Neil Gaiman

Har du noen gang lest ei bok du bare vil fortsette å lese, ei du ønsker aldri tar slutt? En slags uendelig historie? Sånn har jeg akkurat hatt det. Leste ut Neil Gaimans Neverwhere i dag, en helt genial bok. Nå skal jeg bare lese en bunke andre bøker jeg må gjennom til et workshop jeg skal ha til sommeren, og så skal jeg lese de andre Neil Gaiman-bøkene jeg har stående i bokhylla.

Mitt første møte med Neil Gaimans litteratur var da jeg leste tegneseriene om The Sandman. Eller, det kan vel strengt tatt kalles grafiske romaner. Veldig bra forøvrig, og anbefales på det sterkeste. Siden leste jeg Good Omens, som var resultatet av et samarbeid med Terry Pratchett, ei bok som fikk meg til å le så mye at jeg fikk vondt i magemusklene. Siden har jeg lest noen av hans egne romaner, og har forelsket meg totalt i denne litteraturen. Også med American Gods opplevde jeg det som jeg følte med Neverwhere – et ønske om at boka bare skulle fortsette og fortsette og aldri ta slutt. Men sånn gikk det selvsagt ikke den gangen heller, bøker har en tendens til å ha en ende.

Høsten 2003 var jeg så heldig at jeg fikk møte Neil Gaiman i egen person. Det vil si, jeg var på en boksignering på Tronsmo i forbindelse med utgivelsen av Coraline. Jeg hadde på meg Tori Amos t-skjorta mi, og til den hadde han kommentaren «It’s MY Tori!» Det fikk meg til å føle meg både stolt og glad.

Neil Gaiman signerte min utgave av Coraline.

Han kommer antakelig ut med ny bok i oktober: Fragile Things : Short Fictions and Wonders. Vi gleder oss!