Leseglede for leseglade!

Dagens og gårsdagens aviser er entydige: Det norske folk leser stadig flere bøker. Bokundersøkelsen 2008 kan i følge Aftenposten fortelle at kvinner leser i gjennomsnitt 20 bøker per år, og menn 10. Resultatene av undersøkelsen ble presentert på Litteraturhuset i går, på Verdens bokdag. Andelen som sier de aldri leser bøker er på 10%. Og vi leser da altså flere bøker enn tidligere, sier undersøkelsen. Og noe jeg syntes var gledelig var at det er faktisk blant gutter lesing øker mest.

Men i fjor høst begynte det å snu. Helt ferske tall fra i vår viser at trenden er klar: Det siste året har lesingen blant unge menn i aldersgruppen 15- 29 år hoppet så kraftig opp at hele fallet fra 2005 allerede er kompensert.

[…]

Mye tyder på at de mange filmatiserte bøkene har vært viktige. Bokhandlerforeningens leder Randi Øgrey tror også at Harry Potter og resten av fantasybølgen, med serier som Narnia , Charlie og Sjokoladefabrikken og Ringenes Herre, har vært medvirkende.

– Noe sier meg at det har blitt litt kult å lese nå. Til sist jul brukte enkelte ungdomsbutikker bøker til å style utstillingsvinduene. Det er veldig spennende å se at boken styrker seg, sier hun.

Sitat: Aftenposten

I Dagbladet kritiserer dog at det ikke satses nok på bibliotekene! Jeg applauderer avisa for dette:

– Vilkårene for bøker er gode i Norge: Vi har kompetente forfattere, et utbygd salgsapparat og gode folkebilblioteker. På det siste feltet bør det imidlertid satses mye mer, hevder Opsahl.

Undersøkelsen viser at fire av ti lånte en eller flere bøker på folkebiblioteket i fjor, men her er det store forskjeller fra sted til sted.

– De sliter med dårlige innkjøpsordninger. Det er store forskjeller på skolebibliotekene fra kommune til kommune, der trengs det kraftige løft. Et mål er jo å få ungdom til å lese mer, og da er det essensielt at alle norske barn har et skolebibliotek der de får alt de trenger. Slik er dessverre ikke situasjonen i dag, avslutter Opsahl.

Sitat: Dagbladet

Dagens utgave av Dagsavisen har overskriften «Vi leser bøker som aldri før» øverst oppe på forsida. (Altså ikke som hovedoppslag, men dog). På side 40-41 har de en stor artikkel viet til bokundersøkelsen. «Nordmenn kjøper flere bøker, leser mer enn før, og stadig færre sier de ikke har tid til å lese.» sier de i ingressen.

Jeg må si at dette rører ved et bokorm- og bibliotekarhjerte. Ikke alle nyheter er deprimerende, med andre ord. Heldigvis, kan man vel kanskje si?

Litt sånn strikkedilla?

Egentlig litt på siden, men alikevel ikke: Hurra! Hurra! Leselama er tilbake!

Hun har nylig skrevet et innlegg om Fredagsstrikkeklubben av Kate Jacobs. Den boka har jeg stående i hylla mi, på engelsk. Som en person som liker å strikke, fikk jeg nå skikkelig lyst til å lese den. Jeg så den første gang på flyplassen i Dublin for snart et år siden. Med andre ord, en slik «insisterende bok». Tror jeg må få lest den snart…

Refuserte suksesser.

Havets katedralAt bøker som refuseres av flere forlag kan ende opp som braksuksesser er vel kanskje ingen nyhet. Det skjedde blant annet med J. K. Rowlings Harry Potter and the Philosopher’s Stone, og nå har det da altså skjedd igjen, kan Dagbladet fortelle. Denne gangen er det den spanske forfatteren Ildefonso Falcones det skjedde med. Han skal ha fått sin debutbok refusert av hele sju forlag før han endelig fikk den utgitt, og nå selger den som hakka møkk:

«Romanen har solgt i over to millioner eksemplarer i hjemlandet Spania. I disse dager skal boka ut i 36 land. I Norge er den blitt hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Spanske lesere er ville av begeistring og sammenlikner Falcones’ roman med en annen suksessrik Barcelona-roman, «Vindens skygge», og med bøker av den britiske bestselgerforfatteren Ken Follett. Noen litteraturkritikere vil ha det til at Falcones’ roman er en fabrikkert bestselger.»

Jeg bestilte faktisk boka inn til biblioteket før jeg så artikkelen i Dagbladet. Nå ble jeg enda mer nysgjerrig på den! Boka skal handle om…

«middelalderens Barcelona. Vi møter Arnau. Han blir født som livegen på landsbygda og flykter til Barcelona sammen med faren for å forfølge drømmen om et bedre liv.

I storbyen møter Arnau mennesker som skal følge ham resten av livet – i vennskap og svik, i kjærlighet og krig. Gutten, som vokser opp uten mor, trekkes mot byggingen av Santa Maria del Mar. Der finner han en morsfigur.»

Denne må jeg lese…

ForberedelsenI dag anmelder Dagbladets Kåre Bulie den nye romanen Forberedelsen av Roda Ahmed. Det har vært litt søkelys i media på fenomenet med manglende «innvandrerlitteratur»* her til lands, så det råder liten tvil om at denne romanen på mange måte er lenge etterlengtet.

Desverre er dette en svak roman i følge Dagbladets anmelder:

«Ahmed har førstehåndskjennskap til miljøer i Oslo det er uvanlig – og interessant – å se behandlet i norsk skjønnlitteratur.

(…)

Likevel er «Forberedelsen» dessverre ikke blitt noen god roman. Selv om Zaras historie reiser betydningsfulle spørsmål, er den heller tynn, og boka mangler kompleksitet. Her står lite mellom linjene.»

Også Aftenposten har anmeldt boka. Jeg har inntrykk av at deres anmelder har et noe mer positivt inntrykk av boka, blant annet skriver hun: «Roda Ahmed er en utmerket observatør, og skildrer stemninger og situasjoner godt.»

Uansett hva anmelderene måtte mene: boka pirrer min interesse, og er bestilt inn til biblioteket (jeg tror uansett det vil være interesse for den på vårt bibliotek). Planen er å få lest den, sånn at jeg kan gjøre meg opp med en egen mening om boka.

* «innvandrerlitteratur» = litteratur skrevet av nordmenn med innvandrerbakgrunn

Litcast: lydbok, eller..?

«Forestill deg en lydbok som aldri har eksistert på papir, og som dessuten er altfor kort og altfor billig til å kalles en bok. I dag fødes litcast.»
«Nå kan du si hallo til litcast», Aftenpostens nettutgave 10. mars 2008

Det er et lite forlag som heter Grieg Lyd som står bak det hele, sammen med Telenor. Nå gir de ut lydbøker som ikke kommer til å komme på papir. De kommer kun som lyd til mobilen din. Den aller første, og lange, romanen som ble sluppet tidligere i måneden er Andreas Markussons kriminalthriller Første gang jeg døde, men også andre forfattere kommer til å stå for såkalte litcaster. Selv om Første gang jeg døde varte i ti timer, kommer dette ikke til å være normen. Litcast er ment å vare i 10-20 minutter. Tanken bak er at man lever mobilt. I løpet av få sekunder laster man ned lydfila til sin mobil, og så kan man høre på litcasten for eksempel i løpet av en busstur.

Personlig synes jeg dette i stor grad minner om podcasts. I utgangspunktet synes jeg det er ei spennende greie, men synes det er synd den kun blir laget for mobiltelefoner. Jeg er av dem som foretrekker mp3-spiller framfor mobiltelefon, av mange forskjellige grunner. Kanskje man etter hvert får gitt ut noveller som små lydfiler i mp3?

1001 bøker man skal lese før man dør.

Jeg har tatt meg vann over hodet og satt i gang med noe jeg aldri kommer til å klare å gjennomføre. Like fullt er jeg i gang. Hva galskapen består i? Et forsøk på å komme meg gjennom lista med 1001 bøker man skal lese før man dør. Fryktelig langt har jeg ikke kommet enda, men jeg er definitivt i gang. Av de 1001 på lista har jeg lest følgende (her utøves kopier og lim inn, så jeg har ikke tatt hensyn til hva titlene måtte være på norsk):

01. Tipping the Velvet – Sarah Waters
02. The Hours – Michael Cunningham
03. Veronika Decides to Die – Paulo Coelho
04. Silk – Alessandro Baricco
05. The Virgin Suicides – Jeffrey Eugenides
06. Hideous Kinky – Esther Freud
07. Oranges Are Not the Only Fruit – Jeanette Winterson
08. The Color Purple – Alice Walker
09. The World According to Garp – John Irving
10. Interview With the Vampire – Anne Rice
11. Sula – Toni Morrison
12. The Bluest Eye – Toni Morrison
13. The Bell Jar – Sylvia Plath
14. The Prime of Miss Jean Brodie – Muriel Spark
15. The Lord of the Rings – J.R.R. Tolkien
16. The Catcher in the Rye – J.D. Salinger
17. The 13 Clocks – James Thurber
18. The Little Prince – Antoine de Saint-Exupéry
19. The Hobbit – J.R.R. Tolkien
20. Les Enfants Terribles – Jean Cocteau
21. Mrs. Dalloway – Virginia Woolf
22. The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald
23. Dracula – Bram Stoker
24. Jane Eyre – Charlotte Brontë
25. The Private Memoirs and Confessions of a Justified Sinner – James Hogg
26. Frankenstein – Mary Wollstonecraft Shelley
27. Northanger Abbey – Jane Austen
28. Persuasion – Jane Austen
29. Emma – Jane Austen
30. Mansfield Park – Jane Austen
31. Pride and Prejudice – Jane Austen
32. Sense and Sensibility – Jane Austen
33. The Monk – M.G. Lewis
34. The Mysteries of Udolpho – Ann Radcliffe
35. Vathek – William Beckford

Det er bøker på 1001-lista jeg er i gang med, bøker jeg har startet på før en gang, og bøker jeg tidligere har gitt opp, men som jeg nok gir en ny sjanse. Ingen av disse har jeg regnet med her.

Fortsettelse følger…

Bokomat!

I går tok vi flyet hjem fra London Gatwick, og da vi skulle rusle til utgangen for å gå ombord i flyet så vi blant annet denne:

bokomat

Jovisst ser du rett! Det er en automat hvor man får kjøpt bøker. Genialt, spør du meg!

Tro, håp og kjærlighet.

I dagens nettutgave av Dagbladet får vår alles kjære Tore Renberg hard medfart. Overskriften roper intet mindre ut med «Mannen som knabbet 80-tallet».

«Men i alle dager!» tenkte jeg da jeg så overskriften, og kikket nærmere på artikkelen.

«Så, her har vi det. Dette er altså 80-tallet, gravd opp som en glemt sivilisasjon et sted i Stavanger: Tro, håp og kassegitarkjærlighet. «Optimistgenerasjonen». Gode disipler av lærveskelærerne, alle sammen.

(…)

80-tallet truer med å bli kjent for noe det aldri var. Det er ganske enkelt nesten full skjæring mellom virkelighet og epokebilde. Ikke noe galt om klassen til Yngve og Jarle på Stavanger Katedralskole i 1989. Og ikke et vondt ord om ungdom med tro på verdens framtid, eller gleden over Murens fall. Men dette var ikke 80-tallet. Spør hvem som helst som var ungdom det tiåret. Hvor som helst i Vesten. Alle vet at det går en dyp kløft mellom troen og framtidshåpet i 1989, og det som var 80-tallet, på den andre siden.

Selvsagt spente 80-tallet vidt. Det gikk fra eksaltert pastell og Pat Sharp på Sky TV, til mørk synth og Bresjnevs furete fjes. Men framtidstro og nyidealisme var aldri en sentral del av tiden. Hvis det fantes noen tidsånd, pekte den 180 grader den andre veien. 80-tallet var fullt opp av undergangstoner og absurd apokalypse. Å vokse opp som 80-tallsgenerasjon var som å manøvrere midt mellom to høylytte undergangsscenarier.»

– fra artikkelen i Dagbladets nettutgave

Med andre ord: Dagbladet kritiserer bokas (og filmens) framstilling av 80-tallet. Og de spør seg «Kan bøker og filmer forandre fortida?»

Tja.

Selv leste jeg boka og så filmen, som tidligere nevnt, med stor fryd. Stryk det. Med stor, gjenkjennende fryd! For jeg synes virkelig Renberg har tatt det hele på kornet. Det er sånn jeg husker det.

Så var det dette med optimismen og framtidshåpet. Er dette virkelig sentrale tema i boka (og filmen)? Jeg må innrømme at jeg ble litt paff over artikkelforfatterens konklusjon, for personlig har jeg ikke opplevd det slik. Jeg lurer på om artikkelforfatter og jeg har lest samme bok? Og sett samme film? For boka (og filmen) handler da vel først og fremst om kjærlighet, gjør den ikke?

Som Neil Gaiman-fan…

Jeg gleder meg! Jeg vil ha den NÅ!

The Graveyard Book

Okei, så er dette ikke den endelige utgaven. Det vil si, det er ikke avgjort. Men, personlig synes jeg den er den kort sagt er vakker. Så nå venter jeg i spenning på utfallet. Fortsettelse følger…