[reklame/leseeksemplar]
Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap siden hun debuterte med Ingen må vite i 2008, og jeg har lest og likt alle romanene hun har skrevet. Da den nye boka hennes dumpet bed i postkassa mi fra forlaget ble jeg veldig glad, og jeg gledet meg til å lese den. Boka ble i hovedsak lest på en togtur fra Sandnes til Oslo tidligere denne måneden, og skuffet heldigvis ikke.
Ungen handler om Anna, ei kvinne i midten av tredveåra som har mistet husposten hos grossereren etter at han gikk konkurs. Hun flytter inn hos Puline på Grønland, som hun kjenner fra da de jobbet på fabrikken sammen. Å skaffe seg nytt arbeid er vanskelig, og de bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn for å tjene noen ekstra slanter. Å ta til seg disse ungene virker som lettjente penger, men når hovedfokuset er å overleve, blir det kanskje ikke like stort fokus på å ta godt vare på ungene.
Noe av det jeg liker så godt med Aina Bassos bøker, er det grundige forarbeidet hun har foretatt. Romanene har stort sett rot i virkelige hendelser, og når jeg leser bøkene er det som om jeg reiser med en tidsmaskin og ender opp i tida Basso skriver om. Og slik var det definitivt med Ungen også. Forfatteren har tatt utgangspunktet i barnedrapssaken som kom opp for lagretten i Kristiania i 1901, den såkalte «Pleiemødre-Sagen». Det var lett å forestille seg Oslo på den tiden, og jeg kjente nærmest armoden på kroppen. Lettelse og takknemlighet for at jeg lever i 2019 og ikke 1900 er også følelser jeg sitter igjen med.
Basso har et usedvanlig godt språk og levende skildringer, så boka havner definitivt i bunken for årets norske favoritter. Dessuten er den drivende spennende, og vanskelig å legge fra seg. Dette er uten tvil en roman jeg kommer til å anbefale videre, både i jobb og privat!
Denne hadde jeg også stor glede av å lese 🙂
Ja, god bok!