Jeg har akkurat bestilt meg følgende bøker fra Play.com:
On Chesil Beach – Ian Mcewan
The Children Of Hurin – J. R. R. Tolkien
Making Money – Terry Pratchett
Tolkiens bok har jeg allerede lest, men da lånte jeg den på biblioteket. Og siden jeg samler på Tolkien-bøker, så er det naturlig at jeg nå kjøper den.
Jeg klarer ikke å dy meg, jeg bare må dele denne:
Hadde det ikke vært for Eirik, hadde jeg neppe startet med å kikke på disse underfundige kattebildene, men det var en omtale i hans blogg som gjorde meg oppmerksom på det hele. Og bildet over kunne vel ikke passet bedre enn i en litteraturblogg?
Denne vesle jenta synes visst bøker er noe av det fineste som finnes! Videoen er riktignok fra mars i år, men jeg synes fortsatt den er litt søt. Elizabeth Barrett er her 17 måneder gammel, og hun kan lese. Og her ser man hvor glad hun er i bøker…
Og i denne artikkelen kan du lese mer om den vesle jenta.
Jeg tror jeg er i ferd med å bli gal. Det er alt for mange bøker jeg vil lese! Det er strengt tatt et luksusproblem, jeg vet det, men nå prater jo «alle» om Arto Paasilinnas nye bok, Den elskverdige giftblandersken. Har sett andre bloggere prate om den, og avisene skriver om den. Selvsagt får jeg lyst til å lese den. Den, og den forrige, Kollektivt selvmord. Spørsmålet er vel: Når skal jeg å tid?
Hvis noen har tips om hvordan man skal lese fortere (jeg er desverre en langsom leser), rop ut! Smarte triks mottas med takk!
I fjor kom det ut et såkalt «kjendisleksikon», hvor over 750 kjendiser var oppført. Til høsten kommer i følge Dagbladets nettutgave oppfølgeren ut. Og jeg undrer: Trenger vi egentlig et slikt leksikon?
«Rapperen Tshawe Baqwa, sangeren Erlend Bratland, glamourmodellen Linni Meister og burleskdanseren og pornostjernen Caroline Andersen er blant de tredve nye navnene som er tatt med når oppfølgeren til «Kjendisleksikon», en av fjorårets mest medieomtalte bøker, kommer ut til høsten. Forlegger Einar Røhnebæk i Aller forlag står bak utgivelsen. Også denne gang vil kjendisene deles opp i A-, B- og C-kategorier.
(…)
Det første kjendisleksikonet ble førstesideoppslag i VG, men solgte ikke så mye som forlaget skulle ønske.
(…)
– Hva er kriteriene dere velger utfra?
– Bare at de som er med er kjente, og at de ikke er kriminelle. Vi har ikke med David Toska, for å si det sånn. Men ellers har det ingenting å gjøre med hvor flink du er, eller i hvilken grad du fortjener det, om du havner i kjendisleksikonet.
Nytt av året er kategorien «schendiser».
– Vi skal lage en egen kategori med kjendiser som ikke klarer å uttale «kj»-lyden, sier Einar Røhnebæk.»
Jeg kan ikke påstå at jeg er overrasket over at et slikt «leksikon» ikke solgte så mye. Jeg tror faktisk ikke det finnes et egentlig behov for et slikt. Folk som er interesserte i kjendiser kjøper kanskje heller Se & Hør?
Dette spørsmålet dukket opp i et webforum jeg er med i for ikke så lenge siden. Med spørsmålet mentes om du er typen som leser ei og ei bok, eller om du leser flere bøker om gangen.
Jeg er definitivt ikke en monogam leser. Jeg leser stort sett alltid to eller flere bøker på samme tid. Jeg har for eksempel alltid ei bok jeg leser på toalettet. Jeg vet mange sverger til blader, selv foretrekker jeg ei lettlest bok jeg kan lese et par sider i hver gang. Det betyr nødvendigvis at jeg bruker lang tid på den, men siden den ikke er så lang, gjør det egentlig ingen ting.
En annen ting jeg liker med dette er at blir jeg litt lei ei bok, kan jeg legge den til side ei stund, og heller lese i ei anna bok. Jeg synes det er deilig med litt avveksling. Som sagt, man bruker kanskje leger tid på hver bok, men det er som sagt helt greit. Til tider kan det være veldig positivt også, hvis det er bøker man ønsker skal vare litt ekstra lenge.
Hvordan er det med deg, er du en monogam leser?
«Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha mener komikere med politisk snert sliter med å få jobb. – Det er ikke komikernes oppgave å være politisk, mener Elina Krantz i Stand Up Norge.»
Er det bare jeg som klør meg i hodet av Elina Krantz uttalelse? Selvsagt, en komiker trenger ikke være politisk for å være morsom, men personlig synes jeg politisk satire er moro.
De av dere som har lest Are Kalvøs kåserier i Dagsavisen på lørdager har sett at det er ikke sjelden han kommer med politiske sleivspark. Ler jeg av det? Så klart! Og Knut Nærum er også konge på politisk satire, i mine øyne, noe man blant annet ser i Monster, som jeg blogget om for litt siden.
Hurra for politisk satire!
I USA kan man visst tjene penger på det meste. Blant annet bøker skrevet av eller om presidentkandidatene, forteller Dagbladet.no. Av noen kalt «Candidate lit». Morsomt begrep!
I dag setter de fokus på boka 72 things younger than John McCain, en politisk satire skrevet av Joe Quint. At forfatteren ikke akkurat er en stor fan av den republikanste presidentkandidaten er det nok liten tvil om:
«Men boka til Quint er nok skrevet med et litt annet formål. Den hører til den stadig voksende stabelen av bøker som er mer egnet til å framkalle latter enn sympati for den omtalte presidentkandidaten.
(…)
Joe Quint går riktignok mer til angrep på McCain personlig, enn på politikken hans.»
Forøvrig finnes det også en blogg om temaet: Things younger than Republican Presidential candidate (oh, and did I forget to mention war hero?) John McCain. Ganske morsom, den også.
«To nye bøker om første verdenskrig skjemmes av feil og unøyaktigheter.» kan Morgenbladet fortelle. Bøkene det gjelder er Første verdenskrig : en kort historie av Norman Stones og Den største dagen : freden i 1918 av Nicholas Bests, begge utgitt på Gyldendal.
Den første verdenskrig har i Norge nok kommet i skyggen av andre verdenskrig, men både for franskmennene og britene er det den første som regnes som «den store krigen». Derfor er det selvsagt veldig fint at det oversettes bøker om første verdenskrig, for å fylle på her til lands. Desverre skal bøkene inneholde en rekke feil. Morgenbladet skriver følgende om Stones bok:
«Allerede på omslaget blir boken hetende Første verdens krig i et bukk til Bill Gates og Microsofts nye «ord delings regler», verre er faktafeil, unøyaktigheter og slurv i teksten. For å ta en rask gjennomgang:
– Ble Vilhelm 2. keiser i 1889 (side 23)? Nei, det var 15. juni 1888.
– Borodins Prins Igor (side 47) skal på norsk hete Fyrst Igor.
– Det står henvist til «forspent» betong i teksten (side 48), anakronistisk og forvirrende, siden forspent betong ble patentert først i 1928. Armert betong fantes imidlertid, det ble patentert i 1892.»
Jeg har her kuttet lista, for å se flere feil anbefales å lese Morgenbladets artikkel.
Også i Bests’ verk innes det feil, skriver Morgenbladet. Jeg er enig med artikkelforfatteren at dette i stor grad er forlagsslurv: de burde oppdage før bøkene kommer ut at de inneholder en rekke feil. Det er de som er ansvarlige for språkvask og faktasjekk.
Om sommeren er det egentlig ikke så mye som skal til for å gjøre dagen litt bedre: Man pakker et nett med pledd, bok og andre nødvendigheter, smetter føttene inn i sommerskoene og rusler ut døra. Deretter finner man seg en flekk i en park, legger ut pleddet, sparker av seg skoene og setter seg ned for å lese.
Å sitte sånn og lese i parken er noe av det deiligste jeg vet. Og på solfyllte sommerdager er kanskje parken mitt favorittlesested, i hvert fall litt. Noe som i hvert fall er sikkert: Det får meg virkelig i feriemodus!
