Kjære Voltaire av Margit Walsø.

Det begynner å bli ei god stund siden jeg sa at jeg hadde lyst til å lese Kjære Voltaire av Margit Walsø. Nå har jeg omsider fått somlet meg til å gjøre det, godt over ett år etterpå. Å si at jeg hadde store forventninger til boka blir egentlig litt feil, men jeg var definitivt spent. Etter å ha lest om den, virket det som om det var et spennende tema boka tok for seg. Heldigvis ble jeg ikke skuffet!

Kjære Voltaire handler om Émilie du Châlet, fransk adelskvinne, som er en intelligent og sterk personlighet. Hun har siden hun var lita fått lov til å studere matematikk, og i motsetning til mange andre jenter på 1700-tallet ble hun faktisk oppmuntret av sin far, som var stolt over sin flinke datter.

Vi møter Émilie i 1733, på begynnelsen av opplysningstida. Newtons lære er i ferd med å vinne stadig flere tilhengere i Frankrike, og vår heltinne er blant en av disse. Hun er gift med Florent, hvis familie var mektig i området. Med andre ord et proformaekteskap.

«Gabrielle Émilie Le Tonnelier de Breteuil, markise du Châlet, nitten år og nygift. Familien hadde tatt eit skritt vidare på den adelege stigen da ho gifta seg med markien. Ho hadde ikkje tenkt mykje på ekteskap, syntest ikkje noko spesielt om det, men ho hadde ikkje noko imot Florent. Han var militær, og kom til å vere mykje borte, ville ikkje plage henne meir enn nødvendig. To barn låg i avtalen. Ho hadde sagt ja til den mannen som faren likte best, ho stolte på han. Faren ville syte for at ho hadde det godt.»

Fra Kjære Voltaire av Margit Walsø, s. 31.

En kveld i operaen møter hun Voltaire. Voltaire kan være en meget frittalende mann, også offentlig, og på grunn av eneveldets sensur tvinges han til å reise i eksil. Émilie og Voltaire flytter derfor til Florents slott i Champagne. Heretter kommer de til å være elskere og nære venner som bor sammen, helt fram til Émilie dør.

Dette er en historisk roman, og mye av materialet er hentet fra skrifter skrevet av virkelighetens Émilie og Voltaire. Det er en spennende og gripende fortelling. Spesielt fascinerende synes jeg Émilie er, en sterk kvinne, og på mange måter langt forut for sin tid. Den virkelige Émilie oversatte faktisk Isaac Newtons revolusjonerende Philosophiae Naturalis Principia Mathematica fra 1687 til fransk, og å lese om hvordan hun kunne ha hatt det er interessant.

Boka har et godt språk, og Margit Walsø klarer slik jeg ser det å fange opplysningstidens ånd. Dessuten synes jeg det er flott at hun på denne måten bringer fram en sterk kvinneskikelse i lyset. Definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale videre.