Odinsbarn av Siri Pettersen

Det er vanskelig for meg å ikke være entusiastisk når jeg skal snakke om Siri Pettersens bok Odinsbarn, den første boka i fantasy-serien Ravneringene. Boka kom ut i høst, og mottok mange lovord. Forfatteren er jeg «venn» med på ulike sosiale medier, og jeg traff henne da jeg var på Forfatterene kommer, Gyldendals bokmøte i høst. På en måte har jeg et slags bekjentskap med henne, men jeg er fast bestemt på at dette ikke er med på å farge min oppfatning av boka – jeg var en blanding av skeptisk (siden «alle» likte boka) og nysgjerrig da jeg satte i gang, og tenkte vel mest at dette ville være «helt grei» fantasy. Jeg skulle blie positivt overrasket – heldigvis!

Odinsbarn av Siri Pettersen
Etter å ha lånt boka på biblioteket, bestemte jeg meg for å kjøpe e-boka istedet.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Odinsbarn handler om Hirka, som alltid har vært annerledes enn andre folk: Hun har nemlig ingen hale! Ulven tok halen hennes da hun bare var et spedbarn, har hennes far fortalt. For Hirka har vokst opp sammen med faren sin, og i starten av livet hennes flyttet de mye fra sted til sted, helt til han mistet evnen til å gå, så mesteparten av oppveksten har hun hatt i Elveroa. Men så en dag, når hun er nesten riteklar, får hun vite at hun ikke er den hun tror: Hun er slettes ikke fra Ymslanda, men et mennskr! Hun er selve råta! På denne blir hele livet til Hirka snudd på hodet…

Odinsbarn har nok vært en av mine største leseropplevelser i 2013. Det er mye jeg liker med boka – ikke bare er den åndeløst spennende, men Siri Pettersen har klart å lage levende og troverdige karakterer. Det er flere av dem jeg ble oppriktig glad i, selv om ingen dem er «perfekte». De er komplekse, ikke ikke kun gode, eller kun onde (selv om det definitivt var noen jeg ikke helt hadde sansen for. Dessuten tror jeg det er karakterer jeg vil forstå bedre lenger ut i historien (som jeg må vente i ulidelig spenning på i kanskje et år for å få lest fortsettelsen på).

Boka er dessuten et godt eksempel på hvordan man med fantasy som genre kan berøre tema som kanskje ikke er like enkle å ta opp ellers: Her har vi både en krass religionskritikk og problemer rundt fremmedfrykt. Forfatteren stiller spørsmål rund det med å tro blindt på en gud, uten å stille spørsmål ved handlinger eller avgjørelser som gjøres i gudens navn. Man ser lett likhetstrekk med våre egne store religioner.

Noen ganger henger sågar dette med fremmedfrykt og religion sammen: Deres tro sier noe om folk som er annerledes, om odinsbarna. De bringer med seg råta sier de. En rekke myter er spunnet rundt et folkeslag de ikke egentlig kjenner, og dette er noe Hirka virkelig får kjenne på i løpet av boka.

Er det noe som helst jeg skulle sette fingeren på, så må det være språket. Dessverre er ikke dette det jeg vil kalle perfekt – underveis var det noen enkelte formuleringer eller ord som fikk meg til å stusse. Når dette er sagt, synes jeg ikke de var så plagsomt at det ødela opplevelsen av boka. Faktisk er det slik at jeg likte resten så godt, at det fort ble glemt.

Som sagt – jeg må vente nesten et år før neste bok kommer ut. Kan noen komme med en tryllestav og trylle boka ferdig ? 😉

12 kommentarer til «Odinsbarn av Siri Pettersen»

  1. Har sett mange omtaler av denne, men nå passet det seg sånn at jeg leste hele. Dette er ikke min sjanger, men av og til blir en så nysgjerrig på hva det er «alle» snakker om, at en bare må dypdykke litt. Skal bare se jeg får lest den jeg og 🙂

    1. Jeg har aldri hengt meg så mye opp i genre, selv om jeg kanskje er ekstra glad i science fiction og fantasy. Men klart, dårlige bøker innen disse genrene også. Jeg foretrekker nok kanskje heller å tenke at bra bøker er bra bøker, uansett. 😉

  2. Gjett om jeg gleder meg til å lese denne. Jeg tenker heller ikke så mye sjanger når jeg leser. Det finnes gode og dårlige bøker overalt, og dermed er jeg også mer opptatt av å finne gode bøker uavhengig av bøker. Men jeg er glad i eventyr:)

      1. Jeg mente sjanger ikke bøker i forrige innlegg. 😉 Ja, det er noe spesielt med å lese en bok for første gang, så det skjønner jeg svært godt. Samtidig er også omlesningen deilig, hvor en oppdager nye ting og får et annet blikk en første gang. Alt har sin tid, men jeg kjenner at jeg gleder meg veldig.

  3. Åh, denne SKAL jeg lese ganske snart i 2014 (kanskje prøve å drøye den LITT så det ikke blir så lang ventetid til den neste, men…). Mistenker sterkt at det er en bok jeg kommer til å elske, jeg har i alle fall lest utrolig mange positive omtaler av den tidligere, så det lover jo godt. 🙂
    Ønsker deg et godt nytt leseår!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.