Heroin chic av Maria Kjos Fonn

For de av dere som har fulgt bloggen min ei stund, så husker dere kanskje at jeg blogget om Kinderwhore av Maria Kjos Fonn for et par år siden. Da forfatteren kom ut med med ny bok i fjor, visste jeg at jeg ville lese den. Jeg lånte boka på biblioteket, og fikk et spark bak til å lese den da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen. Vi samleser boka 26. juli til 15. august 2021, men jeg har jukset. Jeg leste boka i mars.

Boka Heroin chic ligger på bord med hvit duk, ovenfor bok ligger en ranke med planten Sebrablad. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Elise har tilsynelatende alt: Et trygt og godt hjem, en familie med god råd, hun gjør det bra på skolen, og hun har en stemme som sølv. Alt ligger til en lysende karriere innenfor musikken. Allikevel lengter hun vekk, og alt hun vil er å ikke synes.

I det vi møter Elise, er hun 24 år og rusavhengig. Hun går hos «Anonyme Narkomane», og jobber med niende trinn: Å si unnskyld til mennesker hennes rusproblem har gått ut over. Vi møter ei ung kvinne som er sterkt preget av et liv med spiseforstyrrelser og narkotika.

Alt Elise har villet er å være vektløs og forsvinne. Hun teller kalorier, hun kaster opp, og hun slutter nesten helt å spise. Så treffer hun Joakim, som spiller i rockeband. Han introduserer henne for mer dop, og lærer henne hvordan hun skal røyke heroin.

Historien til Elise fortelles både i nåtid og fortid. Underveis får vi tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Vi ser hvordan hun i elleveårsalderen er i venninnas bursdag og tenker at den som spiser minst kake er best. Når hun er 16 får hun piller av dirigenten i koret for å slappe av, og han forfører henne. Men om det er disse ytre årsakene som gjør at hun tar den veien hun tar får vi egentlig ikke helt greie på. Boka setter ikke fokus på hvorfor, men hvordan.

Maria Kjos Fonn skriver knakende godt, men det er vondt å lese. Måten boka er skrevet på gjør at den virkelig kryper inn under huden på deg, og du føler med Elise. Forfatteren får både karakterer og historien til å virke troverdig.

Denne boka skuffet med andre ord ikke, og jeg håper forfatteren fortsetter med å skrive gode romaner.

Dette er ikke oss av Neda Alaei

Boka Dette er ikke oss av Neda Alaei er ei av bøkene på kortlista for Bokbloggerpisen 2019. I følge samlesingsplplanen samleses boka i perioden 15. mai – 15. juni, men jeg leste den i april. Litt av årsaken til dette var fordi jeg trengte ungdomsbøker til en bokpresentasjon på jobb.

Boka Dette er ikke oss holder i ei hånd, med Sofienbergparken i Oslo som bakgrunn. Foto: Av en annen verden © 2020
Sofienbergparken i Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2020

Sanna går på 10. trinn på ungdomsskolen og bor sammen med faren sin. Det er nesten et år siden moren døde av sykdom, og faren sørger fortsatt dypt over tapet. Det er Sanna som må ta seg av faren, alt han vil gjøre er å sove eller skrive. Det er hun som må lage mat, vaske klær, rydde og holde orden hjemme.

På skolen er det heller ikke så lett. Bestevenninnen, Mie, ser nesten ikke på henne lenger. Hun henger nå kun med den nye jenta i klassen, Mitra, som er den peneste jenta på skolen og vant med å få det akkurat som hun vil.

En dag hun rydder oppdager Sanna et fotoapparat i skapet til moren. Med den er det en lapp som viser at kameraet var tenkt som en bursdagsgave til Sanna fra moren. Sanna husker at moren fortalte henne at hun ikke måtte glemme å se hvor vakker verden er, men hun skjønner ikke helt hva moren mente med det.

Så starter Yousof i klassen. Yousof elsker å ta bilder, og da han oppdager at Sanna har et kamera, spør han om hun vil være med ham og ta bilder. Sammen med Yousof lærer Sanna å se verden gjennom kameralinsa.

Dette er ei fin og sår historie om å ha mistet en mamma, å ha en pappa som er i så dyp sorg at han ikke er tilstede, om vennskap, forelskelse og om det å bli sett.

Jeg likte boka veldig godt. Den har et godt språk, og det er vel umulig å la seg berøre. Karakterene virker ekte og troverdige, og det at handlingen utspiller seg i mitt eget nærmiljø gjør den nok ekstra nær. Herman Foss’ gate 12, hvor Sanna bor, er kun et steinkast unna Bjerregaards gate, hvor jeg selv har bodd. Jeg kommer definitivt til å anbefale denne for ungdomsskoleelever!

I tillegg til å være nominert til Bokbloggerprisen 2019, er boka nominert til Uprisen 2020 og tildelt Kulturdepartementets debutantpris 2019.

Udyr av Kristine Tofte

[reklame/leseeksemplar]

Selv om jeg har hatt Udyr av Kristine Tofte på hylla siden den kom ut og jeg fikk leseeksemplaret fra forlaget. I mars var det samlesing i forbidelse med Bokbloggerprisen, og det var det som skulle til for at jeg skulle få ut fingeren og få lest den. Kristine Tofte er forfatter av Song for Eirabu, hvor første bok kom ut for over ti år siden på Tiden forlag. Udyr er noe helt annet enn Song for Eirabu, ikke bare i målform, men også innholdsmessig.

I Udyr møter vi Amund, som går på Idavoll ungdomsskole og er skolelei. Det er en torsdag i juni, og han er kalt inn til møte med kontaktlærer Anita. Det viser seg at hun har ordnet arbeidspraksis for ham, og allerede neste dag skal han sendes til en avsides gård i bygda. Der skal han ha praksisplass, men Amund vet ikke helt om gårdsarbeid er noe for ham. Når Amund kommer til Bru gård fredag morgen, stikker bonden av og overlater hele ansvaret til unggutten. Dyr er ikke akkurat Amunds sterkeste side, og ikke virker mobilen hans her også. Heldigvis dukker Ida opp. Ida er skolens peneste jente, men også ei stille jente som brukte å henge på biblioteket utenom skoletid. Heldigvis for Amund, har Ida skikkelig peiling på dyr også, og snart blir de venner og forsøker å ta seg av dyrene på gården.

Det viser seg etter hvert at dyrene på Bru gård på ingen måte er som andre dyr, og plutselig er det flere enn Amund og Ida som viser interesse for gården og dyra som bor der. Før helgen er over må ikke bare Amund og Ida ta seg av dyra, men de må beskytte dem fra en fanatisk pastor og menighetens han, og en forsker som ønsker seg en nobelpris. Og alt dette bare på grunn av et veddemål mellom de norrøne gudene Loke og Odin!

Boka vil nok av mange klassifiseres som fantasy, men den er ikke det vi kaller klassisk fantasy. Den minner nok mer på den typen fantasy Harry Potter-bøkene er, altså at man trekker inn magi i vår verden, gjerne med røtter i mytologi eller folklore. Dette kan gjøres på flere måter, og Kristine Tofte har trukket inn vår egen norrøne mytologi. Kjenner man denne, vil man fort kjenne igjen elementer derfra.

Dette er ei bok med masse humor, og jeg virkelig storkoste meg med den. Selv om boka er på godt over trehundre sider, er den relativt lettlest. Språket er godt og lettbeint, og avdelt i korte kapitler er det lett å skulle lese «bare ett kapittel til». Jeg kommer definitivt til å anbefale denne boka videre til ungdom!

Nok er nok!

I lengre tid har jeg forsøkt å lese Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog. Boka er på kortlista for Bokbloggprisen 2016, og er samlesingsbok nå i april. Etter lengre tid med forsøk, gir jeg nå opp. Dette er rett og slett ikke min kopp te.

Det største hinderet for meg er språket i boka. Det er ikke talenært noe jeg kjenner godt til, og er verken bokmål eller nynorsk. For meg framstår det som et slags oppfunnet språk basert på norrønt og nynorsk, men er verken det ene eller det andre. Jeg får ingen virkelig mening ut av det.

Et tips jeg fikk for lettere å forstå språket, var at jeg burde lytte til forfatteren lese høyt fra boka. Jeg fant flere klipp på YouTube, blant annet ett som varer i 9 minutter. Etter å ha lyttet til klippet hele to ganger, en gang uten og en gang med boka, følte jeg at jeg var like langt. Selv ikke etter dette forstod jeg hva som ble sagt i teksten. Fortsatt framstod det som gresk for meg. Og etter å ha lest ca 50 sider, de første sidene sågar flere gangee, har jeg bestemt meg for at nok et nok. Jeg har for mange andre bøker jeg skal lese og ikke nok overskudd til å streve meg gjennom en tekst som ikke gir meg noe.

Har du lest boka? Fikk du noe ut av den?

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

De som ikke finnes av Simon Stranger

I april samleste vi De som ikke finnes av Simon Stranger, og jeg tok med meg boka på ferie til England første del av måneden. Det er med andre ord over en måned siden jeg leste den, men jeg har ikke fått somlet meg til å blogge om den før nå. Og selv om jeg kunne ha skrevet et langt og utfyllende blogginnlegg, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Blogging kommer ganske langt nede på prioriteringslista for tiden, men jeg synes liksom jeg bør si noe om den, siden den tross alt er nominert til Bokbloggerpriden 2014.


Boka ble lånt på biblioteket.
Boka ble lånt på biblioteket.

Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om boka på forhånd, dermed var jeg heller ikke forberedt på det som ventet meg. Det var egentlig tøff lesing, og jeg tror boka er viktig. Den sier noe om hvor vanskelig det er å få opphold og hvordan det kan oppleves å være papirløs.

Denne boka er flott å brukes som diskusjonsgrunnlag i ungdomsskolen eller den videregående skole. Perfekt for norsk- eller samfunnsfagslærere. Dette sitatet fra boka er vel i seg selv ganske talende:

«Det var ingen mulighet for at han skulle få lovlig opphold. Han hadde ingen av kvalifikasjonene som Nederland trengte, og historien hans var ikke tragisk nok. Han var ikke torturert. Han hadde ikke flyktet fra krig. Han hadde bare blitt voldtatt.»

Går man inn i boka er det med andre ord mye man kan bruke og diskutere rundt, fra EU og Schengen-avtalen, migrering, asyl og flyktninspolitikk. At jeg selv ligger godt på venstresiden i politikken er ingen hemmelighet (jeg er førstekandidat for Rødt i Rogaland og Sandnes til valget denne høsten), så det er ingen tvil om at boka rørte meg. Jeg satt igjen med følelsen av at dette er ei bok flere bør lese. Tema er interessant og viktig, og jeg likte hvordan den var skrevet med to synsvinkler.

Som sagt, jeg kunne ha skrevet om boka i det vide og det brede, men jeg avslutter her, og så får vi se om jeg klarer å blogge om neste bok før mai er forbi…

Samlesing for bokbloggprisen: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kan jeg trygt si er årets mest ubehagelige leseopplevelse. Jeg er rimelig sikker på at selv om det bare er februar, kommer jeg ikke til å ha en liknende leseopplevelse igjen i år.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Boka ble lest i eBokBib.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

I begynnelsen likte jeg virkelig ikke språket. Det var repetativt, og på en måte seigt. I begynnelsen likte jeg faktisk ikke boka i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, jeg ser at den er godt skrevet, og tar for seg et viktig tema. At den var ubehagelig å lese gjør den ikke nødvendigvis til ei bok jeg tenker jeg ikke liker, men det er noe ubestemmelig der jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg misliker den ikke, men jeg synes det er vanskelig å si at jeg liker den, til tross for alt jeg synes er bra med den. Jeg vet ikke om det henger på greip?

Jeg fattet ganske tidlig at Sebastian slet psykisk, og det var tydelig at han var veldig usikker på seg selv. Det var mange blinkende og tydelige signaler i boka allerede fra starten av, og de ble etter hvert tydeligere og tydeligere. Det er mange ting han sier og gjør som ikke stemmer, ting som tyder på at alt ikke er som de kanskje kan synes å være ved første øyekast.

Historien fortelles fra første person synsvinkel, og jeg innrømmer glatt at jeg-personen til tider irriterte meg. Kanskje hun bare er ung og naiv, men ofte fikk jeg lyst til å ta tak i henne, riste henne og be henne om å åpne øynene og se hva som faktisk foregikk rundt henne.

En annen ting jeg la merke til var at vi aldri egentlig ble kjent med jeg-personen. Selv om vi ser det hele gjennom hennes øyne, får vi vite veldig lite om henne. Jeg kan for eksempel ikke huske at navnet hennes blir nevnt en eneste gang gjennom boka. Vi får vite at hun er en kvinne i starten av tjueårene som jobber i barnehage, at moren er den eneste tilstedeværende forelderen, hun sier at hun ikke vet hvor faren bor, og at hun har boen få venninner. Stort annet får vi egentlig ikke vite.

Dette er neppe ei bok jeg vil trekke fram og anbefale for hvem som helst. Den krever sitt av leseren, jeg ble i hvert fall merkbart psykisk sliten av å lese den. Hadde det ikke vært for at den samleses denne måneden i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, hadde jeg neppe kommet til å lese den ut. Og jeg kommer nok aldri til å lese den igjen.

Du kan se hva andre bokbloggere mener om boka HER.

Samlesing for bokbloggprisen: De usynlige av Roy Jacobsen

Plutselig kom juli, og med dette siste bok ut for samlesing for Bokbloggprisen. Tredje bok som er nominert til bokbloggprisens romankategori, er De usynlige av Roy Jacobsen. Jeg har faktisk aldri lest noe av Roy Jacobsen før, og må nok innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg satte i gang.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Boka ble lest i eBokBib.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Hadde noen på forhånd fortalt meg at dette var ei bok hvor handlingen er lagt til ei øy nordpå, og hvor handlingen er ganske langsomt, hadde jeg antakelig gjespet og aldri giddet lese boka. Dette til tross, jeg kjedet meg faktisk ikke! Jovisst er det langsom handling, og de store hendelsene er det ikke mange av, men Roy Jacobsen gir et troverdig bilde og skriver vakkert om familien på Barrøy.

Når jeg tenker etter, kan det hende mine tre år boende i Finnmark også var med å prege leseropplevelsen. Riktig nok bodde jeg i en småby, på en langt større øy, men været vinterstid var merkbart: Jeg husker netter hvor stormvindene ristet i huset så det ristet både i det ene og det andre. Så når Jacobsen forteller om byggverk som flyr av gårde, om gavet som slår mot land som med gigantiske slegger, kan jeg se det hele for meg. Jeg kan kjenne vinden ta tak i kroppen og nærmest hive den avgårde.

Har jeg etter dette fått lyst til å lese andre bøker av Jacobsen? Det har jeg absolutt, selv om det neppe blir med det samme. At boka var på kortlista til P2-lytternes romanpris overrasker meg slettes ikke, men at Ravatens Fugletribunalet slo den, kan jeg ikke skjønne.

Nå er altså alle nominerte bøker til bokbloggprisen lest, og snart skal vi stemme. Det blir spennende! I mens kan du lese hva andre har skrevet om månedens bok HER.

Samlesing for bokbloggprisen: Urd av Ruth Lillegraven

OK, så var samlesingen av Urd av Ruth Lillegraven i mai. Som du kanskje skjønner, så leste jeg ikke Urd i mai, men jeg fikk lest den ut for litt siden. Og jeg skjønner hvorfor denne er nominert til bokbloggprisen, for denne var virkelig noe utenom det vanlige.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

For de som ikke har fått det med seg, så er altså Urd ei diktsamling. Da jeg først lånte den med meg fra biblioteket i høst, bladde jeg egentlig bare igjennom den, og leste et dikt her og et dikt der. Det funket egentlig fint det også, men jeg fikk uten tvil mer ut av den da jeg leste boka fra perm til perm. For selv om mange av diktene står stekt og fint alene, så bretter det seg ut en fin historie når du følger diktene kronologisk.

De to kvinnene vi blir kjent med er det lett å like, og jeg ble nok kanskje spesielt glad i Seselja. Det er ikke vanskelig å la seg fascinere av livet hun levde. Troverdigheten står det ikke på, jeg tror gjerne det fantes slike kvinner: Kvinner som bodde alene på en gard på vestlandet. Kvinner som klarer seg sjøl, som skaffer seg til livets opphold ved foreksempel å sy, som Seselja gjør. Det kan ved første øyekast kanskje ikke virke sånn, men det er ingen tvil om at denne kvinnen er et sterkt menneske!

Cecilie klarer jeg nok ikke å identifisere meg med eller la meg fascinere av i like stor grad, men også henne ser jeg er et fint menneske. En moderne kvinne som gjør så godt hun kan.

Line fra Lines bibliotek sa i et intervju at Urd hadde fått henne til å gråte. Hvor ofte er det diktsamlinger får oss til å gråte, undrer jeg? Men Urd er en slik. Det var flere ganger tårene lå på lur i øyekroken, oftest da jeg leste om Seselja.

Lillegraven skriver så vakkert. Hun fanger så mye i denne historien. Her er det de vanlige kvinnene som trekes fram. Ofte er det kanskje aktivistene som trekkes fram, og de vanlige kvinneskjebnene glemmes. Jeg er taknemlig for at Lillegraven trekker fram to ganske vanlige, men allikevel bemerkelsesverdige, kvinneskjebner. Hun viser oss at også disse kvinnene er viktige – for hva ville vi ha vært uten dem? Hva ville bygda til Seselja vært uten hennes egenskaper? Jo, jeg berøres av Seseljas ensomhet, som også beskrives så fint, men jeg berøres også av den styrken hun faktisk har.

Skal du lese én diktsamling i år, kan valget godt falle på Urd. Jeg tror ikke du vil angre!

Les hva de andre bokbloggerne synes om boka HER.

Samlesing for bokbloggprisen: Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

April kom nesten litt brått på i år, må jeg innrømme. For med april kom også samlesing av Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo, for bokbloggprisen. Jeg fikk lånt boka som e-bok på Ryfylkebibliotekene, og stort sett lest da jeg var i Glasgow i påsken.

Disse øyeblikk. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Jeg kunne sagt mye om symbolikken og virkemidlene som vever sammen Wassmos historie i Disse øyeblikk, men jeg velger å ikke gjøre det. Selv om disse uten tvil er med på å tegne det flotte bildet historien gir, ønsker jeg ikke å fokusere på dette her. Jeg er sikker på at noen av de andre har gått grundig gjennom dette, så hvis dere ønsker å lese om det, ta en kikk på hva de har skrevet om boka.

Da jeg startet på boka var jeg veldig skeptisk. Ja, jeg må faktisk innrømme at tanken var at dette nok ikke var «min kopp te». Kanskje var det skuffelsen etter Fugletribunalet som spilte inn? Uansett hva årsaken var, skulle det ikke ta lang tid før jeg ble sugd inn i bokas handling. Og selv om det kan virke som at ei bok som egentlig handler om et kvinneliv er særdeles kjedelig, så er det ikke det. For det er nettopp dette boka tar for seg: Ei kvinnes liv i Norge, i relativt nær fortid.

I hodet mitt er kvinnen det handler om omtrent på samme alder som min egen mor. Vi får egentlig aldri vite noen eksakt alder eller kvinnens navn, hun omtales hele tiden som «hun», men underveis refereres det til historieske hendelser, som kan være med å tidsfeste enkelte av øyeblikkene. Hun lever et liv jeg tror mange kvinner i den genrasjonen kan kjenne seg igjen i, hvordan man gifter seg med noen fordi det nærmest er forventet. Man får barn. Man tar kanskje ikke den utdannelsen man ønsker seg, fordi det er forventet at man skal «bli noe nyttig».

Jeg lot meg fange av historien, og følte nærmest at jeg var med og levde denne kvinnens liv. Jeg kunne føle hennes oppturer og nedturer, skuffelser, lengsler, og små gleder. Og det er dette jeg beundrer Wassmo: Hun evner med sitt språk og sine beskrivelser å gjøre historien levende. Hun gir meg en virkelig god leseropplevelse. Jeg blir faktisk glad i dette kvinnemennesket boka handler om, hun som er både sterk og svak. Hun som både viser sterke og svake sider. Og det er kanskje noe av det jeg liker best med boka – karakterene er troverdige, og kunne definitivt vært noen vi kjente. Om Wassmo har skrevet selvbiografisk vet jeg ikke, og jeg kjenner at dette er irrelevant for historien.

Det kan sikkert sies mye mer om boka, men jeg lar det ligge. Det overlatere jeg til andre, hvis de ønsker. Selv ønsker jeg ikke å gå lenger ned i materiet for å rettferdiggjøre min leseropplevelse. Så langt har jeg ikke lest hva andre måtte mene om boka, så jeg skal streks sjekke ut siden for samlesing, og se hva de har skrevet. Det kan du også gjøre HER.

Samlesing for bokbloggprisen: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Mars er måneden for samlesing av Agnes Ravatns roman Fugletribunalet i forbindelse med Bokbloggprisen.

Jeg hadde store forventninger til Fugletribunalet, siden «alle» skryter av den. I tillegg har Ravatn stukket av med både P2 lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris for boka. Jeg fikk papirboka fra forlaget, men siden jeg skulle ta med meg boka på reise, bestemte jeg meg for å låne e-boka fra Ryfylkebibliotekene også.

Boka handler om Allis, som etter en offentlig sexskandale flytter inn hos Bagge for å jobbe som hushjelp. Hun har forlatt mann og jobb i byen, for å starte med blanke ark. Til tross for at Bagge helst vil ha henne litt på avstand (han er bestemt på at hun skal spise de tre daglige måltidene etter ham), fascineres hun av denne einstøingen i førtiårene, og etter hvert skal de også komme nærmere hverandre.

I begynnelsen av boka lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Ja, jeg syntes rett og slett den var dørgende kjedelig. «Jeg leser Fugletribunalet og håper det tar seg opp snart. Jeg vil så gjerne like denne boka!» twitret jeg, og krysset fingrene for at noe skulle skje snart. Det skulle ta ca 50 sider før «noe» begynte å skje. Jeg var veldig glad for at boka omsider fikk litt liv, selv om jeg nok fortsatt ikke syntes den var helt optimal. Selv om Ravatn har et nydelig språk, er det noe som mangler innholdsmessig for min del. Jeg mener ikke at ei bok absolutt skal inneholde en masse «action» for at jeg skal like den, men den må gi meg noe. Joda, jeg ser spenningen mellom de to, Allis og Bagge, og det er spenningen mellom dem og det flotte språket, som fikk meg til å ende opp med å synes at boka var «helt OK», men den trege starten og den til dels forventede slutten (i hvert fall for min del), dro den kraftig ned, og den havnet derfor «midt på treet».

Noe som irriterte meg kraftig da jeg leste e-bokutgaven, var at det var veldig mye særskriving. Et av de verste eksemplene var «skrive bords skuffen» (lokasjon 46-47), men da jeg sjekket opp samme avsnitt i papirutgaven, fant jeg ut at alt var OK der. Jeg sjekket videre opp andre særskrivingsfeil fra e-boka opp mot papirutgaven, og fant fort ut at ingen av dem befant seg i papirutgaven! Dette har jeg veldig vanskelig for å forstå: Hvorfor er det slik at papir- og e-bokutgave avviker så sterkt språklig? Er det noen som har en god forklaring på dette? Jeg synes det er helt feil at man som e-bokleser skal få et dårligere produkt enn den som velger papirutgaven!

Ønsker du å se hva de andre bokbloggerne mener om boka, kan du finne lenker til disse HER.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Fugletribunalet av Agnes Ravatn.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014