Dikt på en fredag

Nå er det lenge siden jeg har delt et dikt her. Siden høsten virkelig er her for alvor, tenkte jeg dele dette vakre skrevet av Edith Södergran. Det kan man blant annet finne i Mitt liv var en het villa, som er en norsk utgivelse fra 1998. Diktene i denne samlingen er heldigvis ikke oversatt. Jeg sier «heldigvis» fordi jeg synes svensk er et vakkert språk.

HÖST

De nakna träden stå omkring ditt hus
och släppa in himmel och luft utan ända,
de nakna täden stiga ned till stranden
och spegla sig i vattnet.
Än lekerett barn i höstens gråa rök
och en flicka går med blommor i handen
och vid himmelranden
flyga silvervita fåglar upp.

Trær med høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Barneskrik ble dikt på do

For oss som har blogget om bøker og litteratur i en årrekke er Kristin Storrusten et kjent navn. Hun er kanskje best kjent som skribent for Bokmerker.org, men har også vært med på å lage den litterære podcasten Folk som liker bøker. Med en master i litteraturformidling er det kanskje ikke rart at hun havnet i stallen til Norsk Bibliotekforening, og heller ikke at hun var med i boka Les meg: håndbok i litteraturformidling, som kom ut i 2016. I august debuterer hun med egen bok, og kommer ut med diktsamlingen Barsel på Tiden. Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Kristin, og jeg møtte henne i Norsk Bibliotekforenings lokaler en ettermiddag i juli.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Du kommer ut med lyrikk, var det et bevisst valg av genre?

Nei, det var et veldig lite bevisst valg. Siden jeg alltid har likt å skrive var det nok ikke så mange som ble overrasket over at jeg kommer ut med bok, men at det ble lyrikk var kanskje ikke så forventet. Aller mest overrasket ble jeg nok selv. Selv om jeg hadde klart for meg en tematikk, laget jeg ikke noe tankekart eller slikt. Faktisk skrev jeg alt på mobiltelefonen. Jeg har fulgt den svenske bloggeren og forfatteren Sandra Beijer som fortalte om hvordan hun skriver på mobilen, så da tenkte jeg å prøve det også. Jeg har skrevet i notatfunksjonen, som jeg har redigert på datamaskinen etterpå.

Ellers er jo lyrikk en bred genre. Når noen spør meg om hva slags lyrikk jeg skriver, sier jeg at jeg ikke skriver på rim. Jeg bandt meg egentlig ikke til en bestemt genre i prosessen. I høst sendte jeg 18 ganske ulike dikt til forlaget, og håpet på det beste. Heldigvis ble jeg mottatt veldig positivt. Jeg forventet å få beskjed om hva jeg måtte kutte og hva som var svakt. Men jeg fikk egentlig bare beskjed om å skrive mest mulig. Så jeg skrev i vei, og fikk god hjelp fra redaktøren min Kjetil Strømme Jørve til å «plukke ned» diktene.

Du har full jobb og to barn. Hvordan fikk du tid til å skrive midt oppe i dette?

Min yngste datter ble født i mars i fjor, og hun skrek mye. Selv etter de typiske tre månedene fortsatte hun å skrike, og da hun omsider startet med å sove om kveldene og ikke skrek så mye, fikk jeg plutselig små luker av tid for meg selv. Jeg skrev mye på do, i dusjen, på bussen… Opprinnelig begynte jeg på en tegneserie, men det ble ikke noe av. Den største arbeidsmengden har vært de siste rundene for å få ferdig manus og omslag. Det har vært vilt. Fordelen har vært at noen har gitt meg en tidsfrist, og det er lettere for meg å jobbe i timevis når jeg vet at noen konkret trenger det jeg gjør. Jeg misliker egentlig det at man aldri vet om det kreative man gjør faktisk blir noe av. Språkvask derimot, det blir det noe av.

Hadde du en bestemt målgruppe du skrev for?

Ja, absolutt. Jeg har skrevet til folk som har fått barn, kanskje i størst grad kvinner. Men alle foreldre, egentlig. Dette med barsel er det egentlig ikke skrevet noe særlig om. Å få barn er som livet ellers – det har både gode og dårlige sider. Jeg er ikke redd for å skremme folk som ikke har barn selv, heller for at diktsamlingen skal oppfattes som for mørk. Det er jo mye humor i diktene også.

I diktene dine sier du ting som av noen kanskje ikke regnes som noe man bør si om å få barn, men tror du at du sier noe mange tenker når de har små barn?

Jeg kan ikke snakke for alle andre, men det er vanlig å synes det er tøft. Valget om å få barn er ikke noe man kan angre på. De fleste andre valg i livet kan man gjøre noe med, skille seg for eksempel, men barnet kommer ikke med returlapp.

Poesi har den store fordelen at det kan være mer tankebasert enn handlingsbasert. Jeg har forsøkt å skrive noe «ekte» innenfra. Dette har på et vis blitt et feministisk prosjekt, nemlig å skrive fram kvinnehistoriene som ikke blir skrevet ellers. Folk ser ikke de kvinnene som ikke kommer seg ut, som sliter med ammingen, og som kanskje ikke har det så lett.

Som mange vet er jeg veldig glad i Internett, og har vært aktiv på nettet i mange år. Jeg tenkte at mammaforumene ville være et bra sted å finne et fellesskap, men det var konkurransementalitet der. Det ble dessverre ikke et positivt fellesskap for meg, og jeg har blitt overrasket over hvor dømmende og beint frem misledende mange kan være.

Føler du at du utleverer deg selv i diktene dine?

Nei, egentlig ikke. Jeg er vant til å skrive mye på nettet, og er en utadvendt person som både snakker og skriver mye i offentligheten. Dessuten er jo dette skjønnlitteratur, altså fiksjon, selv om den er inspirert av det selvbiografiske. Noen av tingene er mine egne, andre er lånt fra andre, og noen er rett og slett diktet opp.

Takk til Kristin Storrusten for intervjuet. Boka hennes kommer som sagt ut i august, og jeg regner med at jeg skriver en bokomtale av diktsamlingen her på bloggen etter at boka har kommet ut.

Dikt på en fredag

En av de største nålevende norske dikterne i Norge er etter min mening Helge Torvund. Jærbuen har gitt ut en rekke diktsamlinger og andre bøker. Nylig lånte jeg diktsamlingen I vatn, i lys på biblioteket, som ble gitt ut på Samlaget i 1994. Dette er utvalgte dikt fra flere tidligere utgitte samlinger, blant annet finner vi «Kan du hugsa», som først ble utgikk i samlingen Mennesketimar i 1980.

«Kan du hugsa» er et sånt dikt som treffer deg rett i hjertet. Diktet for meg sier at selv om du har det tungt, så finnes det alltid et lys i tunellen: Det blir bedre.

Kan du hugsa
Etter eit tungt døger
At også dine tårer
Er dropar av lys

Så god morgen
Også i dag er du til
Bare det
Er eit lys

Ikke bare er diktet en slags oppmuntring i det mørke, men jeg leser det også som en beskjed om at vi alle har en betydning: Bare det at du er til er et lys i seg selv.

Flott dikt av en flott dikter. Nå skal jeg sette meg ned med teen min og lese noen flere dikt i samlinga.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Dikt på en fredag

Dagens dikt er skrevet av dikteren Dylan Thomas. Dylan Thomas ble født i Swansea i Wales i 1914, men døde i New York, bare 39 år gammel. Han er regnet som en av de fremste av 1900-tallets engelskspråklige dikterne, og han har en muntlig form, som skal ha hatt stor innvirkning på sanglyrikken.

Twenty Four Years

Twenty-four years remind the tears of my eyes.
(Bury the dead for fear that they walk to the grave in labour.)
In the groin of the natural doorway I crouched like a tailor
Sewing a shroud for a journey
By the light of the meat-eating sun.
Dressed to die, the sensual strut begun,
With my red veins full of money,
In the final direction of the elementary town
I advance as long as forever is.

Forlaget Bokvennen kom i forbindelse med poetens hundreårsdag i 2014 ut med en utgave av Dikt på min gebursdag, hvor diktene er gjendiktet av Åsmund Bjørnstad.

Tjuefire år

Tjuefire år minner mine augos tårer.
(Gravlegg dei døde før dei går til grava med vear.)
I ei naturleg dørs røyr låg eg krøkt som ein skreddar
syande sveipet for ferda
i lyset frå ei kjøtetande sol.
Kledd til å døy, den den sanselege strutten kveikt,
med raude årer fulle av pengar,
med den elementære byen som endeleg lei,
skrid eg fram så lenge for alltid varer.

Samlesing for bokbloggprisen: Urd av Ruth Lillegraven

OK, så var samlesingen av Urd av Ruth Lillegraven i mai. Som du kanskje skjønner, så leste jeg ikke Urd i mai, men jeg fikk lest den ut for litt siden. Og jeg skjønner hvorfor denne er nominert til bokbloggprisen, for denne var virkelig noe utenom det vanlige.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

For de som ikke har fått det med seg, så er altså Urd ei diktsamling. Da jeg først lånte den med meg fra biblioteket i høst, bladde jeg egentlig bare igjennom den, og leste et dikt her og et dikt der. Det funket egentlig fint det også, men jeg fikk uten tvil mer ut av den da jeg leste boka fra perm til perm. For selv om mange av diktene står stekt og fint alene, så bretter det seg ut en fin historie når du følger diktene kronologisk.

De to kvinnene vi blir kjent med er det lett å like, og jeg ble nok kanskje spesielt glad i Seselja. Det er ikke vanskelig å la seg fascinere av livet hun levde. Troverdigheten står det ikke på, jeg tror gjerne det fantes slike kvinner: Kvinner som bodde alene på en gard på vestlandet. Kvinner som klarer seg sjøl, som skaffer seg til livets opphold ved foreksempel å sy, som Seselja gjør. Det kan ved første øyekast kanskje ikke virke sånn, men det er ingen tvil om at denne kvinnen er et sterkt menneske!

Cecilie klarer jeg nok ikke å identifisere meg med eller la meg fascinere av i like stor grad, men også henne ser jeg er et fint menneske. En moderne kvinne som gjør så godt hun kan.

Line fra Lines bibliotek sa i et intervju at Urd hadde fått henne til å gråte. Hvor ofte er det diktsamlinger får oss til å gråte, undrer jeg? Men Urd er en slik. Det var flere ganger tårene lå på lur i øyekroken, oftest da jeg leste om Seselja.

Lillegraven skriver så vakkert. Hun fanger så mye i denne historien. Her er det de vanlige kvinnene som trekes fram. Ofte er det kanskje aktivistene som trekkes fram, og de vanlige kvinneskjebnene glemmes. Jeg er taknemlig for at Lillegraven trekker fram to ganske vanlige, men allikevel bemerkelsesverdige, kvinneskjebner. Hun viser oss at også disse kvinnene er viktige – for hva ville vi ha vært uten dem? Hva ville bygda til Seselja vært uten hennes egenskaper? Jo, jeg berøres av Seseljas ensomhet, som også beskrives så fint, men jeg berøres også av den styrken hun faktisk har.

Skal du lese én diktsamling i år, kan valget godt falle på Urd. Jeg tror ikke du vil angre!

Les hva de andre bokbloggerne synes om boka HER.

Dikt på en fredag

Jeg var for en tid tilbake på utkikk etter dikt om valmuer, mest fordi jeg var inspirert av de fine valmuene jeg hadde fått på balkongen min. Jeg spurte om råd på Twitter:

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Valmuer
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
@2rvund (det vil si Helge Torvund) har alltid mange fine tips når det gjelder lyrikk, og det fikk jeg denne gangen også. Han forslo blant annet dikteren Liv M. Mevangs diktsamling Ordskygger, en tittel som fikk meg til å bestille boka på biblioteket snarest. Det tok ikke mange dagene før jeg fornøyd kunne rusle hjem, med boka i veska.

Mevang debuterte med Ordskygger i 1986 på Aschehoug forlag, og har siden utgitt tre andre diktsamlinger. Det er flere av diktene i samlingen jeg liker godt, også diktet @2rvund tipset meg om.

Du kan lese diktet under her, og Mevang peker på valmuens smil. Det får meg nok helst til å tenke på knoppene til valmuen, som definitivt kan se ut som et smil. Spesielt når den er i ferd med å briste, og du kan se litt av kronbladene som presser seg ut – da er det som om valmuen virkelig smiler!

Du valmuebror

Du valmuebror
så fjernt smilet ditt er
Du ler som mot en hage
vi aldri før har drømt

Gresset tier mildt
Benken er forlatt
Blomstene bærer de dypeste gåter

Du valmuebror
av taushet

Smilet ditt
Vår drøm

(Mevang, s. 24)

Det er virkelig mange fine bilder i dette diktet, synes jeg. Ikke bare valmuebilder, men hagebilder generelt, og jeg tror man fint kan forestille seg både vanlige hager, og balkonghager (som jeg har).

Har du hage?

Dikt på en fredag

Tilfeldigheter fascinerer meg. Som her og dagen, da jeg egentlig bare tilfeldig plukket ei bok fra dikthylla på biblioteket, og slo opp på ei tilfeldig side. Det første diktet som fanget øynene mine, var diktet du kan lese under. Jeg fant det på side 61 i samlingen Svalenes søvnløshet av Sandro Penna. Smak på diktsamlingens tittel. Er den ikke nydelig?

Penna (1906 – 1977) ble født i Perugia, Italia, men bodde det meste av livet i Roma. Han hadde aldri noen vanlig jobb, men skrev for det meste for aviser, og da nesten kun dikt. Han var åpent homofil, noe som satte preg på diktningen hans.

Samlingen er gitt ut i Solum forlags serie for verdenspoesi, Poema, og er en samling dikt hentet fra hans debutbok, Poesie, som kom ut i 1939. Diktene er gjendiktet fra italiensk ved Tommy Watz.

Du blir frisk igjen. Fjerne tog
kan høres – og i nattens løp
slipper byen den geskjeftige
nordavinden, og dupper av
et øyeblikk mens den venter
på en vind med klokkeklang.

Når jeg leser diktet kan jeg formelig kjenne en sterk lengsel. Jeg oppfatter at stemmen i diktet lengter etter noen. Denne «noen» har vært syk, og jeg-et i diktet lengter etter å møte du-et igjen. Det er fylt av håp også (slik oppfatter jeg vind med klokkeklang, i hvert fall). Håp og lengsel, og noe som snart skal falle på plass.

Dette er en vakker diktsamling, og jeg forstår det når forlaget sier om ham at han er «en mester i å fryse et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk i et overveldende presist bilde», for det er akkurat slik jeg oppfatter det.

IMAG0129

I anledning dagen: Jærens poesi

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) har valgt 21. mars til å være Verdens poesidag. I år har jeg vært så heldig at jeg har fått med meg lyriker Helge Torvund til å markere Verdens poesidag på bloggen. Torvund er i disse dager aktuell med diktsamlingen Skal me leggja ein vedstabel saman?, men har tidligere gitt ut en rekke diktsamlinger, samt at han er kjent fra Diktkammeret hos Dagbladet.

Du debuterte i 1977 med diktsamlingen Hendene i byen. Det ble sagt om denne at du var påvirket av latinamerikansk mellomkrigslyrikk. Kan du fortelle litt om dette?

Eg var svært oppteken av latinamerikansk litteratur på den tida. Det med «mellomkrigs» var mindre viktig, men den delen av lyrikken som Robert Bly faktisk oppdaga på Nasjonalbiblioteket i Oslo (!) var svært viktig for meg. Her hadde ein skapt ein syntese av surrealisme og den folkelege forteljartradisjonen og trua på magi. Samstundes som litteraturen oppretta ein klar sanseleg kontakt med omverda. Dette resulterte i prosaen i det ein kalla magisk realisme, eit paradoks som ein ikkje kunne uttale, som det ikkje gjekk an å seie. Eg hugsar at eg kalla meg «ekstatisk materialist» på den tida, og at ein filosofistudent sa: Det er umogeleg.

Robert Bly oppdaga denne poesien i Noreg fordi den ikkje hadde fått noko merksemd i USA. Den vart sannsynlegvis noko undertrykt og fortrengt, då ein kanskje kunne ana eit revolusjonært sprengstoff i tilnærminga. Mange av dei latinamerikanske forfattarene var jo òg revolusjonære, radikale. Det høvde godt med mitt syn på den tida, i og med at eg var anarkist, og var med i ei gruppe anarkistar på Blindern. I dag kan eg framleis kalla meg ekstatisk, men nå er eg meir oppteken av materialitet, at verda skal skildrast konkret i diktinga, og skeptisk til den reine materialisme. Framleis er dei elementære odane til Pablo Neruda noko av det beste eg veit om av dikt.

Hvordan vil du si at det jærske påvirket diktningen din disse årene, da du bodde i Oslo?

Ser ein på dikta mine frå den tida, handlar dei mykje om byen. Hendene i byen, og Taxameter og utepils. Men alt det usagte vert sagt på klingande jærsk. Det ligg der i bakgrunnen og fargar sjølvsagt min måte å oppleva på, min måte å sjå på og min måte å bruka språket på.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Helge Torvund leser om vinden på Varhaug.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Hvordan har det å flytte tilbake til Jæren påvirket diktningen din?

I og med at kvardagen eg har rundt meg, landskapet, arkitekturen, vegane og vindaugo alltid har påverka heilt direkte det eg skriv, er påverknaden iaugefallande. I dikt etter dikt skildrar eg lyset og jærlandskapet. Ja, det vil seie; i følgje dei nye severdigheits-skilta på Eige, så er ikkje Ogna ein del av Jæren, så nå veit eg verken ut eller inn.

Hva er dine store inspirasjonskilder i dag?

Først og fremst er det den opplevde, sansa kvardagen rundt meg. Og med sansa meiner eg då alle sansar som ein måtte ha, og så lar eg desse jamma med fantasiens orkester på kunsthistoriens podie. Zenbuddhistisk kunst og litteratur, Neruda. Musikk! Keith Jarrett. Zenbuddhistisk bambusfløyte. Verdslyrikken. Det er lett å bli inspirert av ting når ein er vaken og merksam og full av skapande energi.

Det har den siste tiden vært mye debatt rundt Kulturrådets innkjøpsordning. Tror du innkjøpsordningen har hatt noe å si for norsk
lyrikk?

Ja, utan tvil. Enkelt sagt, så har det vore vilje her i landet til å seie: OK, me er eit lite språksamfunn, men det har vist seg ved fleire høve oppover i soga vår, at poetane har vore viktige når det røynde på. Vil me ha poetar, må me altså leggja til rette for det med innkjøp og stipend. Sjølv har eg hatt anna og krevjande arbeid ved sida av i over tjue år. Men innkjøpsordninga har, trass i at den som alt anna har meir enn ei side, vore viktig for å utvikla vekstvilkår for ein eigen norsk litteratur. Me skal hugse på at mange av våre store prosaforfattarar òg debuterte med diktsamlingar, og såleis fekk ei viss kjensle av å verta verdsett og teken vare på. Eg tru det er ei ordning som har vore mykje, mykje viktigare enn det dei som vil tulke med ho har innsett.

Er det noen norske lyrikere du mener bør få langt større oppmerksomhet?

Her har eg lyst å vri litt på spørsmålet og gjera det mindre individfoksuert: Korleis kan poesien få større merksemd? Det er lett å sjå korleis mange ting er avhengige av eldsjelar. Eg var hovudmeldar av lyrikk i Dagbladet i sju år, og då fekk lyrikken større plass der. Eg skreiv mange meldingar og skreiv òg meir generelle artiklar om poesi, songlyrikk, utanlandske poetar. Slikt er krevjande, men det går når ein brenn for det.

Spørsmålet er; kva kan ein gjera for å leggja rammene og vilkåra til rette for at poesien får merksemd meir uavhengig av eldsjelene? I eit slikt perspektiv er innkjøpsordninga, stipend og prisar viktige. men på den andre sida; poesi er eld, og vil alltid brenna klårast gjennom eldsjelene. Alt det desse gjer, på biblioteka, på bloggane, i avisene og på sosiale media vil vera av betydning. Poesien lever. Og poesien lever eit vilt liv som ikkje kan setjast på regel og formel og lov.

Tusen takk for at du vil markere Verdens poesidag med bloggen!

Du skal ha takk for at du ville markere Verdens poesidag på bloggen din.

Dikt på en fredag

Når du leser dette, sitter jeg antakelig med nesa dypt ned i bibliotekstatistikken. Sånn har det vært i det siste – lange arbeidsdager og en innleveringsfrist som puster meg i nakken. Derfor tenkte jeg det kunne være koselig med denne lille regla, som jeg fant i ei billedbok på biblioteket. Boka heter Kattene fra sommerøya og er skrevet av Edith Unnerstad. Dette er kanskje ei bok mest for de som er glad i katter, med flotte puseillustrasjoner av Ewa Östergren.

Her danser vi, her svanser vi
i månens milde skinn, mjau mjau.
Her svetter vi, her spretter vi
med raste, lette trinn, mjau mjau.
Hver liten katt i denne natt
med poten om en annens hals, mjau mjau
er med på dans med fest og glans
til vår Amadeus’ vals, mjau mjau.

Kan du se for deg kattene som danser rundt, mens menneskene sover? Det kan jeg!

Boka er oversatt av Olaf Coucheron, og ble utgitt på Damm i 1990.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2003
…og kattene sover gjerne om dagen.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2003

Dikt på en fredag

Årets første fredagsdikt kommer fra Island! Det vil si, dette innlegget er skrevet på forhånd, men jeg befinner meg denne dagen på den vakre sagaøya. Jeg besøkte Island for første gang sommeren 2010, og forelsket meg i landet nærmest momentant. Det faller seg derfor naturlig at dagens dikt må hentes nettopp herfra, og jeg har valgt en gjendiktning av et dikt av Steinn Steinarr. Det finnes i diktsamlingen Reise uten destinasjon, som kom ut på Bokvennen i 2007, og som er gjendiktet av Kristian Breidfjord.

Stein Steinarr (1908 – 1958) kom fra den vestre delen av Island, og het egentlig Aðalsteinn Kristmundsson. Han regnes for å være blant de første, store islandske dikterne innen modernistisk diktning, og ga ut flere diktsamlinger. Reise uten destinasjon er en samling av utvalgte dikt, og diktet jeg har plukket ut var opprinnelig utgitt i Rauður loginn brann, som kom ut i 1934. Diktet oppfatter jeg som vakkert og litt sårt. Det skaper en fin stemning, om enn kanskje litt melankolsk.

Måneskinn

Og vannet stirrer opp med kalde øyne
på stjernehimlen over bleke tinder.
Og inni dalen bølger trærnes skygger
til månens triste strimelys sin dans.

Og over sanden, lange, lange leier
lyser månen på ditt spor, du trette
mann og brer den kalde, rare glansen
ned på ditt ansikt.

Jeg ser deg nå forsvinne inn i skyggen.
Og over allting våker taushet – taushet.


Island
Ved Den Blå Lagune, sommeren 2010.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2010