Jeg hadde egentlig lovet meg selv å aldri igjen lese ei boka av Hanne Ørstavik, men så dukket hun opp på pensum, og jeg var pent nødt. I fjor høst tok jeg et fag som heter «Litteratur og lesing», og Like sant som jeg er virkelig var ei av bøkene på pensum.
Like sant som jeg er virkelig er en historie om en ung psykologistudent, Johanne, som bor hos sin mor mens hun studerer, for å spare penger. Hun er kristen og er aktiv i Forbundet. Hun møter en ung mann, Ivar, som hun innleder et kjæresteforhold til, og de skal reise utenlands sammen. Morgenen hun skal reise oppdager hun at hun ikke får åpnet døra til rommet sitt, og hun begynner å tenke gjennom eget liv…
Selv om Like sant som jeg er virkelig heller ikke falt i smak hos meg, så var den ikke fullt så ille som jeg opplevde Uke 43. Språket er fortsatt ikke min kopp te, setningene går nærmest inn i hverandre, og jeg synes Ørstavik har med alt for mange unødvendige detaljer i beskrivelsene sine. Jeg tviler ikke på at hun har ment å bruke disse som virkemidler, men for meg personlig gjør de ingenting for å tilføre historien noe, og de blir heller et irritasjonsmoment.
Tema i Like sant som jeg er virkelig er et mor-datter-forhold. Det tar ikke lang tid før man forstår at dette forholdet er ganske dysfunksjonelt, og at Johannes mor er svært manipulerende og sjalu. Morens personlighet kombinert med at Johanne helt tydelig er en person med lav selvsikkerhet og som sliter psykisk, gjør at Johanne er svært kuet under sin mor. Dette blir aldri sagt rett ut, men det tar ikke lang tid før man som leser oppfatter at det er sånn det henger sammen.
I seg selv synes jeg tema er interessant nok, og det at Johannes karakter ikke tiltaler meg, så dette er definitivt ikke årsakene til at jeg ikke liker boka. Det er rett og slett Ørstaviks skrivestil som krasjer hos meg. Jeg ser på dette som en smaksak, og kan godt se at andre kan like bøkene hennes, men for min del kommer jeg neppe til å lese noe av henne igjen.
