Etter å ha hørt mye positivt om boka fant jeg ut at jeg skulle lese den. Jeg måtte jo selv finne ut hva det dreide seg om. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og ventet spent på melding om at nå var den klar til å hentes.
Boka er utgitt på det relativt ukjente Versal forlag, og de sier følgende om boka:
Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.
Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om dyp kjærlighet til en alenepappa som hun samtidig skammet seg over, om klassetilhørighet og alkoholens makt. Boken er en roman, men er basert på Åsas egne erfaringer og hun forteller også om sin egen klassereise. Dette er en av høstens fineste leseropplevelser!
Etter å ha lest boka klarer jeg dessverre ikke se på den som en roman, slik forlaget beskriver den som. Det er definitivt en fortelling, det er det ingen tvil om, en velskrevet fortelling med godt språk. Men roman? Nei, for meg er og blir den en biografi. Riktignok tar den ikke for seg dyptgående beskrivelser av farens oppvekst, men noen innblikk får vi. I hovedsak handler boka om Åsa Linderborgs forhold til sin far. For meg blir dette en for personlig beretning for å kunne kalles en roman, for hvor er fiksjonen? Finnes den der, er den godt skjult. For meg skal en roman inneholde fiksjon. Den kan godt inneholde en troverdighet som stiller spørsmålet om det er fiksjon eller virklighet, men den skal ikke levne noen tvil om at mye av boka faktisk er oppdiktet. Dette inntrykket får jeg ikke av Meg eier ingen.
Noe av det jeg likte best med boka, er Lindeborgs beskrivelser av arbeiderklassen. Den gir et visst innblikk i deler av Sveriges miljø på den politiske venstresiden. Dette er et område for meg som er ganske ukjent, derfor var det med interesse jeg leste om dette.
Noen ganger når jeg leser biografier får jeg en følelse av å få vite ting jeg godt kunne ha vært foruten. Med det mener jeg at jeg ikke har behov for å grave i andres privatliv, det får meg til å føle et visst ubehag av å vite noe jeg selv ikke ønsker å vite. Personlig foretrekker jeg å lese biografier som handler om personers offisielle liv og virke, de som ikke går dypt i personers privatliv. I Meg eier ingen føler jeg at denne grensen blir krysset. Noen ganger føler jeg at jeg får vite ting som kanskje best hadde forblitt usagt.
En annen ting jeg mislikte med Åsa Linderborgs bok var at den føltes så lang. Flere ganger tenkte jeg at nå måtte det vel være over, men alikevel fortsatte den. Dette til tross for at boka ikke er spesielt lang med sine 274 sider, små sådanne.
Til tross for enkelte interessante deler i boka, og til tross for velskrevethet og godt språk sitter jeg igjen med en bismak etter å ha lest den. Jeg klarer ikke dele den entusiasmen så mange anmeldere og andre lesere har vist. Denne blir desverre ikke å finne blant årets virkelig gode leseopplevelser.
Interessant å høyre om ei anna lesing av denne boka. Alle omtalar eg har lese har vore veldig positive, men eg har likevel ikkje fått ein ubendig trong til å lese denne boka.
Så er det egentlig yay or nay her? Jeg lurer litt på hvem, hvor og når jfr. lesing av denne boka.. Er det litt «sosialpornografifetishister, på do, ferie» type bok..?
Og forresten kom jeg akkurat over bloggen din på en liten bloggsurf.. I like! Det er som å lese strikkeblogger, jeg drømmer om alt jeg kan gjøre når jeg er ferdig med studiene..
Fin-fint innlegg! Vi er jo litt uenige mht til denne, men jeg skal gi deg medhold i at den til tider kan virke litt «lang» – i alle fall i begynnelsen. Og det er jo ikke alltid så smart om man skal holde på en leser.
Når det gjelder det som du helst skulle ha sett forblitt usagt, så er det vel nettopp der jeg faktisk synes Åsa Linderborgs bok hevet seg fra å være nok en sosialrealistisk barndomsskildring – sann eller usann – til å være en modig skildring, som faktisk evnet å berøre meg. For meg krysset hun ingen intimgrenser. At hun gikk så tett på vanskelige ting, gjorde at denne boka fikk en merverdi for meg. Men der kan du se – den ene treffer hun, den andre skyver hun seg vekk fra med nettopp dette.
Uansett, det er gøy å høre om andres leseopplevelse av en bok en selv har lest – kanskje helst når de avviker fra ens egen. Det tilfører nye tanker og perspektiv til opplevelsen. Og slikt er jo storveis!
Synes det er en gode del momenter ved boka du litt for enkelt hopper over. Ford et første synes jeg hun gjør et godt grep når hun beskriver syn oppvekst som såpass kontrastfull. Selv om hun har levd under en tiltider, åpenbart, dysfunksjonell far, gir hun oss et innblikk i en egenopplevelse av sin egen oppvekst, som spenner over et vidt register av følelser, både av negativ og positiv art. Dette er ofte vanlig for barn med denne bakgrunnen, men de tenderer ofte å presentere en ren lidelseshistorie, framfor en balansert skildring, fordi det ofte er det allmenheten forventer. Som bokens tittel refererer til nekter Åsa Linderborg å la seg definere av noen, noe som i hvert fall gjør boken til en sterk menneskelig skildring, og som tar opp mye av den personlige problematikken som rører seg hos mennesker som befinner seg i en konflikt med følelsene de har ovenfor foreldre som i stor grad har sviktet.
Det er klart at detaljene fra en sterk livskildring kan oppleves som ubehagelig for noen, men jeg synes ikke det berettiger kritikken om intimtyranni. Har ikke noen sans for biografier som er skrevet som headlines. Det er helt berettiget å mislike biografier av denne typen, men hvordan skulle f. eks en biografi om Dostovjevski, om Hamsun eller Ibsen ha blitt skrevet dersom man bare skulle fokusert på deres offentlige liv og virke. Den type biografier ville i stor grad begrenset seg til oppramsninger om livsløp og hendelsesforløp i de enkeltes liv. For mange store personligheter fantes årsaken og beveggrunnene for deres handliger i deres eget indre. Dersom man skal kunne forklare hele personen, må også alle deres aspekter gjennomgås for å kunne tegne et overbevisende bilde.
Jeg skjønner at innlegget mitt fort kan misforstås, siden jeg kanskje ikke har vært helt klar på en del områder. Det er flere grunner til dette, blant annet at det ikke er alt jeg helt klarer å sette fingeren på.
Det jeg reagerte på var ikke først og fremst tabubelagte tema eller «ubehagelige opplevelser» – disse var helt greie. Det jeg derimot reagerer på er for eksempel hvordan hun drar fram personer som ikke trenger å dras fram. Da har jeg kanskje sterkest i minne hennes beskrivelse av farens begreper om kvinner; Kjærringer, jævla kjærringer og et begrep til jeg i farten har glemt. Greit nok, dette er med på å beskrive faren. Det jeg derimot ikke har sansen for er hvordan hun faktisk trekker fram konkrete betegnelser på hvem f. eks. disse jævla kjærringene er. Tenker hun da på hvordan disse personene kanskje kan føle det? Jeg tror ikke beskrivelsen hadde blitt noe dårligere hadde hun brukt en generell beskrivelse av mennesketypene framfor å peke til enkeltpersoner. Det er dette jeg reagerer på. Med andre ord er det ikke snakk om intimgrenser eller «ubehagelige episoder», men det jeg ser på som unødvendig framtrekking av enkeltpersoner som ikke på noen måte er nødvendig å trekke fram.
Psykolade: Det er verken en yay eller nay. Det er vel mer en «hmmm». Boka har sine sterke og svake sider. Den er helt grei, men ikke noe mer enn dét. Jeg er ikke med på den høylytte skrytebølgen de fleste kritikere er med på. Og det er jo nettopp det som er så fint med blogg, man kan skrive akkurat hva man mener selv.