptozoologi var før jeg hørte Torfinn Ørmen og Petter Bøckman fortelle om dette. Kryptozoologi er studien av dyr som kanskje ikke finnes, eller dyr som kanskje finnes. Eller noe i den duren. Programpostens beskrivelse kunne fortelle at innen denne grenen kunne man blant annet finne «vesener som avskyelige snømenn, sjøormer, flyveøgler og små langhalsdinosaurer i tillegg til den blodsugende chupacabra. Hvilke av alle disse skapningene er det reelle sjanser for å finne? Og hvilke er avkreftet som løse rykter eller juks?» Jeg har hørt foredrag med både Bøkckman og Ørmen tidligere, og visste på forhånd at dette kunne bli en artig programpost. Og de skuffet ikke, jeg ble både underholdt og kanskje litt klokere.
Etter foredrag om rare, og ikke fullt så rare, dyr som enten eksisterte, eller ikke, var det tid for en matbit, før jeg hastet tilbake til Blindern for å høre på æresgjestforedrag med Kristine Tofte. Det er virkelig imponerende hva den dama sitter inne med av kunnskap, og all research hun legger ned i arbeidet sitt med Eirabu-bøkene. Tofte fortalte levende og engasjert om Eirabu-verdenen sin, og hva som har inspirert henne.
Etter æresgjestforedraget, var det duket for paneldebatt om genreulikheter i fantasy med Siri Pettersen, Tonje Tornes og Tone Almhjell. Alle de tre forfatterene debuterte høsten 2013 med sine svært ulike bøker, som alle faller innenfor genren fantasy. Det ble en artig samtale, hvor forfatterene fortalte litt om egne tanker om det de hadde skrevet.
Helt på slutten av paneldebatten, var det ryddet plass for prisutdeling. Fabelprisen deles ut til beste norske verk innen fantastisk litteratur, utgitt året før, og gikk denne gang til Odinsbarn av Siri Pettersen. Juryen sa blant annet følgende i sin begrunnelse:
Siri Pettersens Odinsbarn er en overbevisende roman i en verden som er besnærende lik, men samtidig fjern fra vår norrøne kulturarv. Det er en storslått fortelling om tro, tvil, tilhørighet, mistenksomhet, frykt for alt ukjent, frykt for både fred og ufred. Odinsbarn skildrer en sammensatt verden med komplekse problemstillinger og befolket av troverdige karakterer. Samtidig har Pettersen klart å formidle alt dette med et flott språk som gjør boken til en lek å lese. Juryen er oppriktig glad for å kunne tildele Fabelprisen 2014 til en så ambisiøs og vellykket roman.
Har du noen sinne undret deg over biologien bak zombier? For meg ble lørdagens siste programpost å høre Torfinn Ørmen fortelle om hvordan zombier kan oppstå og hvordan de formerer seg. Spørsmålet «[e]r det naturlige eller menneskeskapte virus som er årsaken, eller er det andre ting som kan skape de levende døde? Er det en gass som har ødelagt hjernen til offeret?» ble også forsøkt besvart.
«Hvor er lyssverdet mitt?» het søndagens første programpost. Odd Harry fra Forsvarets forskningsinstitutt kunne fortelle om framtidens krigføring, både hvordan vi ser det for oss i dag, og hvordan man har sett det for seg tidligere. Han kunne vise til mer eller mindre vellykkede forsøk på å skape framtidsrettede våpen fra 50-tallet (tror jeg det var, hvis jeg husker rett) og fram til i dag. Dette foredraget ble faktisk mer interessant enn hva jeg hadde forventet meg!
Kjønnsroller i superheltserier med Melina Edvardsen, som ble neste programpost for meg, skulle også vise seg å bli veldig interessant. Det vil si, jeg hadde allerede på forhånd tenkt at et foredrag om superhelter, kvinnesyn og stereotyper innenfor tegneserier skulle bli interessant, det var nettopp derfor jeg valgte å gå på dette. Visste du for eksempel at mens DC Comics gjerne har kvinnelige superhelter som speiler de mannlige (som Spiderwoman, Batgirl, osv), har Marvel gjerne kvinnelige superhelter som er superhelter utfra seg selv (Black Widow kan jo nevnes her). Jeg fikk definitivt bekreftet at jeg er ei Marvel-jente heller enn ei DC Comic-jente!
Siden jeg nå allerede var inne i tegneserieverdenen, kunne jeg like godt fortsette, og dermed ble paneldebatten om norske tegneserier og superhelter neste post på programmet. Hvordan den norske superhelten ser ut, og hvordan superheltgenren har slått an i Norge var blant temaene som ble utgangspunktet for en diskusjon mellom forfatter Tonje Tornes, bibliotekar Melina Edvardsen og journalist Øyvind Holen.
Selv om kongressen fortsatte med flere programposter, ble jeg her nødt til å sette kursen mot Oslo S for å ta toget hjem. Det ble (som vanlig) en bra kongress for min del, og jeg gleder meg allerede til Norcon 28!
Julie har også skrevet om Norcon 27 HER, HER og HER.
Silje har skrevet om Norcon 27 HER.
Da jeg var i Oslo for å delta på Norcon 27, hadde jeg ikke med meg verken PC eller nettbrett, kun mobiltelefon og lesebrett. Dermed fikk jeg lest en hel masse både på reisen til og fra Oslo, samt mellom slagene og på kveldene. Dermed ble det tid til å lese Odd and the Frost Giants, ei lita barnebok av Neil Gaiman.
Boka, som ble gitt ut i forbindelse med World Book Day i 2008, handler om gutten Odd. Så langt i livet har han ikke hatt mye flaks. Faren døde på et vikingtokt (og ikke på en særlig ærefull måte), han fikk foten sin knust da han skulle forsøke å felle et tre for første gang, og vinteren vil ingen ende ta. En natt stikker han av fra landsbyen han bor i, til farens tømmerhoggerkoie. Ute i skogen møter han tre dyr som oppfører seg underlig, og etter hvert skjønner han at disse dyrene ikke er som andre dyr…
Dette er ei leken barnebok, og Neil Gaiman bruker her norrøn mytologi som utgangspunkt. Vi møter norrøne guder og opplever æsenes hjemby, Åsgård. På en morsom måte viser Gaiman at det ikke alltid er rå makt som gjelder, man at selv man er liten og svak, kan man komme langt med kløkt.
Jeg koste meg veldig med denne lille boka, selv om den kanskje passer best for et litt yngre publikum. Boka har også kommet ut på norsk, med tittelen Odd og frostkjempene, og ble utgitt på Kagge forlag i 2011.
Jeg elsker boka Neverwhere av Neil Gaiman! I en årrekke har det vært min absolutte favorittbok, og da Knirk lurte på om flere ville være med på samlesing av boka, syntes jeg det var en super anledning til å lese den nok en gang. Dette er absolutt ei bok jeg kan lese gang på gang på gang på gang…
For de som tenker på fantasy som historier à la Ringenes herre, vil nok møtet med Neil Gaimans verden by på en overraskelse. Selv om vi møter på magi og mytiske vesner, er det ingenting ellers som minner hobbiter på vandring. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i klassisk fantasy også, men Neil Gaiman har en egen evne til å veve sammen fantasi og vår egen verden. På en helt egen måte får han det som ellers kan minne om drømmer til å virke troverdig. Noen ganger er det nesten så jeg lurer på om det faktisk er Neil Gaimans verden som er virkelig… Eller, om ikke annet, så skulle jeg kanskje ønske at den var det! I hvert fall noen ganger.
Denne historien om skotske Richard Mayhew som flytter til London og plutselig havner i en verden under London, i London Below, ble i utgangspunktet skrevet av Neil Gaiman og Lenny Henry som tv-serie for britiske BBC. I dag finner vi historien i flere format – hørespill, tegneserie, og selvsagt roman.
Neverwhere er på ingen måte eneste historie inspirert av Londons intrikate undergrundsystem, men i motsetning til de fleste andre handler ikke denne boka om londonere som plutselig finner noe som har befunnet seg «under nesa deres» hele tiden. Richard er en utenforstående, som nærmest snubler ufrivillig over en verden som skiller seg fra det London han kjenner på flere måter enn at det befinner seg under bakkenivå.
Jeg har faktisk laget en bokomtale av boka tidligere, i videoutgave. Den kan du se HER. Derfor kommer jeg ikke å gå mer inn i detaljer. Se heller videoen.
Hvis du vil se hva Knirk og de andre mener om boka i denne samlesingen, så må du besøke bloggen til Knirk.
Jeg ble nok litt glad i hjertet mitt da jeg oppdaget at Knirk skal ha samlesing av min absolutte favorittbok, Neverwhere. Boka har jeg lest mange ganger, og kan godt lese den en gang til, så jeg tenkte jeg skulle slenge meg med. Meningen er å blogge om boka 9. mars, og det må jeg jo klare å få til?
Det er vanskelig for meg å ikke være entusiastisk når jeg skal snakke om Siri Pettersens bok Odinsbarn, den første boka i fantasy-serien Ravneringene. Boka kom ut i høst, og mottok mange lovord. Forfatteren er jeg «venn» med på ulike sosiale medier, og jeg traff henne da jeg var på Forfatterene kommer, Gyldendals bokmøte i høst. På en måte har jeg et slags bekjentskap med henne, men jeg er fast bestemt på at dette ikke er med på å farge min oppfatning av boka – jeg var en blanding av skeptisk (siden «alle» likte boka) og nysgjerrig da jeg satte i gang, og tenkte vel mest at dette ville være «helt grei» fantasy. Jeg skulle blie positivt overrasket – heldigvis!
Odinsbarn har nok vært en av mine største leseropplevelser i 2013. Det er mye jeg liker med boka – ikke bare er den åndeløst spennende, men Siri Pettersen har klart å lage levende og troverdige karakterer. Det er flere av dem jeg ble oppriktig glad i, selv om ingen dem er «perfekte». De er komplekse, ikke ikke kun gode, eller kun onde (selv om det definitivt var noen jeg ikke helt hadde sansen for. Dessuten tror jeg det er karakterer jeg vil forstå bedre lenger ut i historien (som jeg må vente i ulidelig spenning på i kanskje et år for å få lest fortsettelsen på).
Boka er dessuten et godt eksempel på hvordan man med fantasy som genre kan berøre tema som kanskje ikke er like enkle å ta opp ellers: Her har vi både en krass religionskritikk og problemer rundt fremmedfrykt. Forfatteren stiller spørsmål rund det med å tro blindt på en gud, uten å stille spørsmål ved handlinger eller avgjørelser som gjøres i gudens navn. Man ser lett likhetstrekk med våre egne store religioner.
Noen ganger henger sågar dette med fremmedfrykt og religion sammen: Deres tro sier noe om folk som er annerledes, om odinsbarna. De bringer med seg råta sier de. En rekke myter er spunnet rundt et folkeslag de ikke egentlig kjenner, og dette er noe Hirka virkelig får kjenne på i løpet av boka.
Er det noe som helst jeg skulle sette fingeren på, så må det være språket. Dessverre er ikke dette det jeg vil kalle perfekt – underveis var det noen enkelte formuleringer eller ord som fikk meg til å stusse. Når dette er sagt, synes jeg ikke de var så plagsomt at det ødela opplevelsen av boka. Faktisk er det slik at jeg likte resten så godt, at det fort ble glemt.
Som sagt – jeg må vente nesten et år før neste bok kommer ut. Kan noen komme med en tryllestav og trylle boka ferdig nå? 😉
‘Probably the most satisfying thing about Gaiman’s work – the thing that keeps me coming back – is that he has found his way around the standard «snapper ending» without sacrificing the sense of wonder and amazement that make fantasy so satisfying and essential. He get those things into the hearts of the stories rather than into their conclusions, that’s all; there’s no feeling here of reading elaborate horror-jokes with splatters of gore for the punchlines.’
– Stephen King i forordet til Sandman : World’s End av Neil Gaiman
Det aller første som dro meg til denne boka var noe så overflatisk som bokas framside. Jeg så boka i en eller annen bokhandel, tror jeg, og de snirklete bokstavene fanget rett og slett blikket mitt. Dette til tross, det tok ei god stund før jeg endelig fikk somlet meg til å lese den, noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde!
Beautiful Creatures handler om Ethan Wate, en ung gutt som ikke helt føler at han hører til i sørstatsbyen han bor i. Den siste tiden har han hatt virkelighetsnære drømmer han ikke kan forklare, moren døde i en ulykke for et snaut år siden og faren har isolert seg fra det meste etter morens død. Det er husholdersken, Amma, som egentlig tar seg av Ethan.
En dag flytter landsbyorginalens niese, Lena Duchannes, til byen. Med denne underlige jenta blir byen nærmest snudd på hode: De er ikke vant til nykommere, og er på ingen måte glade i forandring eller det som kan være annerledes! Til Ethans overraskelse kjenner han den merkelige nye klassekammeraten igjen – hun er jenta han har sett i drømmene (eller, rettere sagt, marerittene) han har hatt i det siste. På en underlig måte dras de mot hverandre, og Ethan kastes inn i en virkelighet han aldri ville trodd eksisterte.
Det første jeg bet meg merke i at jeg likte var språket. Lett og ledig, men godt. Ethans humor skinner også gjennom, hans sarkasme fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Humoren kommer tydeligst fram i starten av boka, men etter hvert som spenningen øker og boka langsomt blir mørkere, så må humoren vike plass for det mer seriøse.
Noe jeg også liker med boka er synsvinkelen. Den er skrevet i første person, og jeg-et i boka er Ethan. Det er dessverre sjeldent at denne type bøker forteller sin historie med en gutts blikk. Dette er med på å kanskje gjøre den litt annerledes enn mange av de andre liknende bøker i genren.
En av kritikkene jeg har hørt når det gjelder boka er at Lena skal være sutrete. Denne kritikken må jeg si meg uenig i. Man må huske på at Lena bare er 15 år, og at hun går gjennom en veldig vanskelig tid. (Hvis du lurer på hva i all verden jeg snakker om, da må du nok bare lese boka… 😉 Ønsker ikke å avsløre for mye her, i tilfelle noen ønsker å lese.) Jeg synes ikke det er det minste rart at hun kan være litt negativ, når hun tross alt har en del å bære på sine unge skuldre…
Alt-i-alt synes jeg det er ei spennende bok med god driv. Noen vil helt sikkert si den er uorginal og alt det vanlige de sier når det er snakk om genren, men for meg var det en veldig god leseropplevelse, så de får synes hva de vil. Selv likte jeg den kjempegodt, og er definitivt spent på hvordan filmen blir (den kommer i februar).
Det snakkes mye om norsk fantasy om dagen. Etter Kristine Toftes kronikk i Dagbladet, er det flere bloggere som har snakket om temaet. Derfor tenkte jeg det var på høy tid å anbefale en norsk fantasy-serie jeg leste for flere år siden, og som jeg vil sette på lista over mine favoritter innen genren.
Bøkene jeg snakker om er Amasone-serien skrevet av Ingar Knudtsen. Serien utkom først som en triologi i 1987 – 1990, bestående av bøkene Våpensøstrene (1987), Rød måne (1989) og Løvinnens sjel (1990). Det skulle gå over ti år før de to neste bøkene serien kom. Amasoner (2001) og Gudinnas døtre (2002) er riktignok frittstående fortsettelser av triologien, men jeg vil på det sterkeste anbefale å lese de tre første bøkene først, da det nok vil gi flere ting i de siste bøkene mer mening.
I bøkene møter vi et matriarkalsk samfunn, fyllt av sterke kvinner. Kvinnene, som er gudinnas utvalgte, må kjempe for sine liv og for kommende generasjoner mot onde og sterke krefter. Dette er spennende bøker, og et friskt pust i en genre med få kvinnelige helter.
Da den første boka ble utgitt, møtte de ikke bare begeistring. Forfatteren ble av sinte menn kalt «kjønnsforræder» og truet med både det ene og det andre, kan Thomas Gramstad fortelle i sin introduksjon til serien. At ei bok kan vekke så sterke reaksjoner hadde vært nok for å pirre min nysgjerrighet.
Jeg tør påstå at Amasone-serien, og de tre første bøkene i særdeleshet, kan regnes for å være noe av det beste som er utgitt av norsk fantasy. Bøkene er i dag ikke lett å få tak i, med mindre du låner dem på biblioteket – men der kan du i tillegg låne dem helt gratis! Så, hva venter du på?
Da jeg var i Oslo for å delta på 
Beautiful Creatures handler om Ethan Wate, en ung gutt som ikke helt føler at han hører til i sørstatsbyen han bor i. Den siste tiden har han hatt virkelighetsnære drømmer han ikke kan forklare, moren døde i en ulykke for et snaut år siden og faren har isolert seg fra det meste etter morens død. Det er husholdersken, Amma, som egentlig tar seg av Ethan. 