I april var jeg på bookcrossing-treff i Göteborg. En av forfatterene som ble presentert der var Adnan Mahmutović, som innvandret til Sverige fra Bosnia under krigen på Balkan. For meg var dette en ukjent forfatter, men da boka ble tilbudt som ei Bookcrossing-bokringbok, slengte jeg meg på.
Denne boka er ei samling med kortere historier, men jeg vil ikke si at de er typiske noveller. Vi møter en rekke mennesker og ser deres møte med Sverige etter å ha flyktet fra krigsherjede Bosnia. Her forsøker de å passe inn, eller sågar forandre seg. Selv om de nå bor i fredlige Sverige, er de fortsatt farget av landet de måtte forlate.
Det var ikke mange setningene som skulle til før jeg forstod at jeg kom til å like boka. Den tar opp interessante tema, og spiller på en rekke følelser, fra savn, frykt og kjærlighet, til ønsket om hevn, sinne, anger og det å føle at man ikke riktig hører til. I tillegg til at den i seg selv er interessant, så skaper Mahmutović til tider nærmest lysrikk med språket. Selv om Mahmutović har bodd mange år i Sverige, er boka skrevet på engelsk, og det er ingenting som tyder på at dette har vært et hinder for ham. Jeg har inntrykk av at han behersker språket til det fulle.
Å skrive om alvorlige tema som krig, spesielt krigen i det tidligere Joguslavia, og komme innpå alvorlige hendelser de opplevde under krigen, som brutale voldtekter og etnisk renskning, klarer likevel Mahmutović å til tider vise en god dose humor. Humor som får en til å smile, uten at det virker påtatt eller unaturlig.
Denne boka har definitivt vært en positiv opplevelse, og kanskje blant de beste av bøkene jeg har lest i år. Jeg kan trygt sende den videre til neste på lista, i visshet om at den nok vil slå godt an.
Dette hørtes ut som en bok jeg må få med meg! Den passet inn i mange av mine triggere for en bok 🙂 Takk for fint tips!
Jeg er spent på om du liker den!