De siste par månedene har jeg knapt skrevet i bloggen. Selv om jeg har lest og tenkt jeg skal skrive om bøkene jeg har lest, har jeg ikke funnet overskudd. Jeg ville skrive om Torka aldrig tårar utan handskar Jonas Gardells trilogi, som på norsk har fått navnet Tørk aldri tårer uten handsker. Bøkene med viktige tema som homofil kjærlighet, aids, og svensk homohistorie. Bøkene hvor den hvite elgen går igjen som et symbol på annerledeshet og følelsen av å være uønsket. Tre viktige bøker.
Jeg ville skrive om Broken av Daniel Clay, hvor løgnen til ei tenåringsjente skaper sommerfugleffekt, og ødelegger livene til en hel familie. Jeg ville skrive om Blå er den varmeste fargen, den nydelige og triste tegneserien av Julie Maroh, som handler om lesbisk kjærlighet. Planen var å fortelle om inntrykket jeg fikk av sakprosaboka Året uten sommer av Erika Fatland.
Disse, og andre, bøker skulle jeg har skrevet om. Noen ganger har jeg startet på innlegg, men jeg har enten ikke funnet energien eller inspirasjonen på å skrive dem ferdig. Og nå begynner det å bli så lenge siden jeg leste disse bøkene, som jeg har likt og ønsket å fortelle om, så jeg slår det fra meg, og lar det bli med tanken. Så skal jeg heller forsøke å skrive om det jeg leser framover. Håper jeg.
Bare det at du nevner disse bøkene gir oss lesere et innblikk i bøkene dine. Vi kan ikke skrive hele tiden, og ikke om alt vi leser. Alle har nok pauser innimellom. Ha en fin kveld og en nydelig tirsdag!
Noen bøker gjør noe helt spesielt med deg. De krever at du dveler ved dem, krever at inntrykkene skal sorteres og plasseres. De bøkene som er så vonde, fine, gode, at det ikke kan beskrives med ord. Du må vente, vente til du finner ord.
Bare det at du skriver at du aldri fikk skrevet innlegg om nettopp disse bøkene, gjør meg nysgjerrig.