Og jeg ler og spreller og hodet er åpent
og rundt av begynnelse når jeg dingler mellom dem
og dyttes inn i dansen som vingler
to skritt fra stupet
krittet opp i gresset og hørbart
i stemmen til de som bærer meg uten å vite
hvor de skal
Fra Kongesplint av Gunnar Wærness
Det var kanskje i draume
Regn fall frå augene mine
Med skjelvande hjarte flaut eg nedover
elva sin song
Epokane overdynga meg med glansen sin
Og eg dreiv lett
over praktfulle botnar
Frå Ophelias bok av Anne Perrier, gjendikta av Sigurd Helseth.
Da jeg var yngre skrev jeg masse dikt. På ett eller annet tidpunkt tror jeg at jeg mistet inspirasjonen, i hvert fall delevis. I de siste årene har det vært lite skriverier på den lyriske fronten, men i dag skriblet jeg ned noen linjer… Litt usikker på resultatet, og ikke minst på språket. Men her er det da, altså. Et lite dikt, from yours truly…
SOMMARMINNE
Eg lét att augo
og drøymer om ho
som aldri skal bli mi.
Eg kan kjenne
dei mjuke kinna hennar
og lukta av
varme sommarnetter.
Eg minnast den tida
då det berre var
ho og eg.
Berre oss.
Berre oss og natta.
Violetta skymningar…
Violetta skymningar bär jag i mig ur min urtid,
nakna jungfrur lekande med galopperande centaurer…
Gula solskensdagar med granna blickar,
endast solstrålar hylla värdigt en ömsint kvinnokropp…
Mannen har icke kommit, har aldrig varit, skall aldrig bli…
Mannen är en falsk spegel den solens dotter vredgad kastar mot klippväggen,
mannen är en lögn, den vita barn ej förstå,
mannen är en skämd frukt den stolta läppar försmå.
Sköna systrar, kommen högt upp på de starkaste klipporna,
vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, ryttarinnor,
oskuldsögon, himmelspannor, rosenlarver,
tunga bränningar och förflugna fåglar,
vi äro de minst väntade och de djupast röda,
tigerfläckar, spända strängar, stjärnor utan svindel.
av Edith Södergran
En figur i poesi er et billedlig uttrykk på setningsnivå. Noen viktige figurer er:
Allegori
Å uttrykke noe på ett plan som viser entydig til ett annet kalles allegori. Dette er også kalt gjennomført billedlig framstilling eller utvidet metafor.
Anafor
Dette er en gjentagelse av samme ord ved begynnelsen av linjer eller setninger som følger etter hverandre.
Antitese
Kort sagt en sammenstilling av motsetninger. Brukes ofte for å understreke et paradoks.
Ironi
En uttryksmåte der det skinner igjennom en motsetning mellom det man sier og realiteten eller det man faktisk egentlig mener.
Retorisk spørsmål
Hvis man stiller et spørsmål der svaret er implisert, gitt eller det ikke forventes et svar, kalles det et retorisk spørmål.
Janss, Christian. (2003). Lyrikkens liv : innføring i diktlesning / Christian Janss | Christian Refsum. – Oslo : Universitetsforlaget. – ISBN 82-15-00062-2
poesi -en
1 diktning i bunden form: poesi og prosa; ( foreld. el. hist.) lyrisk dikt: Andreas Munchs poesier
2 (noe som eier eller fremkaller) stemningsfullhet: ha sans for livets poesi
Etym.: oppr. gr. avl. av poein frembringe, skape
– fra Ordnett.no
«Poesi er den formen av skjønnlitteraturen som omfatter dikt og diktekunst, det vil si diktning i bundet form, særlig på vers. Det motsatte av poesi er prosa, litterært arbeid i ubunden form.
Poesi kan også beskrives som «lyrisk diktning». Lyrikk betyr nesten det samme, og regnes etter klassisk mønster som den ene av de tre hovedsjangerne i litteraturen, ved siden av episk diktning og dramatikk.»
– fra Wikipedia
Janss og Refsum sier følgende i sin bok Lyrikkens liv:
«Vi er av den oppfatning at man ikke trenger én fast definisjon av lyrikk for å kunne verdsette lyrisk diktning og trenge inn i den komplekse meningsproduksjonen som et dikt er. Derimot kan det være avgjørende å kjenne til lyrikkens konvensjoner slik at man kan gjenkjenne de grepene poetene benytter seg av, og forstå betydningen av dem. (…) Vi understreker at det dreier seg om konvensjoner, ikke krav.»
Det er med andre ord ikke nødvendig å foreta seg en dyp analyse for å ha glede av lyrikk. I følge Janss og Refsum (2003) er musikalitet det eldste kriteriet for lyrikk. Da er det kanskje ikke så overraskende at ordet «lyrikk» faktisk kommer fra det greske ordet «lyra» som betyr «lyre» (et antikt strengeinstrument). I dag settes ikke det samme strenge kravet til lyrikk om sangbarhet.
Men dette skal ikke bli en lang avhandling, dette er bare ment for å gi en kort forklaring. For de av dere som måtte ønske å sette seg mer inn i hva poesi og lyrikk er anbefaler jeg å lese f. eks. Lyrikkens liv av Christian Janss og Christian Refsum.
Jeg har igrunnen alltid likt André Bjerke. Helt siden jeg som barn leste om Liv som fikk nei-grisen til å smile alikevel har diktene og versene hans rørt ved noe i meg, og jeg må nok si at jeg kanskje synes han er en litt undervurdert dikter. I mine øyne var han et geni. Derfor var det helt naturlig for meg å låne med meg Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt hjem fra biblioteket.
Det var ved nyttårstid 2000 det ved en opprydning i André Bjerkes papirer ble funnet en del dikt som ikke tidligere hadde blitt trykket i bokform. Det var mye forskjellig som befant seg blant disse, også en del som nok ikke var tiltenkt å skulle utgis.
«Men her var også dikt som så opplagt kan hevde seg på linje med det André Bjerke gjerne hadde med i sine diktsamlinger.»
– fra «Forord» av Forlagsredaksjonen i Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt av André Bjerke.
Etter min mening er denne boka definitivt på høyde med andre diktsamlinger som er utgitt av ham. Man finner igjen den velkjente lekenheten, som jeg liker så godt, men også alvor og seriøsitet. Jeg liker også layouten i boka: Diktenes tikler er trykket med rødt, mens selve diktene i mørkeblått, nesten lilla. Det er egentlig ikke så «fancy», men frisker allikevel opp, og jeg synes det passer godt.
Dette er ei diktsamling jeg godt kunne tenke meg å eie, bare synd den ser ut til å være utsolgt overalt… Til og med på Antikvariat.net kommer jeg til kort. Da er det virkelig godt man kan låne så mye man lyster, helt gratis, på biblioteket!
Her er en aldri så liten smakebit (du finner siktet på side 19):
Musée de Beaux-Arts,
Antwerpen 1937
De kommer ut fra fest. Det trange stredet
er fylt av tidlig lys. En danserinne
har ledet toget ut i morgenskinnet,
hvor nye fester vinker allerede.
Som druknet inn i gryet lenger nede
i gaten ses to elskede forsvinne.
I rennestenen bak dem er en kvinne
som slått i svime av sin egen glede.
Ved siden ligger elskeren på kne:
«Stå opp!» – «Nei, la meg ligge! La meg le!»
Guds latter klinger med i perspektivet.
En festvisjon, et morgenbilde, sett
med unge øyne, glemmes ikke lett,
– for det var slik jeg hadde tenkt meg livet
Jeg reiser nordover
mot hyperboréernes landMunn og kropp er åpne porter
men ingen kommer innLethe strømmer ut i Nordishavet
du og jeg er ett menneske én splittelseVi må minst være to
for å bli en sum eller et snittVi må minst være to for å bli flere
vi må minst være to for å bli enestående
Fra Når jeg ikke hører hjemme av Liv Lundberg
Bare for et år siden
plukket vi en plommeblomst
for å more deg.
I år plukker vi en ny
for å legge på grava di.
– fra Måne, sirkel, sinn : zendikt av Ryōkan
Hold deg
våken, timene erinne, snart
reiser de
seg fraskriftene.
– fra Dyregravsmørke av Mazdak Shafieian
