Single in the City av Michele Gorman.

Jeg må innrømme at jeg gikk til innkjøp av Single in the City av Michele Gorman etter å ha lest en spalte av henne i et britisk magasin. Jeg syntes innlegget i Cosmopolitan var ganske morsomt og tenkte som så at kanskje boka hennes også var det (den hadde sånn «er nå aktuell med…»-note under selve spalteinnlegget). Jeg hadde vel egentlig ikke de største forventningene til boka, dermed kunne jeg heller ikke bli veldig skuffet.

Amerikanske Hannah har forlatt venner og familie for å følge drømmen. Hun flytter til London for å finne drømmetypen, drømmejobben og drømmevennene. Men hun er definitivt ikke forberedt på hva som venter henne, og hun forstår raskt at det er enklere sagt enn gjort. Etter noen litt haltende forsøk finner hun omsider et sted å bo (sammen med tre australere som er vanskelige å forstå, og som er glade i en fest – det første de gjør da hun flytter inn på rommet sitt en søndag morgen er å dra henne med til «The Church», som er alt annet enn en søndagsmesse), hun får seg jobb på en litt tvilsom måte, og hun finner også en håndfull venner.

Boka er underholdende og lett å lese. Det eneste jeg syntes var litt irriterende var alle fotnotene med forklaringer på en hel del man gjerne kanskje visste fra før, eller kunne ha gjettet seg til. Men kanskje forfatteren, som selv er amerikaner bosatt i London, gjør dette utifra erfaring? Jeg lar tvilen komme henne til gode, men personlig hadde jeg klart meg uten.

Jeg skal ikke påstå dette er stor litteratur på noen måte, men for de av oss som har bodd i Storbritannia eller vært mye i London (eventuelt begge deler), kan nok nikke gjenkjennende til enkelte observasjoner. Boka er med andre ord absolutt verdt tiden den tar å lese, men vil nok ikke nå opp på årets «topp 10» heller.