Jordmora av Katja Kettu

Jeg leser normalt ikke Dagbladet, men det hender seg jeg tar en kjapp titt på litteratursidene på nett for å se hva som står. En regnfull mandag i september stod det en anmeldelse av en ny, finsk forfatter, Katja Kettu. Dagbladets Cathrine Krøger sier i anmeldelsen at «Noe av det mest fantastiske ved denne boka er stilen. Språket har en rocka blanding av råhet og poesi som muligens kan kalles typisk finsk.» En slik beskrivelse av språket, sammen med tema, pirret virkelig min nysgjerrighet, og jeg bestemte meg for å låne boka på biblioteket.

Handlingen i boka er i hovedsak lagt til Lappland sommeren og høsten 1944. Jordmora, som kalles Villøye, har levd som utstøtt hele livet. En dag treffer hun den tyske offiseren Johannes, og når han utstasjoneres i fangeleiren Titovka, får hun ordnet det slik at også hun kommer seg dit. I leiren må «Villøye» være med på behandlingen av de russiske krigsfangene, og hun oppdager at ikke alt er som det bør være… Krigen går mot slutten, og hun skjønner at hun og Johannes, som hun har forelsket seg i, må komme seg vekk fra leiren!

Dette er så langt fra en klissete kjærlighetsroman som du kan komme. Selv om drivkraften i historien er nettopp kjærlighet, så er den rå og brutal. Like rå og brutal som krigen historien er lagt til. Råskapen gjenspeiler seg også i språket, som noen nok vil beskrive «friskt», men «rått» mener jeg eren bedre beskrivelse. Det er lett å se at Kettu bruker språket som et medvirkende virkemiddel for å vekke ubehaget ved det hele. Om språket er «typisk finsk», som Cathrine Krøger lurer på om det er, tviler jeg sterkt på, men rett meg hvis jeg tar feil.

Det er flere partier i boka som fikk det til å knyte seg i magen min av ubehag. Noen ganger ble jeg rett og slett kvalm av de handlinger krig kan få mennesker til å gjøre. Jeg trenger ikke engang detaljene for å forstå grusomheten, og her briljerer Kettu: Det er kanskje de gangene hun overlater det til fantasien å forstå hva som har skedd at ubehaget er størst.

Kettu klarer i Jordmora dessuten å vise at mennesker er kompliserte. Dette vises kanskje aller best i Johannes, som lider av Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det blir ikke sagt rett ut at at han har det, men måten Kettu beskriver hans oppførsel, og ikke minst i hans dagboknotater, blir det ganske tydelig. I Ukraina var han med på å både beordre og utføre grusomme krigshandlinger som SS-offiser, noe han bærer sterkt preg av. Samtidig er han ikke noe ondt menneske, til tross for de grusomme handlingene han har utført. Kanskje det er nettopp derfor han blir så sterkt preget?

Jordmora er antakelig ei av de beste bøkene jeg noen sinne har lest. Jeg sier ofte at de fleste historier er fortalt tidligere, men jeg har i hvert fall ikke lest ei bok som ligner før. Kettu briljerer med sin orginalitet, og hun har språket i sin hule hånd (jeg nekter å tro at dette kun er en fantastisk god oversettelse, selv om det selvsagt er det også). Dette til tross, dette er ikke ei bok jeg vil anbefale hvem-som-helst å lese. Jeg ser ikke på meg selv som en «sart sjel», men det var partier i boka som fikk selv meg til å måtte legge vekk boka for å dra noen ekstra, dype pust. Boka inneholder det mange omtaler som «triggere», så hvis f. eks. sterke voldtektsscener er noe som «trigger» deg, anbefaler jeg deg å la boka ligge, og heller lese ei annen god bok. Men har du ikke problemer med slikt, vil jeg definitivt anbefale deg å lese den!