I august var jeg så heldig å være en av to som ble trukket ut i Gyldendals lille konkurranse på Instagram om å få et forhåndseksemplar av Helene Uris nye bok Hålke, og på torsdag dumpet den ned i postkassa mi. Siden jeg hadde gledet meg til å lese denne, la jeg de andre bøkene til side for å konsentrere meg om denne.
Boka handler om et gammelt ektepar, Ebba og Karl, på over 70, som har vært gift i over 40 år. Det er januar, og det er kaldt og ikke minst speilblankt ute: De to gamle blir «fengslet» i sin egen leilighet, da kommunen ikke har strødd. En tur ut er livsfarlig, og det begynner å bli skrantent i matskap og kjøleskap, og de går tom for kaffe underveis. Å være innestengt i dagesvis påvirker definitivt de to gamle, og mye grums bobler opp til overflaten, både utroskap (Ebba) og vold (Karl).
Helene Uri skriver veldig godt. Hun har et konservativt språk som passer godt til handlingen i boka, samt at hun bevisst velger språkbruk ektefellene imellom som understreker personlighetene og dynamikken mellom de to. Språket er definitivt med på å gi de to den personligheten de har, og jeg liker hvordan Uri gir karakterene liv.
De er langt fra perfekte, men man blir allikevel glad i dem. Man kan spørre seg om hvorfor ikke Ebba, som helt klart er en sterk kvinne på mange måter: Hun har satset på karriere og hatt en velansett jobb som høyskolelektor, ikke kommer seg ut av et ekteskap med en brutal ektemann. Hva er det som får henne til å bli?
Av de to karakterene er det uten tvil Ebba vi blir best kjent med. Uri får oss til å virkelig krype under huden hennes, vi får ta del i tankene og føllsene hennes. Karl er litt mer fjern, men jeg synes ikke dette er en svakhet i boka. Selv om boka er skrevet i tredjepersons synsvinkel, er det på en måte gjennom Ebbas øyne vi opplever historien gjennom.
Kort sagt likte jeg boka godt. Den er velskrevet og troverdig. I tillegg likte jeg den lille uventede tvisten på slutten. Jeg har absolutt planer om å lese flere bøker av Helene Uri!