Årets påskekrim?

The Chalk Man er C. J. Tudors debutbok, og den kom ut på norsk under tittelen Krittmannen i år. Boka fikk terningkast 5 av Tom Egeland i VG, og var solgt til 39 land allerede før den kom ut!

I 1986 møter vi tolvåringen Eddie, som bor i en liten landsby sammen med foreldrene. Faren er en mer eller mindre mislykket freelanceskribent, og moren er lege og driver en abortklinikk. Ei gruppe kristenfundamentalister, demonstrerer mot klinikken. Eddie er en ganske vanlig gutt, som liker å henge sammen med den lille vennegjengen bestående av Fat Gav, Metal Mickey, Hoppo og Nicky. Nickey får vi etter hvert vite er datteren til byens prest, fader Martin, presten som også er leder for gruppa som demonstrerer mot Eddies mors abortklinikk.

Vi møter igjen Eddie som voksen mann og lærer i 2016. Han bor i huset han vokste opp i, etter at moren har flyttet sammen med en ny mann etter farens død. Her bor han sammen med leieboeren Chloe. Selv er han enslig, desillusjonert og drikkeferdig.

Det er kanskje vanskelig å si hvor historien egentlig starter. Var det med den fryktelige ulykken hvor «The Waltzer Girl (Tekopp-jenta på norsk) ble brutalt skadet, eller startet det egentlig med at Eddies kompis, Gav, fikk ei bøtte kritt i bursdagsgave?

Vennegjengen begynner å tegne krittfigurer som beskjeder til hverandre, og i begynnelsen er det hele en morsom lek. Når krittfigurene etter hvert leder vennene til liket av en ung jente, er ikke leken like morsom lenger. Tretti år etter har Eddie for lengst lagt det hele bak seg, men plutselig en dag får han et brev. Dette brevet inneholder kun en tegning av en krittmann og et stykke kritt. Det tar ikke lenge før Eddie forstår at leken slett ikke var over…

Boka skifter mellom 1986 og 2016, og vi blir fortalt to historier, men historiene handler om de samme menneskene, og knyttes sammen av hendelsene som skjedde i 1986. Langsomt nøstes trådene opp, og boka ender definitivt ikke på en måte som jeg hadde forventet. For alt er ikke alltid som det kan virke som i små, engelske landsbyer.

Jeg kan godt innrømme at jeg slukte denne boka, for selv om den på mange måter er en langsom historie, syntes jeg allikevel den var spennende, og den hodt på nysgjerrigheten min hele veien. Den hadde noen (i hvert fall for meg) uventede vendinger, og overrasket meg stadig. I tillegg likte jeg språket og atmosfæren i boka, og kan definitivt anbefale den som påskekrim i år!