Forfatter: Elin

Egentlig har jeg vært litt flau over å aldri ha lest Vigdis Hjorth, så da jeg satte meg som et mål for september å lese mer norsk, søkte jeg opp forfatteren i eBokBib. Det var igrunnen tilfeldig at valget falt på Et norsk hus, ei bok jeg ikke visste noe om fra før.

Alma er skilt med tre barn, bor i et hus med dårlig standard, men med en utleiedel hun leier ut. Hun er tekstilkunstner, og kanskje kan vel ikke akkurat kalles «normal». Når hun leier ut utleiedelen til en polsk familie oppstår det en konflikt mellom henne og «dem», noe som påvirker både livet hennes og kunsten hennes. Selv om hun prøver å tenke positivt om «dem», eskalerer etter hvert konflikten, og hun sliter med egne tanker.

Jeg må faktisk innrømme at jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka. Hjorts bruker språket bevisst for å skape både atmosfære og følelser. Det liker jeg godt. Selv om Alma har en god del dårlige sider, og til tider er rimelig sær, ble jeg faktisk glad i henne. Her synes jeg Hjorth virkelig får til å skape en troverdig karakter. Mange kan kanskje tenke at Alma er rimelig «uttafor», så tenker jeg at hun nok definitivt kunne vært en virkelig person. Og, om jeg liker det eller ikke, så kan jeg kjenne meg igjen i enkelte av Almas sider også.

Vigdis Hjorth skriver godt, med andre ord, og jeg har veldig lyst til å lese flere bøker av henne. Hun har fått gode kritikker av sin nye bok, Arv og miljø, så denne har jeg virkelig lyst til å lese. Har dere lest noe av Vigdis Hjorth? Liker dere henne?

I august var jeg så heldig å være en av to som ble trukket ut i Gyldendals lille konkurranse på Instagram om å få et forhåndseksemplar av Helene Uris nye bok Hålke, og på torsdag dumpet den ned i postkassa mi. Siden jeg hadde gledet meg til å lese denne, la jeg de andre bøkene til side for å konsentrere meg om denne.

Boka handler om et gammelt ektepar, Ebba og Karl, på over 70, som har vært gift i over 40 år. Det er januar, og det er kaldt og ikke minst speilblankt ute: De to gamle blir «fengslet» i sin egen leilighet, da kommunen ikke har strødd. En tur ut er livsfarlig, og det begynner å bli skrantent i matskap og kjøleskap, og de går tom for kaffe underveis. Å være innestengt i dagesvis påvirker definitivt de to gamle, og mye grums bobler opp til overflaten, både utroskap (Ebba) og vold (Karl).

Helene Uri skriver veldig godt. Hun har et konservativt språk som passer godt til handlingen i boka, samt at hun bevisst velger språkbruk ektefellene imellom som understreker personlighetene og dynamikken mellom de to. Språket er definitivt med på å gi de to den personligheten de har, og jeg liker hvordan Uri gir karakterene liv.

De er langt fra perfekte, men man blir allikevel glad i dem. Man kan spørre seg om hvorfor ikke Ebba, som helt klart er en sterk kvinne på mange måter: Hun har satset på karriere og hatt en velansett jobb som høyskolelektor, ikke kommer seg ut av et ekteskap med en brutal ektemann. Hva er det som får henne til å bli?

Av de to karakterene er det uten tvil Ebba vi blir best kjent med. Uri får oss til å virkelig krype under huden hennes, vi får ta del i tankene og føllsene hennes. Karl er litt mer fjern, men jeg synes ikke dette er en svakhet i boka. Selv om boka er skrevet i tredjepersons synsvinkel, er det på en måte gjennom Ebbas øyne vi opplever historien gjennom.

Kort sagt likte jeg boka godt. Den er velskrevet og troverdig. I tillegg likte jeg den lille uventede tvisten på slutten. Jeg har absolutt planer om å lese flere bøker av Helene Uri!

Jane Austens roman Emma kom ut for første gang i 1815, og er nok en av Jane Austens mest lettleste romaner. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange ganger jeg har lest romanen, men siden jeg har litt Jane Austen-dilla for tiden, ble denne lest omigjen nylig. Jeg tror jeg har lest den tre ganger nå, og vet at jeg leste den sist for fire år siden.

Boka handler om Emma Woodhouse, som er en skikkelig «Kirsten Giftekniv». Hun forsøker å gifte bort sine venner, men er veldig bestemt på at hun ikke skal gifte seg selv (hun må jo ta vare på sin gamle far). Den 15 år eldre Mr Knightley er familiens nabo og nære venn, og antakelig den eneste som tør å kritisere Emma og hennes oppførsel.

Harriet Smith er Emmas venninne, og født utenfor ekteskap. Emma tar henne under sin vinge, og ønsker å få henne gift med en av de mer velstående mennene i hennes sirkel. Dette medfører at Harriet takker nei til et frieri fra Robert Martin, noe som gjør Mr Knightley rasende…

Det er flere slike små «intriger» i boka, noe som gjør den ganske humoristisk på sitt vis. Emma er ei søt bok, og jeg kan vel ikke akkurat påstå at den er veldig krevende. For meg er den koselesing, selv om Jane Austen også i denne boka beskriver kvinnens situasjon. Den peker på tidens forventninger om at man gifter seg innom egen stand, at det strengt tatt er mannen som sitter med makten innen giftemål, og at en kvinne uten formue definitivt ikke kan gifte seg med hvem som helst.

Boka kan lastes ned som gratis e-bok fra Project Gutenberg, hvor man kan finne mange klassikere som har fallt i det fri.

Jane Austens roman Mansfield Park var på ingen måte den første romanen jeg leste av denne briljante forfatteren, jeg leste den faktisk første gang først i 2005 (hele 10 år etter mitt første ordentlige møte med Jane Austens forfatterskap). Nå har jeg lest boka omigjen, og jeg må innrømme at jeg likte boka om mulig enda bedre enn da jeg leste den første gang.

Mansfield Park, som kom ut i juli 1814, handler om Fanny Price, og vi følger hennes oppvekst og liv. Fannys far, som tidligere var i marinen, er alkoholisert, og han sliter med å forsørge sin store familie. Dette fører til at Fanny blir sendt til sine rikere slektninger som barn, noe som slettes ikke var uvanlig på Jane Austens tid, og Fanny vokser opp på godset Mansfield Park sammen med sine søskenbarn.

Mange forbinder Jane Austen med romantikk, men Mansfield Park er et godt eksempel på at Austen kan leses feministisk. Her viser hun hvordan kvinner ble forventet å gifte seg, og at menn ofte tenkte at de ikke visste sitt eget beste. Spesielt som en kvinne uten formue måtte du forvente deg å gripe første og beste tilbud om ekteskap.

At kvinner ble sett på som mindre viktige enn menn synes kanskje spesielt godt i boka når Fanny reiser hjem sammen med broren for å besøke familien hun ikke hadde sett på lenge: Faren enser knapt hennes tilstedeværende, og bryr seg mer om å snakke med sønnen enn datteren han ikke har sett på mange år:

With an acknowledgment that he had quite forgot her, Mr. Price now received his daughter; and, having given her a cordial hug, and observed that she was grown into a woman, and he supposed would be wanting a husband soon, seemed very much inclined to forget her again.

Fanny shrank back to her seat with feelings sadly pained by his language and his smell of spirits; and he talked on only to his son (…)

Det er flere tema man kan lese inn i Mansfield Park, historien speiler Jane Austens samtid. Blant annet snakker hun om den engelske marinen, noe som nok var naturlig etter engelskmennenes tap mot Frankrike i slaget ved Trafalgar i 1805. Jeg skal ikke gå mer inn på det her, men vil bare si at jeg likte boka veldig godt.

Selv om jeg likte Mansfield Park veldig godt, er det nok ikke den romanen av Jane Austen jeg ville anbefalt en person som aldri har lest Austen før. Boka er ikke spesielt lettlest, og har en del tyngre tema. Men for de av oss som er Jane Austen-fans, vil jeg si at boka er et «must».

Har du lest Mansfield Park? Og hvis så, likte du boka?

Oppdatering: Det er mulig å laste ned boka gratis som e-bok HER, siden den er fallt i det fri.

Det var tittelen på boka som gjorde meg nysgjerrig på den. Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap rett og slett hørtes ut som ei morsom bok. Dermed reserverte jeg papirboka på biblioteket. Og så fikk jeg lungebetennelse, og orket ikke hente den da jeg var ferdig med The House We Grew Up In av Lisa Jewell. Istedet lånte jeg boka i eBokBib, og det skulle vise seg at det jeg tenkte på da jeg så tittelen skulle stemme…

Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap minner meg på sett og vis om Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson: Begge bøker er godt fortalte skrøner om to litt uvanlige reiser. For å være ærlig, liker jeg nok Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap best av de to, den går ikke fullt så langt som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

Her følger vi fakiren som reiser til Frankrike for å kjøpe seg ny spikerseng på Ikea. Han har ingen andre penger enn en hundreeuroseddel. Det vil si, denne seddelen er falsk, er kun kopiert på én side, og fakiren har festet en tråd i den, slik at han lett kan lure den tilbake. I det han ankommer flyplassen i Paris, får han fatt i ei drosje, og får ham til å kjøre seg til Ikea. Drosjesjåføren tenker han er lur, og kjører fakiren til den Ikea-butikken som er lengst unna, men småsvindleren av en fakir lurer også drosjesjåføren (noe han selvsagt eter hvert oppdager, og dermed har fakiren hisset på seg denne mannen). Framme på Ikea viser det seg at han må vente til neste dag for å få den nye senga, og han bestemmer seg for å overnatte der. I løpet av natta kommer lederen av butikken, og han gjemmer seg i et skap, blir låst inne i dette, og dermed starter fakirens underlige reise gjennom halve verden…

Dette er ei virkelig humoristisk bok, og svært lettlest. Hvis du er ute etter noe som gir større mening, er nok ikke dette boka for deg, for dette er virkelig pur underholdning. Den passet perfekt til meg som lå under dyna med lungebetennelse, og ikke orket stort.

Jeg kan glatt anbefale Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap som ei bok du kan ta med deg på stranda i sommer, eller hvis været er dårlig, under et pledd i sofaen. Teen burde kanskje droppes, i fare for at den spruter til alle kanter når du ler høyt underveis.

Etter å ha lest The Truth About Melody Browne, hadde jeg lyst til å lese flere bøker av Lisa Jewell. Jeg endte derfor opp med å få fjernlånt The House We Grew Up In, siden mitt eget bibliotek ikke har noen Lisa Jewell-bøker på engelsk. Timingen for når jeg fikk boka passet bra, den kom like før jeg skulle slås ut av lungebetennelse! Boka ble derfor lest innimellom soving og hostekuler…

Boka, som har fått tittelen Barndomshjemmet på norsk, handler om familien Bird som bor i et stort hus i det engelske distriktet Cotswolds. Familien består av fire barn, en eksentrisk mor, og en litt lavmælt far. De framstår som en harmonisk og lykkelig familie, helt til en dag hvor noe dramatisk skjer som skal forandre alt og etter hvert rive familien i stykker…

Selv om denne boka på mange måter er ganske lett å lese, så tar den for seg alvorlige temaer som psykisk sykdom, utenforskap, og annerledeshet. Den handler om at man takler sorg på ulik måte, om at ting ikke alltid er slik de kan se ut til på overflaten, forhold mellom søsken, og hvordan en familie kan påvirkes av én enkelt hendelse.

For meg passet det godt å lese denne mens jeg var sjuk. Jeg orket ikke å gjøre annet enn å ligge under dyna, så å kunne lese ei god bok mellom søvnøktene passet godt. Den var akkurat passe krevende, og jeg likte den veldig godt.

Jeg stiftet bekjentskap med Lisa Jewells forfatterskap for første gang da jeg studerte bibliotek- og informasjonsvitenskap. Ei klassevenninne av meg likte henne, og anbefalte meg å lese noe av henne. Den første boka jeg leste av henne var A Friend of the Family (som jeg så vidt jeg har klart å finne ut ikke er oversatt til norsk), og noen år senere leste jeg 31 Dream Street (norsk tittel Adresse: 31 Dream Street). The Truth About Melody Browne er den tredje boka jeg leste av forfatteren, og kanskje den boka av henne med mest tyngde så langt. Denne har jeg ikke funnet noen norsk oversettelse av.

The Truth About Melody Browne er historien om Melody Browne, som lider av hukommelsestap. Etter sin niende fødselsdag brenner huset hun bor i ned, og hun husker ingenting fra før hun ble reddet ut av flammene av sin far. Når vi møter henne er hun i midten av tredveårene, bor midt i London (riktignok i en kommunal leilighet), sammen med sin søttenårgamle sønn. Hun forlot barndomshjemmet og foreldrene da hun var femten og gravid, og har klart seg på egenhånd siden.

Ved en tilfeldighet møter hun en kjekk mann på en buss, som ber henne med ut på en date. Dette er hennes første date på årevis, og han tar henne med på en forestilling med en hypnotisør. De har fått seter langt foran scenen, og hun ender opp med å bli dratt opp på scenen som «frivillig». I det hypnosen avsluttes, segner hun om, og i det hun kommer til seg selv igjen, begynner hun plutselig å huske små scener fra barndommen i korte glimt. Med dette begynner en reise hvor hun sakte, dag etter dag, husker mer og mer av barndommen, og et puslespill begynner å ta form.

Denne boka likte jeg veldig godt. Mange kategoriserer nok Jewell under genren «chick lit», men akkurat denne boka ville jeg nok ikke plassert på den hylla. Boka tar for seg tema som utenforskap, og om å vokse opp med en dysfunksjonell mor, men også om å finne trygghet og omsorg steder der mange har fordommer om at det ikke finnes. Det er både en historie om å finne seg selv, men også en historie som viser at man ikke trenger å falle inn under det som blir ansett som «normalt» for å kunne ha en fungerende, om enn annerledes, familie.

Jeg liker måten Lisa Jewell skriver på. Språket er lett og ledig, selv om hun tar for seg alvorlige tema. Hun får oss til å bli glad i karakterene med alle sine feil: De framstår som mennesklige. Noen av dem er kanskje mer eller mindre rare i samfunnets øyne, men man blir uansett glade i dem.

Dette blir absolutt ikke siste boka av Lisa Jewell jeg leser. Jeg kan sågar innrømme at jeg er i gang med en ny allerede!