Selvmordstanker

Så hadde jeg lest en av disse insisterende bøkene. Jeg skrev tidligere om hvordan Leselama fikk meg til å hige etter denne boka, og deretter dukket den opp både her og der, blant annet leste forfatteren selv høyt fra boka da jeg var på Cappelens forlagsøte på Bibliotekenes hus.

Mitt møte med Erlend Loes bøker har vært veldig varierende. Jeg digget Naiv. Super. og ikke minst Doppler, men jeg ble nok mest irritert over Volovo Lastvagnar. Og nå som mitt samvær med Muleum endelig er over, hva tenker jeg da? Var dette et positivt eller skuffende møte?

Joda, Muleum var definitivt ingen skuffelse. Etter min mening er den på høyde med Doppler. Boka har på en underlig måte den spesielle atmosfæren Loe ofte skaper i sine bøker, og som er en av de tingene jeg setter pris på ved hans bøker.

Boka er skrevet i dagboksform, og er skrevet av jenta Julie. Julie har mistet sin familie i en flystyrt over Afrika. Mer eller mindre på oppfordring fra sin psykiater begynner hun å skrive dagbok. Dette er ikke en hvilken som helst dagbok, det er intet mindre en selvmordsdagbok. Man skulle kanskje tro at dette kunne være en veldig trist og deprimerende bok, men det er det ikke. Den har en snerten og kanskje til tider litt morbid humor, og fikk meg ofte til å trekke på smilebåndet. Ja, til tider fikk den meg til å le høyt! Så hvis du ikke har lest den enda: løp og kjøp!