En strimma hav
Det är en strimma hav, som glimmar grå
vid himlens rand,
den har en mörkblå vägg,
som liknar land,
det är där min längtan vilar
innan den flyger hem.
av Edith Södergran
Frost og ild
Jeg har akkurat lest gjennom kommentarene til innlegget mitt om favorittlesested. Det har moret og gledet meg veldig. Takk til dere som har kommentert! (Jeg leser selvsagt alle kommentarer jeg får, bare så dét er sagt).
Egentlig vil jeg bare poste dette diktet i dag, kun fordi jeg er så glad i det.
Fire and Ice
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I’ve tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To know that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
— Robert Frost
Et dikt om fritid.
Da jeg gikk første året på videregående leste vi dette diktet i engelsken. Jeg likte det fra første stund!
LEISURE
What is this life if, full of care,
We have no time to stand and stare?
No time to stand beneath the boughs
And stare as long as sheep or cows:
No time to see, when woods we pass,
Where squirrels hide their nuts in grass:
No time to see, in broad daylight,
Streams full of stars, like skies at night:
No time to turn at Beauty’s glance,
And watch her feet, how they can dance:
No time to wait till her mouth can
Enrich that smile her eyes began?
A poor life this if, full of care,
We have no time to stand and stare.
— William Henry Davies
And thanks for all the fish…?
Ikke langt fra der jeg bor ligger det en rød kirke i mur. Den ene veggen vender ut mot veien, og med sine store flater blir nok fristelsen for stor til ikke å skrible på veggen med tusj eller spray. Menneskene som driver kirken har hengt opp et skilt hvor de ber om at man ikke skal tagge på veggen.
Skiltet har orginalt nok ikke stor, fet og sint skrift, men et aldri så lite illustrert dikt signert V. T. 10/7-04:
Slutt med tagging
Vi bruker gift til fjerning
Vi må holde oss friske
For å gå og fiskeJeg tilgir deg
Gud tilgir meg
Det hjelper lite
Giften kan vi ikke kvitteKom i kirken vår
Så skal vi be fader vår
For å holde naturen vår
Frisk og god i alle år
Intet gull varer evig
Jeg begynte å lese engelskspråklige bøker på eget iniativ da jeg gikk på ungdomsskolen. I 13-14 årsalderen gikk jeg på biblioteket og fant ei bok jeg hadde lest deler av på norsk tidligere, nemlig S. E. Hintons The Outsiders. Som tenåring var dette min favorittbok, som jeg leste flere ganger, og den ble også mitt første møte med den amerikanske dikteren Robert Frost.
Robert Frost har skrevet en rekke flotte dikt, og har blant annet vunnet Pulitzer-prisen intet mindre enn fire ganger. Det er flere av diktene jeg er veldig glad i, men det er diktet jeg leste i The Outsiders tidlig i tenårene som i ettertiden alltid har betydd noe ekstra for meg. Jeg kan kanskje ikke forklare hvorfor det er nettopp dette diktet som har satt seg fast i hjetet mitt, men sånn er det nå en gang. Og nå tenkte jeg å dele det med dere:
Nothing Gold Can Stay
Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.
Dikt
Det hender seg jeg skriver små dikt. Ikke så ofte (skrev mye i slutten av tenårene/starten av tjueårene), men det hender seg. Mitt aller nyeste skrev jeg 8. mai i år, og jeg tenkte jeg kunne dele det her…
Og sånn går dagene…
Livet fyker forbi i langsom film.
Jeg mister pusten et øyeblikk,
men henter meg raskt inn igjen,
før bildene flimrer forbi meg
mens jeg står ved sidelinjen og lurer på
hva som egentlig skjedde.
Elin Bekkebråten Sjølie © 2007
Et lite dikt om bøker…
Det er sommer, det er varmt, og jeg jobber inne på et varmt bibliotek. Og selv om jeg elsker jobben min (har sommerjobb på et folkebibliotek), skulle jeg nok aller helst vært ute på en av øyene i Oslofjorden og sløvet i skyggen med en god bok…
Jeg føler at det er på plass med et lite dikt.
A Book
Emily Dickinson
There is no frigate like a book
To take us lands away,
Nor any coursers like a page
Of prancing poetry.
This traverse may the poorest take
Without oppress of toll;
How frugal is the chariot
That bears a human soul!
Vår
Hvitveis, Anemone nemorosa
Bildet er tatt av Elin, 2004
O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!
— fra «Til Foraaret» av Henrik Wergeland