Kategori: i avisa

Publisert

Auda!

«To nye bøker om første verdenskrig skjemmes av feil og unøyaktigheter.» kan Morgenbladet fortelle. Bøkene det gjelder er Første verdenskrig : en kort historie av Norman Stones og Den største dagen : freden i 1918 av Nicholas Bests, begge utgitt på Gyldendal.

Den første verdenskrig har i Norge nok kommet i skyggen av andre verdenskrig, men både for franskmennene og britene er det den første som regnes som «den store krigen». Derfor er det selvsagt veldig fint at det oversettes bøker om første verdenskrig, for å fylle på her til lands. Desverre skal bøkene inneholde en rekke feil. Morgenbladet skriver følgende om Stones bok:

«Allerede på omslaget blir boken hetende Første verdens krig i et bukk til Bill Gates og Microsofts nye «ord delings regler», verre er faktafeil, unøyaktigheter og slurv i teksten. For å ta en rask gjennomgang:

– Ble Vilhelm 2. keiser i 1889 (side 23)? Nei, det var 15. juni 1888.

– Borodins Prins Igor (side 47) skal på norsk hete Fyrst Igor.

– Det står henvist til «forspent» betong i teksten (side 48), anakronistisk og forvirrende, siden forspent betong ble patentert først i 1928. Armert betong fantes imidlertid, det ble patentert i 1892.»

Jeg har her kuttet lista, for å se flere feil anbefales å lese Morgenbladets artikkel.

Også i Bests’ verk innes det feil, skriver Morgenbladet. Jeg er enig med artikkelforfatteren at dette i stor grad er forlagsslurv: de burde oppdage før bøkene kommer ut at de inneholder en rekke feil. Det er de som er ansvarlige for språkvask og faktasjekk.

Publisert

Bokhandleren i Kabul = sakprosa?

I serien «Bøkene som endret Norge» har i dag Dagbladet.no kommet til nummer 16 på lista: Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad. Dette er nok definitivt den av hennes bøker som har gjort den største salgssuksessen, og selv i dag skaperer den til tider oppstyr. Nå spør Dagbladet.no «Er suksessboka hennes sakprosa?»

Nettavisa skriver blant annet følgende:

«Boka, som er basert på hennes fire måneder lange opphold som gjest hos en middelklassefamilie i Kabul, innbrakte henne Bokhandlerprisen samme år, og har plassert henne blant Norges mestselgende forfattere gjennom tidene.

(…)

«Bokhandleren i Kabul» er en viktig bok i etterkrigstidas prosahistorie ved sin eventyrlige salgssuksess og gjennom all diskusjonen den har utløst. Den har vært rost for innlevelse og dokumentasjon og blitt hardt kritisert for mangelen på det samme.

(…)

På omslaget av den norske utgaven finnes et fotografi som virker riktig autentisk. Den leseren som ikke hopper over forordet, får ganske klar beskjed om at svaret er «sant»: «Til grunn for det jeg skriver, ligger virkelige historier.»»

Dagbladet.nos største kritikk mot boka er nok Seierstads manglende kildehenvisninger. For skriver man fakta må man kunne henvise til kilder, det vet selv skolebarn, sier avisa.

««Jeg kan ikke få understreket nok at alt i denne boken er sant ut ifra det jeg har sett, og jeg kan stå for hvert eneste avsnitt,» sier [Seierstad] for eksempel til VG 30.8.2003. Rett nok har det lenge vært på moten å relativisere sannhetsbegrepet. Men å hevde at «det som er sant for meg er ikke sant for deg», holder ikke når det er tale om journalistikk og dokumentarlitteratur.»

At hun selv hevder at det hun har skrevet er strengt tatt ikke nok. Hun må kunne bygge opp under sine påstander. Jeg skjønner med andre ord Dagbladet.nos spørsmålstegn.

Publisert

Dagbladet.no setter søkelys på sakprosa

Jeg henger visst litt etter, men Dagbladet skal kåre folkets sakprosafavoritt. Samtidig skal Dagbladet i løpet av sommeren kåre de 25 viktigste norske sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Eller kanskje er det jeg som blander disse to? Jeg er slettes ikke sikker.

«- For en som tenker at bøker kan forandre liv og samfunn er det spennende å se hvilke som har vært de viktigste over tid, sier kulturkommentator i Dagbladet Hege Duckert.

Hun har vært et av jurymedlemmene i Dagbladets kåring av de 25 viktigste norske sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Listen vil bli offentliggjort i Dagbladet i løpet av sommeren.»

– fra Dagbladet.no

Uansett om jeg blander eller ikke, jeg synes egentlig det er spennende å se hvilke bøker som blir valgt. Og selvsagt synes jeg det er litt festlig at de selv mener at «Det er et umulig prosjekt.»

Jeg regner med at fortsettelse følger…

Publisert

Hurra for Paddington!

Paddington, LondonVi kjenner vel alle den lille bjørnen som ble funnet alene og forlatt på Paddington stasjon i London? I år fyller bamsen 50 år! Og for oss som er glade i slike litterære brumlebasser, kan Dagbladet komme med følgende gode nyhet:

«Bøkene om den snakkende peruanske bjørnen som blir adoptert av en britisk familie, ble skrevet av Michael Bond i perioden 1958 til 1979.

50 år etter at første bok gikk i trykken feirer forfatteren med nye eventyr for den lille optimisten i boka «Paddington i dag».

I en moderne verden møter bjørnen tabloidjournalister og trafikkpoliti under uttrykning. Paddington kommer igjen i vanskeligheter – han er bare den typen bjørn. Også en film er på trappene.»

Her er det mye å rope hurra for, med andre ord.

Publisert

Min nysgjerrighet er pirret!

Tidligere har både andre og jeg snakket om såkalte «insisterende bøker», bøker som på en måte trenger seg på en og dukker opp overalt. Nå lurer jeg på om jeg har med en «insisterende forfatter» å gjøre…

Både i dagens nettutgave av Dagbladet og i dagens papirutgave av Dagsavisen står det om den amerikanske forfatteren Dave Eggers. To ganske forskjellige artikler, men som sagt om samme forfatter.

I Dagsavisen er det hans nye bok, Hva er dette Hva?, som står i sentrum, og følgende står å lese:

«Romanen forteller den sterke – og sanne – historien om sudanske Valentino Achak Dengs og hans oppvekst i Sudan mens borgerkrigen raser i landet.

(…)

«Hva er dette Hva?» begynner med at Valentino Achak Dengs utsettes for et ran i sin egen leilighet i Atlanta, USA. Dette blir foranledningen til å huske tilbake og rulle opp sin egen historie.»

Om jeg kommer til å lese boka vet jeg ikke enda, det får tiden vise.

Dagbladet handler i større grad om selve forfatteren, og forteller også om litteraturmagasinene McSweeney’s og The Believer, som han står bak.

«I 1998 lanserte Dave Eggers litteraturmagasinet McSweeney’s. Hensikten var å publisere tekster andre tidsskrifter ikke ville trykke.

To år seinere ble imidlertid Eggers selv verdensberømt for boka «Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk». Magasinet hans ble snart fylt opp av anerkjente signaturers litterære bidrag, og et originalt og innflytelsesrikt fenomen i amerikansk bokbransje.

McSweeney’s, som kom ut en gang i kvartalet, var kjennetegnet av eksperimenter på flere måter – særlig med form og typografi: Serieskaperen Chris Ware redigerte en egen tegneserieutgave, et annet nummer utkom i en sigareske, et tredje ble spesialtrykket på Island. McSweeney’s ble en av de viktigste byggesteinene i Eggers’ stadig ekspanderende litterære rike.»

Artikkelen heter «Tro og ikke-slakt» og kan leses i sin helhet på Dagbladets nettsider.

Personlig synes jeg disse to artiklene på mange måter utfyller hverandre, og jeg har på denne måten virkelig blitt nysgjerrig på denne amerikanske forfatteren.

Publisert

Naken mann drepte neger med øks…

Dagbladet kan virkelig det der med snodige overskrifter. Ta bare en av dagens på deres nettutgave: «Bond slåss mot halvape og farmasøyt». Jeg innrømmer at jeg hevet et øyenbryn.

Artikkelen handler om Sebastian Faulks nye roman, Devil May Care, som kommer ut i morgen. Avisa skriver også følgende om boka:

«Den britiske avisa Telegraph skriver at handlinga i «Devil May Care» er lagt til 1967 og den kalde krigen. I løpet av historien er James Bond innom Midt-Østen, Paris og London, slik byen framsto i de svingende sekstiåra – med yoga, hippier, marijuana og det som måtte høre til.»

Når det er sagt, dette er neppe ei bok jeg kommer til å lese. Har en følelse av at den ikke er helt min kopp te, som britene sier.

Publisert

Leseglade foreldre.

Jeg må bare si litt mer om leseglede. Det gjør meg så glad! Dagbladet skriver at norske foreldre er på toppen når det gjelder lesing. I den anledning har de intervjuet Andrea Bræin Hovig, som så gjerne vil overføre den gleden hun hadde av å lese til sin lille datter.

Kanskje kjenner du igjen navnet? Her er kanskje forklaringen:

Andrea Bræin Hovig har tatt leseinteressen litt lengre enn småbarnsforeldre flest. I går debuterte hun som barnebokforfatter på Gyldendal med boka «Ville Wilma».

Sitat: Dagbladet

Denne artikkelen gjør meg ikke bare glad, men den minner meg opplevelsen jeg hadde i fjor vinter, da jeg bodde i Bærum og på t-banen på vei til jobb møtte en mor og hennes lille datter som satt og leste. Tenk så lite skal til for å glede en bokelsker.

Publisert

Leseglede for leseglade!

Dagens og gårsdagens aviser er entydige: Det norske folk leser stadig flere bøker. Bokundersøkelsen 2008 kan i følge Aftenposten fortelle at kvinner leser i gjennomsnitt 20 bøker per år, og menn 10. Resultatene av undersøkelsen ble presentert på Litteraturhuset i går, på Verdens bokdag. Andelen som sier de aldri leser bøker er på 10%. Og vi leser da altså flere bøker enn tidligere, sier undersøkelsen. Og noe jeg syntes var gledelig var at det er faktisk blant gutter lesing øker mest.

Men i fjor høst begynte det å snu. Helt ferske tall fra i vår viser at trenden er klar: Det siste året har lesingen blant unge menn i aldersgruppen 15- 29 år hoppet så kraftig opp at hele fallet fra 2005 allerede er kompensert.

[…]

Mye tyder på at de mange filmatiserte bøkene har vært viktige. Bokhandlerforeningens leder Randi Øgrey tror også at Harry Potter og resten av fantasybølgen, med serier som Narnia , Charlie og Sjokoladefabrikken og Ringenes Herre, har vært medvirkende.

– Noe sier meg at det har blitt litt kult å lese nå. Til sist jul brukte enkelte ungdomsbutikker bøker til å style utstillingsvinduene. Det er veldig spennende å se at boken styrker seg, sier hun.

Sitat: Aftenposten

I Dagbladet kritiserer dog at det ikke satses nok på bibliotekene! Jeg applauderer avisa for dette:

– Vilkårene for bøker er gode i Norge: Vi har kompetente forfattere, et utbygd salgsapparat og gode folkebilblioteker. På det siste feltet bør det imidlertid satses mye mer, hevder Opsahl.

Undersøkelsen viser at fire av ti lånte en eller flere bøker på folkebiblioteket i fjor, men her er det store forskjeller fra sted til sted.

– De sliter med dårlige innkjøpsordninger. Det er store forskjeller på skolebibliotekene fra kommune til kommune, der trengs det kraftige løft. Et mål er jo å få ungdom til å lese mer, og da er det essensielt at alle norske barn har et skolebibliotek der de får alt de trenger. Slik er dessverre ikke situasjonen i dag, avslutter Opsahl.

Sitat: Dagbladet

Dagens utgave av Dagsavisen har overskriften «Vi leser bøker som aldri før» øverst oppe på forsida. (Altså ikke som hovedoppslag, men dog). På side 40-41 har de en stor artikkel viet til bokundersøkelsen. «Nordmenn kjøper flere bøker, leser mer enn før, og stadig færre sier de ikke har tid til å lese.» sier de i ingressen.

Jeg må si at dette rører ved et bokorm- og bibliotekarhjerte. Ikke alle nyheter er deprimerende, med andre ord. Heldigvis, kan man vel kanskje si?

Publisert

Den store innvandrerromanen

«Hvorfor forventes det at en innvandrer skal skrive om innvandrere? Kan en hvit kvinne eller mann skrive den store innvandrerromanen?» spør Aftenpostens nettutgave i artikkelen «Jakten på den umulige roman«. Debatten om den store innvandrerromanen raser med andre ord videre, og denne gangen diskuteres det hva man kan forvente: Er det en innvandrer eller en «hvit» som skal skrive den?

Og det er ikke bare her til lands debatten rundt innvandrerromanene lever, også i andre land. Også i Storbritannia og Frankrike reiser man stemmene:

«Mediene sulter etter den noble villmannen som skal avsløre de skjulte verdener som skinner i mørket», skriver en provosert Sarfraz Manzoor i The Guardian. Artikkelen ble skrevet i forbindelse med den engelske utgivelsen av Londonstaner, en roman om en voldelig engelskindisk guttegjeng på Londons østkant.

[…]

Malkani er altså den britisk-indiske forfatteren som fikk 300 000 pund, det vil si tre millioner kroner, i forskudd for debutboken. Som de britiske kritikerne slaktet. Manzoor i The Guardian mener problemet ligger i det faktum at det er forventet av asiatiske forfattere at de skal være autentiske. Resultatet blir ikke alltid tilfredsstillende.

[…]

Etter opptøyene i 2005 hadde Frankrikes frustrerte drabantbyungdom et frynsete rykte, men ingen litterære stemmer. Disse har nå begynt å komme, og én av dem tilhører Mohamed Razane, forfatteren av boken Leve, overleve som kom ut på norsk i forrige uke.

[…]

Razane opplever at franske journalister har stigmatisert ham som forstadsskribent, noe han sjelden blir i utenlandsk presse. Det er en merkelapp han ikke godtar.

Nei, det skal ikke være enkelt…

Publisert

Norske barnebøker i skuddet!

AvstikkereTro det eller ei, men norske barnebøker er gode. I år, som i fjor, gikk den internasjonale billedbokprisen under Barnebokmessa i Bologna til en norsk forfatter: Øyvind Torseter for boka Avstikkere.

«Prisvinner Øyvind Torseter ser merkelig uberørt ut der han sitter i en rød stol på toppen av Grand.

Men innrømmer at det var stas å komme til barnebokmessa i Bologna og nærmest å bli utropt til verdens beste bildebokforfatter.

– Barnebokmessa er svær, der er det forfattere og forlagsfolk fra hele verden, og derfor føles det sterkt å få en så prestisjetung pris, sier Torseter.»

– Dagsavisen

Øyvind Torseter har tidligere mottatt en rekke priser for sine arbeider.