Life of Pi av Yann Martel er en av disse 1001 bøkene man bør lese før man dør (sier lista), og det har lenge vært ei bok jeg har hatt lyst til å lese.
Life of Pi er historien om Piscine Molitor Patel, altså Pi, en indisk gutt som overlever forliset av skipet Tsimtsum. Boka er delt i tre deler: «Toronto and Pondicherry», «The Pacific Ocean» og «Benito Juárez Infirmary, Tomatlán, Mexico», og disse kan man si tar for seg tre stadier i Pis liv. Det er del to som kan kalles essensen i historien, og som definitivt tar opp den største delen av romanen.
Grunnen til at Pi var ombord skipet som forliste, var at hans familie var på vei til USA med en rekke dyr. Det vil si, familien hadde eid en dyrehage i India, som de nå hadde solgt hovedsaklig til dyrehagene Lincoln Park Zoo i Chicago og Minnesota Zoo, men også noen andre dyrehager i USA. Og nå var de da altså på vei med alle dyrene til USA ombord dette skipet, som plutselig synker. Jeg skal ikke gå inn på så alt for mange detaljene her, men vil si at det ikke gikk så bra verken for de fleste menneskene eller de fleste dyrene ombord skipet.
I begynnelsen syntes jeg egentlig boka gikk ganske treigt. Det skjedde egentlig ikke så mye, og jeg syntes rett og slett den var litt kjedelig. Jeg følte meg en smule utålmodig, og hadde egentlig lyst til å bare legge bort boka og heller starte på noe annet. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg så for å gi boka en sjangse til, noe jeg er veldig glad for. Etterhvert tok nemlig boka seg opp kraftig, og det endte med at jeg knapt kunne legge den vekk! Med andre ord ble dette en av 2009s positive overraskelser.
Én kommentar til “Life of Pi av Yann Martel”