Elin – Side 12 – Av en annen verden

6. juni 2016

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami

Jeg har faktisk aldri lest noe av Haruki Murakami før. Tro det eller ei. Jeg vet ikke hvorfor, men «det bare blidde sånn». En gang, for en sånn 10 år siden, lånte jeg ei av bøkene hans på biblioteket, men jeg fikk aldri somlet meg til å lese den. Da jeg for en tid tilbake plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fra biblioteket, var det i og for seg ikke forfatteren som gjorde utslaget, men tema. De av dere som har fulgt bloggen min stund, bør ha fått med seg at jeg løper. Egentlig startet jeg med løping i 2012, da jeg hadde fått det for meg at jeg skulle løpe halvmaraton allerede samme høst. Vel, det gikk ikke så bra, jeg gikk på en smell og la joggeskoene på hylla. I januar i fjor, derimot, startet jeg opp igjen, og har siden det tatt det i små steg, og ikke gapet over for mye om gangen. Dermed løp jeg mitt livs første arrangerte løp 3. mai 2015, Wings for Life, og 10 km under Stavanger maraton, og hentet inspirasjon fra boka Løpehjerte, som jeg blogget om. 8. mai i år løp jeg igjen Wings for Life, og jeg er igjen påmeldt 10 km under årets Stavanger maraton. Hovedårsaken til at jeg plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami fra biblioteket var altså at jeg hadde lyst til å lese mer om løping. Ikke nødvendigvis noe løpeteknisk, men noe jeg kunne hente inspirasjon fra. Dermed falt valget på denne.

Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at dette var ei bok jeg virkelig likte. Greit nok at forordet av Frode Grytten fikk meg til å smile, men det var Murakami selv som fikk meg til å forelske meg i den. På en lett og ledig måte vimser han avgårde i teksten, og snakker om løping. Og om skriving, selv om hovedfokus definitivt er på løping. I tillegg er det mye av det han skriver jeg kjenner meg igjen i! Som når han skriver om hva han tenker når han løper:

Jeg blir støtt spurt om hva jeg tenker på mens jeg løper. De som spør er gjerne mennesker som aldri har prøvd å løpe langt selv. Jeg må alltid tenke meg nøye om. Hva er det egentlig jeg tenker når jeg er ute og løper? For å være helt ærlig, har jeg problemer med å huske detaaljer.

(…)

Når jeg løper, så løper jeg bare. Det er som om jeg befinner meg i et vakuum.

Selv om Murakami har hovedfokus på løping og hvordan han opplever dette i boka, så er dette også ei selvbiografisk bok: Han skriver mye om seg selv og om sitt liv. Biografier er ikke noe jeg leser mye av, men denne boka hadde en fin balanse mellom selvbiografiske elementer og løping, og jeg koste meg veldig.

Man trenger slettes ikke være løpeinteressert for å ha glede av den. Murakami skriver godt, og boka er godt oversatt, så hvis man er Murakami-fan, tror jeg nok denne er et «must» å lese. Jeg hadde i hvert fall stor glede av boka, og kommer definitivt til å lese flere bøker av forfatteren.

28. mai 2016

Smakebit på en søndag

Jeg er på Jane Austen-kjøret, og akkurat nå leser jeg omigjen Mansfield Park. Den er faktisk enda bedre enn jeg husket, noe som selvsagt er et stort pluss. Derfor er dagens smakebit hentet fra denne boka, som kom ut for over 200 år siden:

To the education of her daughters Lady Bertram paid not the smallest attention. She had not time for such cares. She was a woman who spent her days in sitting nicely dressed on a sofa, doing some long piece of needlework, of little use and no beauty, thinking more of her pug than her children, but very indulgent to the latter, when it did not put herself to inconvenience, guided in everything important by Sir Thomas, and in smaller concerns by her sister. Had she possessed greater leisure for the service of her girls, she would probably have supposed it unnecessary, for they were under the care of a governess, with proper masters, and could want nothing more. As for Fanny’s being stupid at learning, ‘she could only say it was very unlucky, but some people were stupid, and Fanny must take more pains: she did not know what else was to be done; and, except her being so dull, she must add, she saw no harm in the poor little thing—and always found her very handy and quick in carrying messages, and fetching what she wanted.’

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten.

26. mai 2016

A Weekend with Mr Darcy av Victoria Connelly

Jeg må innrømme at jeg ikke husker når eller hvor jeg kjøpte A Weekend with Mr Darcy av Victoria Connelly, men den har stått på hylla ei stund. Helt siden jeg kjøpte den har jeg hatt lyst til å lese den, men det har (som vanlig) kommet andre bøker i veien. Endelig tok jeg meg tid til å lese den, og det viste seg at det faktisk var første bok i en serie som heter Austen Addicts.

A Weekend with Mr Darcy handler faktisk ikke om ei helg med Jane Austens Mr Darcy, som man kanskje kunne tro, men om Jane Austens-fans som tilbringer ei helg på en Jane Austen-konferanse som hvert år holdes på Purley Hall i Hampshire. Bokas heltinner (hvis vi skal bruker austensk språk) er Kathrine Roberts, en Jane Austen-spesialist som jobber på Universitetet i Oxford, og Robyn Love, en kontorarbeider fra Yorkshire som ei stund har forsøkt å gjøre det slutt med kjæresten, Jace. Begge håper at deres hverdagsproblemer skal glemmes denne helgen dedikert til deres favorittforfatter, men så enkelt er det selv sagt ikke. Her er det rom for både romanse og intriger…

Man kan definitivt ikke si at denne boka er et stort litterært verk, men det er nok heller ikke meningen. Selv leste jeg den for det den er: Ren underfoldning. Og underholdende er den! Jeg virkelig storkoste meg med boka, språklig flyter den lett, og den fikk meg både til og humre og til og med hadde jeg en tåre i øyekroken når ting virkelig så til å gå på tverke for våre heltinner. For Victoria Connolly gir karakterene hun skriver om liv, og jeg ble virkelig glad i flere av dem (mens enkelte andre irriterte vettet av meg). Dette var akkurat det jeg trengte da jeg leste den!

Selv om man nok kanskje ikke må ha lest Jane Asutens verker før man leser denne, vil jeg definitivt anbefale det. Det er mange henvisninger til bøkene, og forfatteren har nok regnet med at leserne kjenner historiene, og at de nok også har sett de fleste filmatiseringene av bøkene. For det er uten tvil andre Jane Austen-fans som er målgruppa. Og jeg må si, at som Jane Austen-fan, traff denne meg rett i hjertet!

16. mai 2016

The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood

Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Margaret Atwood, og det var egentlig meningen jeg skulle lese The Handmaid’s Tale i fjor høst, da science fiction- og fantasy-boksirkelen jeg er med i hadde boka som lesesirkelbok. Dessverre ble jeg for travel med studier da, så jeg fikk ikke lest den, men så fikk jeg endelig somlet meg til å lese den nå for ikke så lenge siden.

The Handmaid’s Tale er en framtidsdystopi, og ble utgitt første gang i 1985. Boka har vunnet en rekke priser, og var blant annet det første verket som vant Arthur C. Clarke Award da prisen ble etablert i 1987.

Fortellingen utspiller seg i nær fremtid i den totalitære, kristne republikken Gilead, en stat i en verden hvor strålingskatastrofer har gjort mange kvinner ufruktbare. Vi møter Offred, hvis oppgave er å avle barn. Hun er en såkalt «handmaid», en tjenerinne. Disse rødkledte kvinnene regnes for å fortsatt være fruktbare, og er derfor utplassert hos overklassefamilier hvor deres eneste oppgave er å føde denne familiens barn.

Boka berører mange tema, men det er nok det feministiske perpektivet som kommer sterkest fram. Hva gjør et samfunn med kvinner som ikke får lov til å ha sin egen identitet? Et samfunn hvor de ikke har lov til å lese, og hvor andre bøker enn Bibelen er strengt forbudt? I tillegg er kvinner og menn adskilt, og kvinnene er delt inn i ulike kategorier. Både menn og kvinner er uniformerte, for å hviske ut disses egne identiteter. Mens kvinnene har dekkende klær i ulike farger, har mennene en form for militære eller paramilitære uniformer for å vise deres rank og myndighet i forhold til kvinnene i samfunnet.

Det er nesten skremmende hvor troverdig historien Atwood forteller er. Kunne dette ha skjedd i dag? Eller – skjer dette i dag? Selv om det nå er over 30 år siden boka kom ut, mener jeg den er brennende aktuell, og selv om mange sier de ikke leser science fiction, er dette ei bok jeg tror mange som normalt ikke leser denne genren vil like. The Handmaid’s Tale, som har fått navnet En tjenerinnes beretninger på norsk, er skrevet med et knakende godt språk. Dette er ei bok jeg tror mange vil like, hvis de tør å gå utenfor egen komfortsone og lese noe de kanskje tror de ikke ville ha likt.

8. mai 2016

Smakebit på en søndag

Kalenderen viser søndag 8. mai 2016, og jeg skal løpe Wings for Life i dag. Wings for Life er et løp hvor 100% av deltakeravgiften går til forskning på ryggmargsskader, og slagordet er «vi løper for dem som ikke kan». Løpet arrangeres i flere byer over hele verden, og alle løpet på samme tid. Startskuddet går kl 13:00 norsk tid, og jeg skal løpe i Stavanger.

Søndag betyr også at Mari er vert for smakebiter på blogging sin, Flukten fra virkeligheten. For tiden leser jeg, passende nok, Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami, og dagens smakebit er hentet fra første kapittel:

For øyeblikket er målet å tilbakelegge flest mulig kilometer. Hvor fort det går, er av mindre betydning. Jeg tar meg god tid løper lange turer. Føler jeg for å løpe fortere, kan jeg alltids øke tempoet, men da reduserer jeg samtidig tiden jeg løper. Det viktigste er at den gode følelsen jeg har i kroppen etter en løpetur, blir med videre til neste dag. Dette er et triks jeg også bruker når jeg skriver romaner. Jeg setter alltid punktum når jeg føler at jeg kunne skrevet mer, for da blir det lettere å komme i gang neste dag.

23. april 2016

Mr Darcy’s Diary av Maya Slater

Min hobby bookcrossing har ikke bare gjort at jeg har ramlet over bøker jeg kanskje ikke ville ha lest ellers, men det har gitt meg nye venner også. En av disse nye vennene heter Haugtussa på bookcrossing-sidene, og i 2013 fikk jeg Mr Darcy’s Diary av Maya Slater av henne i bursdagsgave, noe jeg syntes var veldig koselig. Jeg elsker Jane Austen, og Pride and Prejudice er blant mine favorittbøker. Utallige bøker er nok inspirert av denne, og Mr Darcy’s Diary er kan nok regnes som en heller useriøs «spin off» av orginalen.

Mr Darcy’s Diary er boka som tar for seg Mar Darcys historie, og Maya Slater lar oss virkelig komme inn under huden på mannen som nok er en helt for mange (kanskje spesielt etter «badescenen» i TV-serien BBC laget for en del år tilbake). Vi blir innlemmet i hans liv i London, hans vennskap med Mr Bingley, så klart, men også med Lord Byron (noe Jane Austen definitivt ikke skrev om i orginalen), og får vite mer om hans søster. Vi lærer å kjenne en mann som definitivt ikke bare er en helt, men som også helt klart har sine feil og mangler.

Boka var definitivt ganske humoristisk, og utrolig lettlest. Man skal definitivt ikke ta denne historien for seriøst, for det er den neppe ment å være. Jeg storkoste meg med boka, og moret meg over hans ekskapader og følte med ham når han var nedfor. Dette er uten tvil reinspikka underholdning!

Hvis jeg skal anbefale boka til noen, må det være folk som elsker Jane Austen, uten å ta verkene hennes for seriøst til å kunne more seg over slike «spin offs», eller folk som synes slike bøker er gøy. Man trenger ikke nødvendigvis å ha lest Pride and Prejudice på forhånd, men historien vil jeg anbefale å kjenne rimelig greit, for det refereres til episoder i orginalen, som man nok bør kjenne for å kunne forstå hva Mr Darcy snakker om. Uanett er boka lettlest og humoristisk, og en fin liten bok å lese hvis man trenger en adspredelse.

15. april 2016

Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik

Jeg hadde egentlig lovet meg selv å aldri igjen lese ei boka av Hanne Ørstavik, men så dukket hun opp på pensum, og jeg var pent nødt. I fjor høst tok jeg et fag som heter «Litteratur og lesing», og Like sant som jeg er virkelig var ei av bøkene på pensum.

Like sant som jeg er virkelig er en historie om en ung psykologistudent, Johanne, som bor hos sin mor mens hun studerer, for å spare penger. Hun er kristen og er aktiv i Forbundet. Hun møter en ung mann, Ivar, som hun innleder et kjæresteforhold til, og de skal reise utenlands sammen. Morgenen hun skal reise oppdager hun at hun ikke får åpnet døra til rommet sitt, og hun begynner å tenke gjennom eget liv…

Selv om Like sant som jeg er virkelig heller ikke falt i smak hos meg, så var den ikke fullt så ille som jeg opplevde Uke 43. Språket er fortsatt ikke min kopp te, setningene går nærmest inn i hverandre, og jeg synes Ørstavik har med alt for mange unødvendige detaljer i beskrivelsene sine. Jeg tviler ikke på at hun har ment å bruke disse som virkemidler, men for meg personlig gjør de ingenting for å tilføre historien noe, og de blir heller et irritasjonsmoment.

Tema i Like sant som jeg er virkelig er et mor-datter-forhold. Det tar ikke lang tid før man forstår at dette forholdet er ganske dysfunksjonelt, og at Johannes mor er svært manipulerende og sjalu. Morens personlighet kombinert med at Johanne helt tydelig er en person med lav selvsikkerhet og som sliter psykisk, gjør at Johanne er svært kuet under sin mor. Dette blir aldri sagt rett ut, men det tar ikke lang tid før man som leser oppfatter at det er sånn det henger sammen.

I seg selv synes jeg tema er interessant nok, og det at Johannes karakter ikke tiltaler meg, så dette er definitivt ikke årsakene til at jeg ikke liker boka. Det er rett og slett Ørstaviks skrivestil som krasjer hos meg. Jeg ser på dette som en smaksak, og kan godt se at andre kan like bøkene hennes, men for min del kommer jeg neppe til å lese noe av henne igjen.

10. april 2016

Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert

Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert var ei av bøkene som jeg plukket med meg da jeg var på «bookcrossing convention» i Oxford i fjor. Den lå på bordet med alle de gratis bøkene, og jeg plukket med meg en hel haug bøker, og jeg innrømmer glatt at jeg nok kanskje tok med meg litt mange bøker hjem igjen. Årets leseutfordring for meg er derfor å forsøke å komme meg gjennom en del av bookcrossing-bøkene jeg har liggende ulest.

Som jeg skrev forrige søndag, har jeg vært syk. Halvannen sjukemelding har medført mye tid i senga, og mye tid til lesing, og Eat, pray, love er ei av bøkene jeg leste i løpet av sjukemeldingsperioden min.

Egentlig hadde jeg ganske mange fordommer mot boka, jeg var overbevist om at den var både full av klisjéer og at den var rimelig «fluffy» eller «rosa». Etter å ha sett filmen tenkte jeg dog jeg skulle gi den en sjangse, og jeg ble faktisk positivt overrasket, for den var helt annerledes enn hva jeg forventet meg.

Boka handler om Elizabeth Gilberts reise på halvannet år, og er delt inn i tre deler: Eat, hvor hun bor i Roma, Pray, hvor hun oppholder seg på et ashram i India, og Love, hvor hun bor på Bali i Indonesia i fire måneder. Alle de tre delene er forskjellige, og hvert av stedene påvirket henne på hver sin måte. Jeg likte veldig godt hvordan hun beskriver stedene hun er på, ikke bare kan det være rent sceniske beskrivelse av bygninger, omgivelser eller natur, men hun forteller også om historikk, kultur og hverdagsliv. Midt i delen hvor hun bor i Roma og forteller om livet sitt der, ble jeg så inspirert at jeg bestilte meg en tur alene til denne vakre italienske byen i august, når eg har min siste ferieuke – kan tro jeg gleder meg!

Dette er ei bok man virkelig kan drømme seg vekk i. Jeg har ei stund hatt lyst til å besøke både India og Bali, og etter å ha lest boka ble lysten ikke mindre. Yoga er noe jeg har holdt på med de siste årene, og selv om jeg har hatt lyst til å besøke et ashram tidligere, ble kanskje lysten enda større etter å ha lest denne!

Som dere kanskje skjønner, ble dette ei skikkelig slukebok for meg, og jeg koste meg veldig med å drømme meg bort. Akkurat hva jeg trengte for å ikke kjede vettet av meg mens jeg var sjuk!

Elizabeth Gilbert har også holdt forelesninger på TedTalks, for de av dere som er interessert i det:
Elizabeth Gilbert på TedTalks .

3. april 2016

Smakebit på en søndag

Jeg har de siste dagene vært ganske dårlig. Hva årsaken er, men jeg har løpt på do i ett. Slapp av, jeg skal ikke gå i flere detaljer, men jeg har i hvert fall ikke hatt energi til stort. I går orket jeg knapt gå i butikken! Noe jeg heldigvis har orket, er å lese! Og nå leser jeg Eat, Pray, Love av Elizabeth Gilbert.

Dagens smakebit er hentet fra kapittel 12, s. 41 i min utgave av boka.

Later in the day, I found a library. Dear me, how I love a library. Because we are in Rome, this library is a beautiful old thing, and within it there is a courtyard garden which you’d never have guessed existed if you’d only looked at the place from the street. The garden is a perfect square, dotted with orange trees and, in the center, a fountain. This fountain was going to be a contender for my favorite in Rome, I could tell immediately, though it was unlike any I’d seen so far. It was not carved of imperial marble, for starters. This was a small green, mossy, organic fountain. It was like a shaggy, leaking bush of ferns.

Nå skal jeg straks sette meg og lese igjen, men først skal jeg ta turen innom Maris blogg for flere smakebiter!

21. februar 2016

Smakebit på en søndag

Ei av bøkene jeg leser for tiden er The Vagrant, som er første bok i en serie skrevet av Peter Newman. Boka faller definitivt innenfor genren framtidsdystopi, og kan sikkert dyttes inn i fantasy- og science fiction-boksene også.

Dagens smakebit er hentet fra første kapittel, og selv om den på ingen måte avslører noe som helst, så synes jeg den fanger stemningen i boka ganske godt…

The Vagrant makes his way towards the city gates, famous for always being open. The Demagogue, demonic caretaker of the city, claims this is because New Horizon admits anyone, a lie to conceal their dysfunction. The great engines that control the gates are silent, critical parts stolen or broken long ago.

Flere smakebiter kan du finne på bloggen Flukten fra virkeligheten.