Room av Emma Donoghue er ei bok jeg har vært nysgjerrig på i en årrekke, helt siden jeg kikket på den i en bokhandel i London i 2011. I november 2018 stakk jeg innom Bookcrossing-hylla hos Oslo Visitor Centre, og siden boka stod der plukket jeg den med meg. I tillegg til å vinne Commonwealth Writers’ Prize i 2011, har den vært nominert til og vunnet en rekke litterære priser, blant annet var den på kortlista til Booker-prisen i 2010.
Boka har fått tittelen Rom på norsk, men jeg har lest den på orginalspråken, engelsk.
Jack er som de fleste andre femåringer: Han liker å lese bøker, se på tv og spille spill med Ma. Allikevel er ikke Jack som andre barn, han har nelig levd hele livet sitt i Rom sammen med moren og en nattlig gjest som moren kaller «Old Nick». Ma var bare 19 år gammel da hun ble bortført, og de neste syv årene har hun levd i fangenskap. Etter to år fødte hun sønnen Jack, og sammen lever de på et tre ganger tre meter stort rom. Room (eller Rom) er den eneste verden Jack kjenner, men for Ma er det et fengsel. Til tross for den lille plassen, så gjør hun godt hun kan for å skape et normalt liv for sønnen sin. Etter beste evne forsøker hun at de spiser variert, hun gjør både fysiske og mentale øvelser med ham, og begrenser Jacks TV-titting.
Kort tid etter Jacks femårsdag får Mam vite at Old Nick har mistet jobben, og hun føler at for at hun og sønnen skal kunne overleve, er de nødt til å flykte. Hun klekker ut en listig, men skummel, plan for å rømme. På mirakuløst vis kommer de seg vekk fra Rom, men verden utenfor blir overveldende, spesielt for fem år gamle Jack. Boka er skrevet fra Jacks perspektiv, og det er med femåringens øyne vi opplever historien. Dette er med på å gjøre den unik. Språket er barnslig, men gjennom beskrivelser hva som skjer og observasjoner av dialog forstår vi som lesere hva som faktisk skjer.
Forfatteren sier i et intervju at det var Elisabeth Fritz-saken fra Østerrike som inspirerte henne til å skrive boka. Når man tenker på denne, og liknende, saker blir historien skremmende ralistisk. Selv om tematikken i historien kan få det til å gå kaldt nedover ryggen, så er dette også en historie fylt med kjærlighet, håp, en utrolig viljestyrke, og evne til å leve, til tross for fortvilede omstendigheter.
Dette er ei spennende bok fra start til slutt, og passer fint også for de av oss som egentlig ikke leser så mye krim.