Fra melodramatisk dikt til egen novellesamling.

En av høstens debutanter er Ida Zachariassen Sagberg (27) fra Tromsø, som kommer med novelesamlinga Snart er det oss denne høsten. Boka lanseres 26. oktober på Akademisk Kvarter i Tromsø kl 14:15. Selv får jeg ikke vært der, men jeg har vært heldig og fått med den blide forfatteren.

– Selv om du nå debuterer med egen bok, så er det ikke første gang du får noe du har skrevet publisert. Fortell litt om novellen som er med i novellesamlinga Løsrivelse.

Det stemmer, det er ikke første gang. Første gang var faktisk da jeg var 17 og skreiv et svært melodramatisk dikt som kom på trykk i et lite hefte Foreningen !les og Dagbladet ga ut i 2001, etterfulgt av et sentimentalt naturdikt i antologien /Nordnorsk temperament/. Siden da har jeg jobba mer med det språklige og blitt mer og mer glad i å skrive prosa. Høsten 2009 annonserte Bokvennen forlag og Norsk litteraturfestival <> en novellekonkurranse jeg fatta interesse for. Temaet var «løsrivelse», og jeg sendte inn ei novelle med tittelen «Plaster på såret». Den var en av tretten tekster som utmerka seg i konkurransen og ble dermed trykt i novelleantologien Løsrivelse i mai 2010. Novella er skrevet fra en ung mann i tyveåra sin synsvinkel og handler om hans forsøk på å rive seg løs fra egen kjærlighetssorg.

– Hva er den største utfordringen med å skrive noveller?

Jeg syns det er vanskelig å skille ut noe som er spesielt utfordrende med novelleformatet. Sjangeren er mer fleksibel enn man skulle tro, og kan ikke reduseres til den klassiske spenningskurven og sjangerkonvensjonene man lærer på videregående. Det fins både korte og lange noveller, knappe og konsise eller langt mer fortellende. Mange spør meg om det ikke er vanskelig å skrive noveller, men jeg trives godt med formatet og plages ikke stort med det. Da syns jeg det virker desto vanskeligere å skrive hundrevis av sider om de samme menneskene og fortsatt holde på driven i teksten. Romanskriving krever oppmerksomhet og konsentrasjon rundt samme tekst i lengre perioder, mens det korte novelleformatet oppleves som friere og åpner for mer variasjon for min del. Da kan man jobbe med flere tekster samtidig, eller konsentrere seg om én tekst om man heller vil det. Det betyr ikke at jeg aldri kommer til å skrive en roman, men akkurat nå er noveller midt i blinken.

– Fortell litt om din prosess med å gi ut egen bok.

Etter jeg var med i Løsrivelse hadde jeg noen å sende manus til som var interessert i å lese, uten at jeg trengte å gå gjennom nåløyet man ellers må gjennom. Det uferdige manuset mitt ble sendt direkte til redaktøren per mail, som leste det og sendte det videre til en konsulent. Konsulenten var begeistra og anbefalte at forlaget samarbeida videre med meg. Vi inngikk en muntlig avtale om utgivelse i oktober i fjor og så skreiv jeg ferdig samlinga. I sommer hadde vi noen runder med redigering, og boka var ferdig til å trykkes i september. Det har vært utrolig gøy og lærerikt å jobbe med den, og jeg har fått god oppfølging fra forlaget underveis. Nå gleder jeg meg stort til novellesamlinga lanseres, 26.oktober.

– Startet du på manuset før du skrev «Plaster på såret», eller startet du i etterkant?

Jeg hadde begynt å jobbe med noveller den høsten, og hadde noen tekster liggende før jeg skreiv «Plaster på såret», de jobba jeg videre med den våren, og etter «Plaster på såret» kom på trykk, slik at jeg kunne kontakte forlaget relativt raskt med et uferdig førsteutkast på fem tekster. De seks andre tekstene i samlinga ble skrevet etter det.

– Hva gir deg inspirasjon til å skrive?

Jeg får stadig vekk ideer, ofte mens jeg står i dusjen, eller rett etter jeg har våkna. Da er det som regel ei setning eller ei scene som ramler inn i hodet. Andre ganger kan jeg la meg inspirere av faktabiter jeg snubler over i aviser eller på nett, som informasjon om maurslukere, vepser eller brannfare. Det hender også jeg jobber ut fra et bilde jeg ser klart for meg, som en måneformørkelse, et øye, eller, for å nevne et mer spesifikt eksempel, et trafikkskilt jeg kjørte forbi som noen hadde tegna inn et stort rødt hjerte i.

Det er som regel den første fasen av skrivinga for min del, og da skriver jeg noen avsnitt som jeg lagrer, basert på det som har trigga skrivelysta. Derfra vet jeg ikke alltid hvor teksten skal. Da går jeg gjerne rundt og grunner på det lille avsnittet ei god stund, før en tydeligere sammenheng former seg og jeg skriver et ferdig førsteutkast. Etter det sender jeg den til et par gode lesere jeg stoler på, som kommer med kommentarer og innspill slik at jeg kan jobbe videre med den. Når jeg ikke jobber med en tekst, skriver jeg ofte friskriving rett etter jeg våkner, slik at jeg bruker språket nesten hver dag og holder det ved like.

Det å skrive tror jeg ofte handler om å være oppmerksom på sine omgivelser og å se på en annen måte, og da må man være åpen for å finne inspirasjonen der den dukker opp. Det er imidlertid mange ting som ikke nødvendigvis inspirerer meg. Jeg får sjelden konkret inspirasjon til å skrive av å lese, for eksempel. Sjøl om jeg kan la meg imponere av språk og narrasjon i bøker jeg leser, så er det aldri utgangspunktet for en tekst jeg sjøl skriver. Jeg vil nødig ende med å kopiere noe, eller basere teksten min på noe som ikke kommer fra min egen fantasi. Da skriver jeg heller ut ifra noe jeg ser eller hører, eller ei interessant faktaopplysning som kan gis symbolsk verdi og dermed få mer vekt enn den har i virkeligheta, for eksempel at vepsen kan stikke flere ganger, som jeg nylig leste i Aftenposten. Det begynner som regel med det visuelle, noen enkle, billedlige saker som trigger en idé. Og så er det nok karakteristisk at jeg ikke starter med en konkret tanke om hva teksten skal handle om og hva som skal skje, men med snarere noe som har med underteksten å gjøre.

– I høst startet du på forfatterstudiet i Tromsø, hvordan opplever du det?

Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og jeg har begynt rett på det som kalles påbygningsemnet, altså andreåret, uten å gå grunnkurs. Det passer godt for meg akkurat nå, i og med at det gir meg tid og anledning til å jobbe med ei ny novellesamling og få tilbakemelding på skrivinga. Det er lange og krevende dager når vi har samling, men det er veldig givende. Man lærer jo mye av å gi andre tilbakemelding også, og vi har et godt klassemiljø.

– Hvor mange er det som går på studiet? Er det flere klasser?

Det er 15 studieplasser både på grunnkurset og påbygningsemnet, og som regel er det rundt 70 søkere eller mer, så det er vanskelig å komme inn. Påbygningsemnet er et 50% deltidsstudium, mens grunnkurset er 60 studiepoeng. Vi er kun en klasse, og de ulike studentene har svært variert bakgrunn. Det har jeg blant annet blogga om.

– Har du noe forfatterforbilde?

Nei. Jeg syns det er vanskelig å velge bare noen få, det er så mange forfattere jeg ser opp til og setter pris på bøkene til. Det gjelder spesielt de som bruker det norske språket for alt det er verdt, med den fleksibiliteten det innebærer. Ingvar Ambjørnsen, for eksempel. Se bare på forskjellen i det språklige uttrykket mellom Pelle og Proffen-bøkene og Elling-bøkene! Harald Rosenløw-Eeg er en annen forfatter jeg har sansen for, han er også svært språkbevisst. Vi er utrolig heldige som lever i et land som Norge, der vi har så mye valgfrihet i målformene våre. Da er det lettere å skape et særegent uttrykk. Om vi sammenligner det norske språket med det franske eller til og med det svenske, blir den fordelen svært tydelig.

Språket kan brukes på så mange måter, og både ordvalg og syntaks kan skape et særegent uttrykk. Det jeg mener er at vi har en fordel på norsk fordi vi har så stor valgfrihet, spesielt med tanke på verb- og substantivsendinger. På norsk kan jeg velge et mer radikalt og muntlig bokmål og skrive «sola» med -a, «øya» istedenfor «øynene», «sia» istedenfor «siden», og jeg holder meg likevel til tillatte former fra ordboka. Det gir muligheter som mer normerte språk som fransk og svensk ikke har, og det er jeg svært takknemlig for.


Ida Zachariassen Sagberg på Tante Ingers tehus i Tromsø, august 2011.

One thought on “Fra melodramatisk dikt til egen novellesamling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *