I dagens utgave av Morgenbladet kan man finne et essay skrevet av professor Toril Moi som heter «Jeg er ikke en kvinnelig forfatter». Dette essayet handler om hvordan kvinner ofte ser ned på seg selv og unskylder seg, selv innenfor litteraturen.
«I 2008 jobber fremragende litteraturforskere fortsatt med kvinnelitteratur. Nivået på bøkene som kommer ut, er ofte imponerende høyt, men teori og praksis er i utakt. Resultatet er en slags intellektuell schitzofreni der den ene halvparten av hjernen fortsetter å lese kvinnelige fofattere, mens den andre fortsetter å tro at forfatteren er død, og at selve begrepet kvinne er suspekt.
Det er derfor ikke underlg at mange bøker og artikler om kvinnelige forfattere begynner med en serie unskyldninger.
(…)
Istedet for å støtte opp under et arbeid som så mange kvinner (og menn) helt klart opplever som viktig og meningsfyllt, ser det ut til at dagens teoridebatt skaper skyldfølelse og dårlig teoretisk samvittighet.»
(Moi, Toril. Morgenbladet 37/2008, s. 22)
Jeg må innrømme at jeg faktisk kjenner meg litt igjen i dette. Når jeg tenker tilbake på hva annet jeg kanskje kunne ha skrevet om da jeg gikk siste året på bibliotek- og informasjonsvitenskap, var tanken inne på å skrive om Jane Austen. Men så slo jeg det nok fra meg siden det ikke føltes «bra nok». Nesten synd jeg ikke kan gå tilbake og skrive oppgaven min på nytt…
Uansett: Jeg oppfordrer de som kan til å lese essayet, for det er virkelig interessant! (Nå skal sant sies at det opplyses at teksten er en kortversjon av en artikkel i Samtiden, men siden jeg ikke har Samtiden nøyer jeg meg med Morgenbladets utgave).