Jeg har lenge tenkt jeg skulle lese noe av Linnéa Myhre, og hadde i utgangspunktet tenkt å lese Evig søndag. Det har jeg fortsatt ikke gjort, men da jeg fikk Meg, meg, meg av en annen bookcrosser, bestemte jeg meg for å heller lese den. Boka leste jeg i sommerferien, for jeg var stort sett hjemme i hele ferien min.
Veldig kort fortalt er dette er ei bok om ei ung kvinne som reiser sammen med kjæresten til USA, som jobber som musiker i USA. Hun finner ut at hun er gravid, noe hun takler ganske dårlig. I tillegg sliter hun fra før med psykisk sykdom og spiseforstyrrelser, og er besatt av å finne Britney Spears. Ei bok om å forsøke å finne seg sjøl i en kaotisk verden.
Det første som slo meg var at dette er typisk ei bok jeg godt kunne anbefalt kvinnelige lesere i tjueårene, men jo mer jeg tenker på boka, jo mer vokser den på meg. På ett eller annet vis tror jeg den først vekket et lite ubehag i meg, en følelse jeg kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på. Og det at boka pirket borti ett eller annet gjorde at jeg først tenkte at boka ikke var noe for meg. Nå som det har gått nesten to måneder siden jeg leste den, og har fått dette på avstand, ser jeg at det faktisk gjør boka skikkelig god.
Linnéa Myhre har et veldig godt driv i språket sitt, til tider kanskje litt manisk. Dette synes jeg passer som passer godt til boka. Hovedpersonen sliter helt tydelig med sine greier, og dette tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i. Både folk som sliter med psykisk sykdom, og folk som kanskje tenker på seg selv som ganske normale.
Dette ga i hvert fall meg mersmak, og forhåpentligvis får jeg somlet meg til å lese Evig søndag om ikke så alt for lenge…