I dag var jeg innom Posten på vei hjem fra jobb. At jeg skulle sende avgårde ei bookcrossing-bok var faktisk ikke hovedgrunnen til at jeg stakk dit, det var derimot det at jeg skulle hente ei pakke!
Å skulle vente i kø føltes nesten ulidelig, men det gikk heldigvis kjapt. Og nå er den endelig min! Som ekte Tori Amos-fan måtte jeg selvsagt ha Comic Book Tattoo. Har bare så vidt kikket i den, men den er vakker! Så nå gleder jeg meg til å få tid til å lese den!
I morgen, 17. september, har man sjangsen til å møte professor, sosialantropolog, forfatter og samfunnsdebattant Thomas Hylland Eriksen på Deichmans filial på Grünerløkka. Her vil han blant annet snakke om sin nye bok Storeulvsyndromet. Forlaget sier om boka:
«Vi lever i paradiset, men likevel klager vi. Overfloden har ikke gjort oss lykkelige. I denne originale boken kombinerer Thomas Hylland Eriksen vitenskapelige funn, historier fra skjønnlitteraturen og personlige anekdoter i et forsøk på å finne ut hva som gjør livet verdt å leve. Ideene i Storeulvsyndromet er både gjenkjennelige og overraskende, og bakenfor ligger et politisk sprengstoff som vil måtte få konsekvenser for livet utover i det 21. århundret.»
Arrangementet starter klokken 19, og er gratis.
Jeg føler meg heldig som har en jobb hvor det å lese ungdomslitteratur er meget relevant. En jobb hvor det å lese ungdomslitteratur hjelper meg i jobben min. I dag jobber jeg hjemmefra, og har lest Ingen må vite av Aina Basso.
Ingen må vite handler om Ingeborg. Den handler om kjærligeten mellom henne og Mikkel, en skjør og vakker kjærlighetshistorie. Men den handler også om overgrepene hun blir utsatt for, om blodskammen. Det er Ingeborgs stefar Gabriel som enkelte netter kryper opp til henne i senga, stikker hendene oppunder serken hennes, og legger seg tungt over henne.
Aina Basso forteller en sterk historie. Den er gripende, og man føler med Ingeborg og blir glad i henne. Samtidig kjenner jeg sinne: Sinne mot det urettferdige. Enkelte steder i boka får jeg lyst til å skrike til Gabriel. Filleriste ham! Hvordan kan han oppføre seg sånn? Hvordan kan han gjøre slikt mot sine egne barn? Og det verste er å vite at dette kunne ha skjedd i virkeligheten. Det har skjedd.
Ingen må vite har et vakkert og poetisk språk. Det løfter boka til å bli noe helt spesielt. Det er med på å gjøre dette til ei av de beste bøkene jeg har lest i år. Jeg håper dette ikke blir den eneste boka fra Aina Basso, for jeg vil ha mer!
15-21. september arrangerer Treffpunkt Holmlia afrikanske dager på Deichmans filial på Holmlia i Oslo. Dette er et samarbeid mellom biblioteket og Holmlia kirke.
Deichmans hjemmesider kan fortelle følgende:
«[H]er på Holmlia vil vi presentere kultur og informasjon om Afrika hele måneden, formidlet av noen av de mange afrikanere som bor her i landet, og gjennom nordmenn som kjenner kontinentet godt. Vi er stolte over å kunne vise to flotte utstillinger, og 16. og 17. september blir det arrangementer for voksne og barn både i menighetssalen og i biblioteket.
Uka avsluttes med høsttakkefest i kirken med mye afrikansk musikk.»
Gratis adgang til alle arrangementer, barn er velkomne i følge med voksne.
Program finner du på Deichmans hjemmesider.
For ikke så lenge siden leste jeg HoneyBunny av Hans Petter Laberg. Boka handler om Steinar på 16 år, som er sammen med skolens rareste jente: HoneyBunny. Hun er ei jente som helst vil gjøre akkurat som hun vil, og blåser i hva lærerene måtte mene.
Steinar bor sammen med sine foreldre. En dag får Steinar et brev fra sin biologiske far, men han er usikker på om han er klar for å møte ham. Faren stakk av da han var liten, og dette er noe Steinar kjenner han er sint for. Egentlig, mener Steinar, har brevet kommet alt for sent!
Tema i boka er relasjoner mellom mennesker. Man finner relasjonene mellom ungdommene vi blir kjent med, og mellom dem og deres familier. For Steinar handler det om forholdet til sine foreldre, som han bor sammen med, og jeg får inntrykk av at dette i bunn og grunn er godt. Hans forhold til sin biologiske far er mer komplisert og fyllt av mange følelser, som svik og skuffelse, men også nysgjerrighet.
Jeg fikk inntrykk av at HoneyBunnys forhold til sine foreldre ikke er så godt. Det ser rett og slett ikke ut til at de bryr seg spesielt mye om henne, og viser ingen interesse for hva hun holder på med. Jeg tror det er dette som gjør henne til den hun er, og at det skaper problemer for henner, selv om det ikke er noe som egentlig snakkes så mye om i boka.
Boka er godt skrevet og språket er moderne og flyter godt, og er definitivt ei bok jeg håper flere vil lese.
Det begynner å bli ei god stund siden jeg leste Erlend Loes morsomme bøker om Kurt. Om det er det faktum at Kurt har gått til filmen som har inspirert forfatteren eller ikke, vites ikke, men nå kommer Loe ut med ny Kurt-bok.
VG.no skriver at i «oktober kommer Erlend Loe med tredje bok om kultfiguren Kurt.» Auda! Dette var pinlig for jornalisten… Det har nemlig allerede kommet hele fire bøker om Kurt: Fisken (1994), Kurt blir grusom (1995), Kurt quo vadis? (1998) og Kurt koker hodet (2003). Jeg vet ikke om dette er typisk for en del av dagens journalister, at de gjør slett research. Det tok i hvert fall ikke meg mer enn en kjapp titt på Wikipedia for å sjekke opp titler og årstall.
Den nye Kurt-boka blir en religionssatire, og forfatteren sier om boka:
«Det er sjeldent med religionssatire for barn, og jeg mener det er nødvendig.
(…)
Når religion tar slike vendinger som i Knutby, må det latterliggjøres, det er viss-vass at religion ikke kan latterliggjøres.»
Det blir spennende å lese den nye boka etterhvert. Jeg må i hvert fall innrømme at jeg gleder meg.
I dagens utgave av Morgenbladet kan man finne et essay skrevet av professor Toril Moi som heter «Jeg er ikke en kvinnelig forfatter». Dette essayet handler om hvordan kvinner ofte ser ned på seg selv og unskylder seg, selv innenfor litteraturen.
«I 2008 jobber fremragende litteraturforskere fortsatt med kvinnelitteratur. Nivået på bøkene som kommer ut, er ofte imponerende høyt, men teori og praksis er i utakt. Resultatet er en slags intellektuell schitzofreni der den ene halvparten av hjernen fortsetter å lese kvinnelige fofattere, mens den andre fortsetter å tro at forfatteren er død, og at selve begrepet kvinne er suspekt.
Det er derfor ikke underlg at mange bøker og artikler om kvinnelige forfattere begynner med en serie unskyldninger.
(…)
Istedet for å støtte opp under et arbeid som så mange kvinner (og menn) helt klart opplever som viktig og meningsfyllt, ser det ut til at dagens teoridebatt skaper skyldfølelse og dårlig teoretisk samvittighet.»
(Moi, Toril. Morgenbladet 37/2008, s. 22)
Jeg må innrømme at jeg faktisk kjenner meg litt igjen i dette. Når jeg tenker tilbake på hva annet jeg kanskje kunne ha skrevet om da jeg gikk siste året på bibliotek- og informasjonsvitenskap, var tanken inne på å skrive om Jane Austen. Men så slo jeg det nok fra meg siden det ikke føltes «bra nok». Nesten synd jeg ikke kan gå tilbake og skrive oppgaven min på nytt…
Uansett: Jeg oppfordrer de som kan til å lese essayet, for det er virkelig interessant! (Nå skal sant sies at det opplyses at teksten er en kortversjon av en artikkel i Samtiden, men siden jeg ikke har Samtiden nøyer jeg meg med Morgenbladets utgave).
Det er nok sjelden ei enkelt barnebok får så mye medieomtale og skaper så mye debatt. Rune Belsviks Tjuven har de siste dagene skapt debatt både i media og på bibliotekarenes e-postliste BibliotekNorge.
Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger boka burde komme med varseltrekant og Ine Marit Torsvik Bertelsen mener boka har et foreldet syn på jenter.
Forfatteren selv sier til Dabladet.no at han er glad for at boka hans skaper debatt:
«- Jeg ville skildre hvordan barns naturlige lyster kan te seg i møte med for eksempel et pornoblad. Jeg prøver å tilby barn en bok om noe de allerede opplever, i et mer nedtonet språk enn i aviser og på tv».
Selv har jeg ikke lest boka selv, men kommer til å låne den på biblioteket og lese den. Jeg mener nemlig at jeg ikke kan uttale meg om ei barnebok uten selv å i det minste ha sett i den. Så får man se, da… Er den virkelig så ille som enkelte vil ha den til å være?
Her om dagen dumpet det ned en e-post i inboksen min, som blant annet hadde følgende innhold:
«På lørdag slipper jeg lettlestboka Dans, dans!
En Cappelen Damm Leseløve om hiphop, vennskap og å tørre å være seg selv.
Intet mindre.Det skal feires på danseløve-vis.
Lørdag 13. sept. kl. 13.00 blir det lansering på Circle – Det Norske
Hip Hop-Huset!
Valkyriegata 8, 3 etg, et par meter fra T-banen.Den norskgambiske gruppa Westside Gyalz danser, jeg leser fra boka,
dere koser dere, småspiser og kikker i boka.Ta med deg unga eller stå i en krok og digg som meg. Alle er velkommen
og alt er gratis.Hva mer kan du be om?
Besøk Dans, dans! på Facebook:
http://www.new.facebook.com/event.php?eid=25457503630—
Haddy J. N’jie»
Jeg tror jammenmeg jeg skal ta meg turen, hva med deg?
Som en person som mer eller mindre har lest Nemi siden det het «De svarte sidene» og kun forekom i Larson, synes jeg det er moro at en tegneseriefigur som jeg kjenner (i hvert fall kjente) så godt nå kaster seg inn i kampen mot global oppvarming:
«Nylig demonstrerte [Nemi] sin forakt for CO2-skremselet og kollektivtransport- fundamentalister ved å erklære seg som «ikke helt Amish-dame, heller».
I dag stilte imidlertid både Lise og Nemi seg i rekken av kjendiser som støtter klimastuntet «grønn finger».
(…)
Tidligere har både Harald Rosenløw-Eeg, Odd Børretzen, Annie, Aksel Hennie og kronprinsparet latt seg avbilde med en grønn finger, og en håndflate der de har skrevet hva de ønsker å beskytte fra global oppvarming.
– Nemi mener fortsatt at det må gå an å bruke bilen av og til. Hun er ikke flinkest i klassen på miljøsaken, innrømmer Lise Myhre overfor Dagbladet.no.
– Men hun er en person som lett lar seg engasjere, legger Lise til.
Det er Verdens Naturfond (WWF) som står bak grønn fingerideen. Den globale kampanjen skal rette oppmerksomhet mot klimaendringene.»
