Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø.

Da jeg leste Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø skjønte jeg raskt hvor heldig jeg selv er. Hvor fantastiske mine åpne og tolerante foreldre er, og hvor greit jeg har det som har venner som ikke snudde ryggen til meg da jeg kom ut av skapet.

Betre død enn homofil

Denne boka er delt i to: I første del møter vi Arnfinn Nordbø som forteller sin historie. Om sin gode og trygge oppvekst, om hvordan han som ungdom skjønte at han var homofil, om skammen og de vonde følelsene, om hvordan han kjempet mot sine egne følelser. Han forteller sin komme-ut-historie i et konservativt kristent bedehusmiljø, et svært vanskelig miljø å komme ut i. Han mistet venner, familien hans tok det svært hardt, og han går inn i en svært vanskelig tid. Behandlingen han får fra sitt eget miljø får hårene i nakken til å reise seg på meg, og jeg får fryktelig lyst til å gi ham en god klem. (Skulle du komme til å lese dette noen gang, Arnfinn, så får du en cyberklem).

I andre del går han inn på Bibelen, hva den sier om homofili og han kritiserer de konservative «bokstavtro» for hvordan de blåser opp dette med homofili, mens de nærmest «overser» andre ting det skrives om. Han trekker fram paradokser, og forteller og henviser. Og denne delen er minst like interessant å lese, selv for en hedning som megselv.

Dette er ei sterk og godt skrevet bok, og jeg ønsker mange, mange vil lese den. Både skeive, tolerante familier og venner av skeive, men ikke minst disse konservative kristne. Hvis denne boka kan være med på å åpne øynene til i hvert fall én konservativ kristen og få ham eller henne til å se hvilken urett vedkommende begår, da har vi kommet i det minste ett skritt videre.

Takk for boka, Arnfinn, du er en modig og sterk person!

Bjørnen Paddington skal få barn til å spise marmelade.

Paddington-marmeladeI følge den britiske avisa The Independent, har syltetøy- og marmeladeprodusenten Robertson’s signert en kontrakt med forfatter, og Paddingtons «far», Michael Bond. Avtalen går ut på at Paddington fra og med denne måneden skal avbildes på emballasjen til Golden Shred, som er produsentens appelsinmarmelade. På denne måten håper Robertson’s at de skal få barn til å spise mer av deres marmelade. Det er stort sett godt voksne som spiser appelsinmarmelade, sier avisa.

Dikt på en fredag.

I’m Nobody! Who Are You?

I’m nobody! Who are you?
Are you nobody, too?
Then there’s a pair of us – don’t tell!
They’d banish us, you know!

How dreary to be somebody!
How public like a frog
To tell one’s name the livelong day
To an admiring bog!

Fra Selected Poems av Emily Dickinson.

Dikt på en fredag.

DET EVIG KVINNELIGE

Jeg gav bort sjela mi
til ei jente.

Hun så på den.

Smilte umerkelig.

Og droppet den
i rennesteinen.

Elegant.

Det var dame med stil!

Fra Å føre krig mot den gjengse maratonprosa av Richard Brautigan, gjendiktet av Jan Erik Vold.

På vegne av venner av Kristopher Schau.

Jeg har egentlig hatt sansen for Kristopher Schau lenge, så da jeg fant ut at biblioteket hadde kjøt inn den nye boka hans, På vegne av venner fortet jeg meg å sette meg opp på venteliste. Og det er jeg glad for, for mannen kan faktisk skrive også! På vegne av venner er ingen stor eller tykk bok, men med sine 92 sider og lommeformat så viser den at kvalitet ikke nødvendigvis betyr kvantitet.

Kristopher Schau skriver om da han vinteren og våren 2009 gikk i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som i avisa ble annonsert med «på vegne av venner»:

Det var en artikkel i Aften Aften der det stod om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

s. 7-8

På vegne av venner

Boka berører et tema som egentlig er veldig trist: Mennesker som tilsynelatende dør uten pårørende. Det er kommunen som arrangerer deres siste farvel, men det er ingen der for å ta farvel med dem. Og som Schau påpeker, vi som har familie og venner er egentlig veldig heldige.

Jeg synes Kristopher Schau skriver om hele prosjektet sitt veldig fint. Blant annet får han en favorittprest, en som virkelig har funnet ut om den som skal bisettes’ liv. En prest som forteller varmt om vedkommende. Og Schau får gjennom sin skrivestil oss til å føle det som om vi er der med ham, der han sitter på benken og følger sermonien.

Dette er, kort sagt, ei bok jeg trygt kan anbefale andre.

Dikt på en fredag.

Morgonen heng
i dropar i mørke tre.
Eg var ute på runesteinane og leita
etter vokalar
medan eit sparsamt lys skreiv seg
inn i natta.
For alltid.

Fra Kongepingvinens fargar av Marit Brenner.

Litterære podkastinger.

Aller først: Hva er en podkasting? Wikipedia definerer det på følgende måte:

Podkasting er en måte å publisere lyd- eller videoopptak på Internett som kan abonneres på ved hjelp av RSS. Podkasting (eng. podcasting) er en sammenslåing av ordene iPod og kringkasting (broadcasting).

Jeg synes podkasting er en fin måte å høre litterære programmer fra hele verden, når det måtte passe meg. Kanskje du også synes det? Derfor tenkte jeg å gi noen lenker til noen av de mange som finnes der ute:

* Books and Authors (BBC) [RSS] – lyd
* World Book Club (BBC) [RSS] – lyd
* Bokprogramet (NRK) [RSS] – video
* Bok i P2 (NRK) [RSS] – lyd
* The Guardian Books Podcast (The Guardian) [RSS] – lyd
* Skønlitteratur på P1 (DR) [RSS] – lyd

Selv bruker jeg Rythmbox Music Player for podkastinger i lyd, og Miro for video, og legger inn RSS i disse, men valg av programmer er selvsagt avhengig av smak og behag, samt hvilket operativsystem man har.

Det tredje tegnet av Yrsa Sigurdardóttir

Ei av bøkene jeg leste da jeg var sørpå på juleferie var den islandske krimen Det tredje tegnet av Yrsa Sigurdardóttir. Jeg leser jo egentlig ikke så mye krim, men etter at jeg tok islandsk litteratur som valgfag på bibliotekarstudiet, har islandsk krim fascinert meg. Jeg tror det er en kombinasjon av spenningen og hvordan kulturen på Island gjenspeiles i historiene.

Det tredje tegnet

Romanen handler om advokat Thóra Gudmundsdóttir, som er partner i et lite firma som sliter med økonomien. En dag finner man plutselig liket av en tysk historiestudent på universitetet i Reykjavik, og selv om politiet har arrestert en gammel kjenning og anser saken som oppklart, er ikke studentens velstående foreldre fornøyde med løsningen, og kontakter i den anledning Thóra. Det er studentens mor, en iskald kvinne, som er overbevist om at politiet har tatt feil mann, og tilbyr det lille advokatfirmaet en svimlende sum for å oppklare saken ved hjelp av den tyske tidligere etterforskeren Matthew Reich. Saken viser seg raskt å være mer komplisert og grotesk enn hva Thóra hadde forestilt seg, og det tar ikke lang tid før hun oppdager hvilket utsvevende og utradisjonelt liv Harald, den tyske studenten, har levd…

Jeg må innrømme at denne boka raskt grep meg, og jeg likte den godt. Jeg valgte kjapt å overse de små «oversettelsesfeilene» man ofte kommer over i oversatte bøker, samt enkelte fakta jeg stusset over, og tenkte at dette tross alt var skjønnlitteratur, og jeg lot meg heller glede av den gode historien. Nok en gang synes jeg islendingene viser at de kommer fra en fortellerkultur. De får fortalt historier som fenger, og jeg synes ofte de skiller seg fra skandinavisk krim på en positiv måte. Jeg liker dessuten at vår heltinne er en ganske alminnelig kvinne, en fraskilt tobarnsmor som sliter med å få endene til å møtes. På denne måten får hun mer dybde, og framstår troverdig.

Dette er definitivt ei krimbok jeg kommer til å trekke fram hvis noen ber meg anbefale krim!

Fem år i dag!

Tenk, i dag er det fem år siden første innlegg i denne bloggen som det den har blitt til: En blogg med tema litteratur. For meg er begrepet «litteratur» ganske vidt, og dermed favner bloggen mer enn bare bøker.

Når jeg tenker tilbake på for fem år siden i dag, føles det som en evighet siden. Mye har skjedd siden da jeg satt på nasjonalbiblioteket i Budapest og fikset på bloggen. Den gang var jeg bibliotekarstudent på siste året, og ante ikke hva framtiden hadde å by på eller hvor veien ville gå. I dag har jeg jobb som barne- og ungdomsbibliotekar, og selv om det ikke akkurat er en jobb man blir rik av penger av, så blir man definitivt rik på opplevelser og inspirasjon.

Jeg har blogget i over ti år, og var antakelig blant de første bloggerne i Norge. Da jeg startet Av en annen verden som en litteraturrelatert blogg hadde jeg lenge tenkt på dette med å skrive om et bestemt tema. Valget falt naturlig nok på nettopp litteratur, siden jeg alltid har elsket å lese og det er en av tingene jeg virkelig brenner for.

I flere år hadde jeg benyttet meg av Blogger som «bloggmotor», men bestemte meg etterhvert for å skifte til WordPress. Dette skjedde sommeren 2008, og i starten syntes jeg det var ganske tungvint, men etterhvert som jeg har blitt kjent med dette systemet, har jeg likt det bedre og bedre. Å bytte system og alt det medførte tok dessuten lenger tid enn planlagt, mye på grunn av en bilulykke jeg var med i i starten av juli samme år.

Siden første innlegg 27. januar 2005 og fram til i dag har jeg lagt ut over 80 bokomtaler, og det var en bokomtale som fikk åpne bloggen: Dagen før hadde jeg lest ut Til odel og eie av Jørgen Gunnerud, og selv om jeg ikke ble kjempeimponert syntes jeg boka var leseverdig.

Jeg regner med at det vil bli mange flere innlegg i tiden framover, da jeg ikke har noen planer om å avslutte bloggingen med det første. Så takk for følget så langt, og jeg håper mange av dere vil fortsette å følge meg lenge enda…

Anno 2005
Slik så bloggen ut for fem år siden.