Fange 59. Taterpige av Aina Basso

Denne boka har jeg gledet meg til å lese siden jeg leste ut Ingen må vite! Det vil si, jeg visste ikke at det var akkurat denne boka, men jeg ble så begeistret for Ingen må vite at jeg visste jeg bare måtte lese mer av Aina Basso. Gleden var derfor stor da jeg endelig satt med Fange 59. Taterpige i hendene.

Jeg sier det med det samme: Boka skuffa ikke. Språklig sett er den ikke like poetisk skrevet som Ingen må vite, men det synes jeg faktisk passer bra. Denne boka foregår også på 1700-tallet, men har en helt annen atmosfære og en helt annen handling. For språket er fortsatt godt. Den innehoder en god del dialog, til tider med korte, ufullstendige setninger, men det fungerer bra.

Før jeg leste boka visste jeg lite om romfolket, og selv om boka først og fremst handler om taterjenta Maria etter at hun har blitt tatt til fange og satt i tukthuset, får vi et innblikk i deres hverdag gjennom Marias minner. Innimellom får vi nemlig tilbakeblikk fra Marias synspunkt, og selv om de kommer i korte brokker og på ingen måte i kronologisk rekkefølge, får vi allilkevel et innblikk av hvordan livet langs landevegen var.

Boka forteller noe om det å være annerledes, og om hvordan det på den tiden var å bli sett på som mindreverdig. Tatere var tjuvpakk, ikke til å stole på, og generelt uærlige. Dette synet gjorde at det å være tater var nok for å bli satt inn på tukthuset. Men den forteller også noe om datidens kvinner, også her får vi et gløtt inn i hvordan kvinner med «lausunger» ble behandlet og hvordan det var å være kvinne generelt.

Med andre ord har Aina Basso igjen klart å skape ei vakkert skrevet bok. Igjen har jeg lært et stykke historie av henne jeg hadde liten kunskap om fra før. Ikke lest den enda? Løp og kjøp! (Eller lån den på biblioteket…)