I går var jeg på kino og så den nye, norske filmen Thale. Filmen har fått varierende kritikker i media, fra «Det er et høyst spesielt tema og det har en langsom form» (Fædrelandsvennen) til «Kul, unorsk huldre-thriller» (Stavanger Aftenblad). Selv legger jeg lite vekt på hva kritikere skulle mene om filmen, og må innrømme at jeg elsket hvert minutt jeg satt tilbakelent i den mørke kinosalen.
Det er ikke til å legge under en stol at jeg forventer mye når jeg går for å se norsk skrekk, det være seg «blod og gørr» (som i Rovdyr og Fritt vilt-filmene) eller «fantasyskrekk» (som man nok kan kalle Thale). Selv utenlands har norske filmmakere innen genren høstet annerkjennelse, ikke uten grunn, og jeg synes Thale innfridde på alle måter. Ikke bare fikk den meg til å hoppe i stolen innimellom, men den er også orginal. Dialogen er lavmælt, og det er ikke så mye som egentlig blir sagt. Flere ganger blir det opp til publikum å selv tenke seg fram til ting, noe jeg virkelig likte. Dette løfter filmen opp fra å kunne ha vært «hjernedød underholdning» til noe mer.
Thale starter med to åstedsvaskere som på et relativt øde sted i skogen er i ferd med å «skrape opp en fyr» fra gulvet i ei hytte. Mens de arbeider oppdager en skjult inngang til en kjeller. Kjelleren skjuler en hemmelighet de nok ikke i sin villeste fantasi ville trodd eksisterte. En hemmelighet som har blitt holdt skjult av god grunn…
Jeg ble også imponert over prestasjonene til Silje Reinåmo, som spiller Thale. Hun fanget virkelig rollen som et annerledes vesen, bare måten hun spiste boller på var med på å gjøre henne til en virkelig hulder. Også Erlend Nervold (Elvis) og Jon Sigve Skard (Leo) synes jeg gjorde en god innsats.
Det blir sagt at huldre kan fange hjertet ditt, selv om de ikke bare er snille. Og Thale fanget virkelig mitt!
Har vært litt usikker på om jeg skal se denne etter noen av kritikkene, men nå fikk jeg veldig lyst. Liker norsk skrekk.
Jeg tror hvordan man opplever filmen avhenger av hva man går for å se. Går man for å se samfunskritikk/drama blir man nok skuffet, for det er en helt annen ting. 😉
Tror jeg må gå å se denne i løpet av helgen på kino, høres veldig bra ut:) Gleder meg allerede:)
God helg!:)
Høres ut som en god plan!
Bilett bestilt:) Takk for at du sparket meg bak!:)
Bare hyggelig. Håper du forteller hva du synes om den!
Ingen kosefilm nei, men for all del bra til å norsk lavbudsjettsfilm! Vi så den i forrige uke i filmklubben, skulle egentlig se WestSide Story! Men det ble noe krøl med DCPen, så derfor så vi Thale. Litt guffen stemning ja, noen ting blir man ikke helt klok på…Men verdt å se!
Vet ikke hva du legger i «kosefilm», men jeg koste meg i hvert fall stort.
Hva var det du ikke forstod deg på?
Som i vanleg norsk filmtradisjon er filmen kort; godt under 1t 30 min.
Syns du dette er eit problem, dvs blir filmen for kort? Dvs kunne den trengt meir tid for å nøste opp alle trådar osb?
Personleg ser eg sjeldan eller aldri filmar på under 1t 30 min av prinsipp, då eg syns det luktar av hastverk eller for enkle historiar :-p
Filmen ga på ingen måte følelsen av å være for kort. Kanskje fordi de har kuttet ut «dilldallet»? Jeg synes lengden har lite å si for kvaliteten av en film, har mer å si hva de har lagt i det de har laget. Denne var passe lang.
Jeg tror jeg må få sett denne, Elin. Høres ut som man har klart å lage en liten vri på huldermytologien, og det er en fin ting.
Litt enig med Stian, forresten. Hvorfor er norske filmer så korte? Kan til en viss grad skjønne det når det gjelder filmer som Fjellet, som egentlig var akkurat passe lang, men ellers synes jeg da at man klemmer inn litt for mye på litt for liten tid (jmf Sønner av Norge), og filmene er over før de har kommet skikkelig igang.
Jeg har ikke sett Sønner av Norge, men Thale ga på ingen måte inntrykk av «klemme så mye inn som mulig på kort tid».