Elins julekalender: Luke 17.

– Kra! Hvorfor driver du og hopper? Kuer skal jo stå og tygge og glo i fred og ro.
Mamma Mø så seg omkring.
– Hysj, det er en hemmelighet. Hvis jeg hopper masse, kan det hende melka blir til kremfløte. Jeg har tenkt å overraske bonden i morgen. På selveste julaften.
Kråka stirret på henne.
– Bondekrem … fløteaften … jeg mener julaften. Kra … hvorfor har du ikke sagt noe? Er det julaften? I morgen?
Kråka begynte å løpe frem og tilbake over fjøsgulvet.
Han bråstppet foran Mamma Mø.
– Hvorfor løper jeg?
– Jeg vet ikke. Du a julaften …
– Ja, jeg har ikke skaffet en eneste julepresang til meg selv. Hvordan skal jeg rekke det? Jeg får vingeslag!
– Men mø? Til deg selv? Skal du gi julepresanger til deg selv?
Kråka begynte å løpe igjen.
– Javisst. Det er jeg pent nødt til. Ellers får jeg jo ingen presanger! Må skynde meg! Må hjem! Ha det!

Fra Mamma Mø og Kråka feirer jul av Jujja Wieslander og Sven Nordqvist (illustrasjoner).

Elins julekalender: Luke 16.

Maina Sofie løper rett fra verkstedet til bestefar og til lavvoen. Hun har med seg reinhorn til knivskaft og redskap til å lage det med. I lavvoen venter boka fra den gamle kona, og de andre skattene som Maina Sofie har samlet i det fine skrinet sitt.

Idet hun går inn i lavvoen, husker hun på lysglimtet hun så herfra i går kveld. Var det virkelig noen her inne i går kveld?

Det kiler i magen til Maina Sofie, og hun ser på teltet som om hun ser på det for første gang.
For tenk om det var noen her i går? Og hva gjorde de her?

Fra Lasso rundt julestjerna : Maina Sofies advent av Marit Rasten

En helt har forlatt oss!

Det var triste nyheter jeg våknet til i dag tidlig. Jeg hadde akkurat krøket meg ut av senga, og var på vei til badet. Min venninne (som jeg deler leilighet med), Strikkekatten, ser på meg og sier: «En av våre barndoms helter døde i natt…» Og så forteller hun at Anne-Cath. Vestly døde i natt.

Jeg skrev for ikke lenge siden om Anne-Cath. Vestlys sykdom, så helt uventet er det kanskje ikke, men som man bruker si: Man er igrunnen aldri helt forberedt alikevel. Jeg føler meg ufattelig trist, for Vestly har gitt meg, og mange andre, så mye. Hun er vår alles mormor. Man kan trygt si hun etterlater seg en stor litterær skatt i form av sine bøker, filmer, radioprogrammer og tv-serier. Jeg kommer nok alltid til å huske «Morn, morn!» og hvordan hun alltid lette etter brillene sine når hun skulle lese for oss på barne-tv. Brillene befant seg selvsagt på Anne-Cath. Vestlys hode. Hun har skapt så mye glede, at jeg er sikker på at det er mange som sørger for dette fantastiske mennesket i dag.

Dagens overskrifter om saken er blant annet:
– Hun likte å være skuespiller – Dagbladet.no
Anne-Cath Vestly er død – Dagbladet.no
Hele Norges mormor i bilder – Dagbladet.no
Send en siste hilsen til Anne-Cath – Dagbladet.no
Anne-Cath Vestly er død – VG.no
Anne-Cath. Vestlys liv i bilder – VG.no
Anne-Cath Vestly er død – Aftenposten.no
– Hun var i en klasse for seg – NRK.no
Hele Norges mormor er død – Nettavisen.no

Elins julekalender: Luke 15.

The traditional time for celebration, 25 December, coincides with pagan festivals and follows closely on from the winter solstice, when the Sun reaches its greatest excursion south of the Equator. Late December marked an important turning point in the Sun’s apparant course, as the daily quota of sunlight grew longer and stronger. Since ancient times, people have lit candles, bonfires and yule logs to help nourish the sun god when he was at his weakest and drive winter and its hardships away. The Roman festival of Saturnalia in mid-December is one example. In keeping with its name – saturnus means ‘plenty’ or ‘bounty’ – the celebration involved feasting, gambling, dancing and singing in honour of Saturn, the Roman god of agriculture. Hats were worn, though not paper ones. At these festivals, the master served the slave, a ritual that can still be seen at office parties today. Gifts were also given, including branches of sacred wood (these evolved into the switches left to punish bad boys and girls in some seasonal festivities). This festival was swiftly followed by the Kalends, a new-year celebration. Already we can see the genesis of the celebrations we enjoy today.

Fra Can Reindeer Fly? : The Science of Christmas av Roger Highfield.

Elins julekalender: Luke 14.

Hun tente en ny svovelstikke, og plutselig så hun et praktfullt juletre. Det var enda større og mer pyntet enn juletreet hun hadde fått et glimt av gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen den julen. Det lyste fra tusen juletrelys på grønne greiner, og bilder i mange farger, slike som var til pynt i butikkvinduene, stirret på henne.

Fra Den lille piken med svovelstikkene av H. C. Andersen.

Kjære Voltaire av Margit Walsø.

Kjære VoltaireDet begynner å bli ei god stund siden jeg sa at jeg hadde lyst til å lese Kjære Voltaire av Margit Walsø. Nå har jeg omsider fått somlet meg til å gjøre det, godt over ett år etterpå. Å si at jeg hadde store forventninger til boka blir egentlig litt feil, men jeg var definitivt spent. Etter å ha lest om den, virket det som om det var et spennende tema boka tok for seg. Heldigvis ble jeg ikke skuffet!

Kjære Voltaire handler om Émilie du Châlet, fransk adelskvinne, som er en intelligent og sterk personlighet. Hun har siden hun var lita fått lov til å studere matematikk, og i motsetning til mange andre jenter på 1700-tallet ble hun faktisk oppmuntret av sin far, som var stolt over sin flinke datter.

Vi møter Émilie i 1733, på begynnelsen av opplysningstida. Newtons lære er i ferd med å vinne stadig flere tilhengere i Frankrike, og vår heltinne er blant en av disse. Hun er gift med Florent, hvis familie var mektig i området. Med andre ord et proformaekteskap.

«Gabrielle Émilie Le Tonnelier de Breteuil, markise du Châlet, nitten år og nygift. Familien hadde tatt eit skritt vidare på den adelege stigen da ho gifta seg med markien. Ho hadde ikkje tenkt mykje på ekteskap, syntest ikkje noko spesielt om det, men ho hadde ikkje noko imot Florent. Han var militær, og kom til å vere mykje borte, ville ikkje plage henne meir enn nødvendig. To barn låg i avtalen. Ho hadde sagt ja til den mannen som faren likte best, ho stolte på han. Faren ville syte for at ho hadde det godt.»

Fra Kjære Voltaire av Margit Walsø, s. 31.

En kveld i operaen møter hun Voltaire. Voltaire kan være en meget frittalende mann, også offentlig, og på grunn av eneveldets sensur tvinges han til å reise i eksil. Émilie og Voltaire flytter derfor til Florents slott i Champagne. Heretter kommer de til å være elskere og nære venner som bor sammen, helt fram til Émilie dør.

Dette er en historisk roman, og mye av materialet er hentet fra skrifter skrevet av virkelighetens Émilie og Voltaire. Det er en spennende og gripende fortelling. Spesielt fascinerende synes jeg Émilie er, en sterk kvinne, og på mange måter langt forut for sin tid. Den virkelige Émilie oversatte faktisk Isaac Newtons revolusjonerende Philosophiae Naturalis Principia Mathematica fra 1687 til fransk, og å lese om hvordan hun kunne ha hatt det er interessant.

Boka har et godt språk, og Margit Walsø klarer slik jeg ser det å fange opplysningstidens ånd. Dessuten synes jeg det er flott at hun på denne måten bringer fram en sterk kvinneskikelse i lyset. Definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale videre.

Elins julekalender: Luke 13.

I’m dreaming of a white christmas,
with every christmas card I write
May your days be merry and bright,
and may all your christmases be white

Fra «White Christmas» av Irving Berlin


Foro: Elin Sjølie
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Dikt på en fredag.

Spirits of the Dead

Thy soul shall find itself alone
‘Mid dark thoughts of the grey tomb-stone;
Not one, of all the crowd, to pry
Into thine hour of secrecy.

Be silent in that solitude,
Which is not loneliness- for then
The spirits of the dead, who stood
In life before thee, are again
In death around thee, and their will
Shall overshadow thee; be still.

The night, though clear, shall frown,
And the stars shall not look down
From their high thrones in the Heaven
With light like hope to mortals given,
But their red orbs, without beam,
To thy weariness shall seem
As a burning and a fever
Which would cling to thee for ever.

Now are thoughts thou shalt not banish,
Now are visions ne’er to vanish;
From thy spirit shall they pass
No more, like dew-drop from the grass.

The breeze, the breath of God, is still,
And the mist upon the hill
Shadowy, shadowy, yet unbroken,
Is a symbol and a token.
How it hangs upon the trees,
A mystery of mysteries!

av Edgar Allan Poe

Elins julekalender: Luke 12.

Mannen tok sekken på ryggen og sparket av garde bortover vegen. Kjerringa satt i sekkelommen og pratet med seg sjøl, men hu pratet veldig lågt så ikke mannen skulle høre det.

«Du verdens rike så pent det er her i bygden,» sa hu. «Så mange pene hus, og julenek utafor hvert eneste ett! Fuglebrett framfor glaset og sikkert mistel-kvister over dørkarmen. Ja, ja, bare vent, det skal snart bli like fint hos meg!»

Fra Teskjekjerringa på julehandel av Alf Prøysen.

Elins julekalender: Luke 11.

Reinsdyret hoppet høyt av glede. Røverjenta løftet lille Gerda opp og var så hensynsfull at hun bandt henne fast, ja, hun gav henne til og med ei lita pute å sitte på. – Se her, sa hun, – her har du de lodne støvlene dine, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor pen. Men du skal likevel ikke fryse. Her har du de store vottene til mor, de rekker deg helt opp til albuen. Stikk hendene inn! Nå ser du akkurat ut som den ekle moren min på hendene!
Og Gerda gråt av glede.

Fra Snødronningen av H. C. Andersen.