Da jeg fant ut at Aina Bassos nye bok, Finne ly, hadde handling lagt til Finnskogen, ble jeg gledelig overrasket. Finnskogen er en stor del av mitt indre landskap. Min mormor vokste opp i disse dype skogene på Østlandet, og jeg har selv tilbragt deler av mine barndoms somre der. Det var med spenning og forventning jeg satte i gang med boka en lørdag morgen på vei til jobb. Boka har jeg fått som leseeksemplar av Samlaget, etter å ha bedt pent om å få den. Dette var ei bok jeg rett og slett ikke kunne vente til den kom til biblioteket med å lese, og jeg leste den ut for et par uker siden.
Det var én ting jeg oppdaget nesten med det samme jeg startet med boka: Jeg så for meg Bekkebråten, hvor min mormor vokste opp. Jeg har tidligere postet diktet min mormor skrev om sin barndom HER. Mens Aina Bassos historie trådte fram, var det områder rundt Bekkebråten som speilet seg for mitt indre: Bekken vi likte å leke ved, skogene, stabburet på den andre siden av gården… Alt stod levende for meg underveis. Handlingen er dog en helt annen.
Året er 1849, og Hanna søker tjeneste hos en eldre enkemann og hans to sønner. Hanner er av romanfolket, og må holde tett om hvem hun er. Mannfolkene på den lille gården har nemlig svært lite til overs for det reisende folket, og Hanna ønsker trygghet. Etter hvert kjenner en dragning mot å finne sitt eget folk og friheten på landeveien igjen. Må tryggheten gå på bekostningen av det hun føler ligger i sin egen natur?
Nok en gang imponerer Aina Basso meg. Jeg har alltid likt språket hennes, det er så poetisk. Også i Finne ly briljerer hun med sine nydelige indre bilder. Det treffer meg rett i hjertet, og får meg til å ønske at jeg snart kan lese mer – nok en gang!
I boka Fange 59. Taterpige (min omtale HER) skrev Aina Basso om romfolket, et tema hun kommer tilbake til i denne boka. I Finne ly er handlingen lagt til omtrent hundre år etter forrige bok om romfolket, og hun viser at vilkårene på ingen måte har forbedret seg. Hva så med 2014? Vi ser stadig negativ omtale i mediene. For ikke mange dagene siden skrev for eksempel Stavanger Aftenblad om Vill vest på Sola camping: «Slåsskamp og slagsmål internt mellom britiske steinleggere. Izabela Wronska Woodruff selv mener den britiske grupperingen er britiske sigøynere som reiser rundt i landet. (…) Wronska Woodruff sier hun ikke ønsker romfolk inn på campingen, men sier at flere benytter seg av sanitærfasilitetene.» Med andre ord er Finne ly med sitt tema aktuell, selv om handlingen er lagt nesten 200 år tilbake i tid.
Man trenger absolutt ikke å ha lest Fange 59. Taterpige før man leser denne boka. Finne ly er frittstående, men jeg vil selvsagt anbefale å lese begge. For meg har begge vært «slukebøker» – slike jeg knapt klarer å legge fra meg. Og nok en gang gleder jeg meg til neste Aina Basso-bok!
Finne ly på andre blogger:
Les mye
Min bok- og maleblogg
Tine sin blogg
For en herlig opplevelse å lese fra områder du har et forhold til. Kjekt å lese omtalen din, jeg blir så glad når andre liker bøker som jeg også har likt godt. Takk for linking 🙂
Ja, det blir på en måte ekstra nært da. 🙂
Kanskje ikke så overraskende trakk jeg også en masse paralleller til dagens behandling av romfolket mens jeg leste «Finne ly». Den sterkeste var en dag jeg akkurat hadde lest en bit på t-banen til jobb, der Hanna beskriver hvor hardt og kaldt det var å sitte og tigge i Oslos skitne, våte gater. Da jeg gikk av banen, satt det ei ung romkvinne på gata med pappkoppen sin, og jeg tenkte: Over 160 år senere har vi pokker meg ikke klart å gjøre verden noe bedre.