På engelsk har man uttrykket «don’t judge a book by its cover» – ikke døm ei bok etter omslaget – som betyr at man ikke skal forhåndsdømme mennesker eller ting basert på hvordan de ser ut. Dette til tross, vi er mange som gjør dette når vi går på biblioteket eller bokhandelen for å finne nytt lesestoff. Vi går rundt og gresser i hyllene (som en foreleser av meg kalte det), og plukker gjerne opp ei bok nettopp fordi den ser så pen ut. Joda, så overflatiske er vi, det har så vidt meg bekjent blitt gjort flere undersøkelser som viser dette. Egentlig ikke noe hokus pokus, vi tiltrekkes av det vakre.
I min jobb som bibliotekar har jeg lagt merke til at det er spesielt én genre som lider av kjedelige omslag: dikt! Ofte da jeg katalogiserte nye diktsamlinger så jeg hvor triste de ser ut, og synes kanskje ikke det er det minste rart at det er så få som plukker dem med seg fra nyhetshylla. Jeg tror de fleste som jobber med, eller er i befatning med litteratur i større grad, vet at dikt ofte er slikt som blir stående nærmest urørt. Og jeg undrer meg – hvorfor gidder ikke forlagene å gi diktsamlingene litt mer spennende framsider? Er det fordi de tenker at dikt blir lite lest? Og i så fall, hvorfor gjør de ikke mer for å markedsføre dikt?
Nå er jeg kanskje en av dem som så å si aldri tar med meg dikt fra biblioteket, men jeg må innrømme de ikke ser spesielt fristende ut heller. Som du sier, kunne kanskje et fjongere utseende gitt litt mer fokus rundt dem, det tror jeg. Hadde kanskje tatt med meg en samling hvis den så spennende ut. Dikt er jo forskjellig, men det er vanskelig å se det i dikthyllene. Noen skriver morsomme dikt med sprell i, de hadde ihvertfall gjort seg med litt farger, så de signaliserte litt hvilken diktsamling de er også. Spennende innlegg!
Ja, det finnes fantastisk mye flott innen lyrikk. Vil anbefale deg å ta sjansen en dag du er innom biblioteket, og ta med deg ei diktsamling hjem!