Dagens dikt er hentet fra diktsamlingen Linedanseren av Kolbein Falkeid. Boka kom ut på Cappelens Forlag i 1996, og er bare en i en lang rekke diktutgivelser fra Falkeid. Haugesunds-lyrikeren har vært, og er fortsatt produktiv, og i fjor ble hans samlede dikt gitt ut som Hele Rogaland Leser-bok. Diktet under finner du på side 39.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Fullmånen kommer
på mjuke katteføtter.
Sitter litt på mønet
og mønstrer meg.
Så rusler den
med lyset rett til værs
inn i et kobbel
glefsende laus-skyer.
Kald kar.
Jeg liker veldig godt det bildet diktet tegner for meg. Selv om jeg først kom til å tenke på den søte kattungen jeg møtte på vei til byen her om dagen (se bildet til høyre), så er det strengt tatt ikke en katt jeg ser for meg. Men det er månen som henger der over hustaket, en mørk høstkveld med kald, klar luft. Et vakkert bilde.
Jeg har flere ganger blitt spurt om jeg får ut av å lese lyrikk, gjerne etterfulgt av en kommentar om at det er vanskelig å se dypere mening. For meg er det ikke nødvendigvis den dypere meningen som er viktig med diktet, men bildene eller følelsene det gir meg. Noen ganger blir jeg sittende igjen og føle en slags atmosfære, hvis du skjønner hva jeg mener? Som i diktet over, jeg kan nærmest kjenne lukten av høstlukta når jeg leser det, selv om det ikke nødvendigvis er det forfatteren har ment med det. «Fullmånen» får meg til å kjenne høstvinden som stryker meg over huden, mens jeg kikker opp og ser den nærmest hvite måten over taket. Kanskje du opplever noe helt annet?
Lyrikk .. Det er en fantastisk fin sjanger. Jeg elsker at alt er så konsentrert, tettpakket og samtidig spekket av mer.
Ja, godt poeng!
Enig med deg! Både når jeg leser og skriver dikt er følelsen viktigst. Mye annet er selvsagt spennende; språk, rytme, symbolbruk, nye og spennende ordsammensetninger og bilder – men følelsen er grunnsteinen:)
Jeg tror språk, symboler osv. uansett vil være med på å påvirke atmosfæren eller følelsen dikte gir. 🙂