Dikt på en fredag.

AVSKJED

Da kroppen fant vissheten i din favn;
det var skjebnen som førte oss sammen
og det fantes ingen vei tilbake –
kom den kjølige kvelden med et savn.

Å, var det opp til oss fantes det håp:
jeg er din kjæreste, din unge brud.
Og at vi fant hverandre er et tegn;
at vi alltid vil ha øye for den andre.

Men dødsdømte er kyssene på munnen
og omfavnelsens lenke slites løs,
begjærets makt forsvinner samme stund

som avskjedssorgen overmanner oss.
Ennå holder vi hverandres hender fast
så det uunngåelige ikke skal gå raskt.

– Fra Den søvnløse sang av Marie Under, gjendiktet av Enel Melberg og Hanne Bramnes.