Elin – Side 13 – Av en annen verden

17. februar 2016

Planetfall av Emma Newman

Jeg hadde gledet meg lenge til å lese Planetfall av Emma Newman, og spesielt etter at jeg hørte utdrag fra boka i fjor høst. Emma Newman seilte fort opp som en av mine favorittforfattere etter å ha lest de tre første bøkene i Split Worlds-serien (bok fire kommer til høsten!), samt ei novellesamling av henne. Å så skulle lese science fiction av henne pirret virkelig nysgjerrigheten min – ville hun klare dét også? Og jeg kan jo si det først som sist: Jeg ble ikke skuffet!

Planetfall er satt til ei framtid hvor jorda er overbefolket og ei gruppe mennesker har satt kursen mot en ny planet for å finne et nytt og bedre liv. Omtrent tusen satte ut på de som kan kalles en pilgrimsreise, inkludert bokas hovedperson, Renata «Ren» Ghali, som fulgte sin kjæreste og lederen av gruppa Lee Suh-Mi. Når de ankommer den nye planeten, finnes de en bygning som allerede er der, som de kaller «Guds by». Historien i boka utspiller seg ca tjue år etter ankomsten, og starter med at et fremmed menneske plutselig ankommer byen: En ung mann som ligner på Suh. Sung-Soo, som viser seg å være den forsvunnene Suhs barnebarn, kommer gående alene til fots, men med hans ankomst begynner også den tjue år gamle idyllen å slå sprekker… Det er umulig å gå inn i detaljer uten å avsløre for mye, så jeg skal ikke si så mye mer om selve handlingen.

Selv om jeg liker at boka berører flere interessante tema (samfunnskritikk og psykisk sykdom, blant annet), så er det først og fremst det gode språket, Emma Newmans levende karakterer og at fortellingen er så godt fortalt som gjør at jeg virkelig elsker denne boka. Jeg ble ufattelig glad i Ren, selv om hun har sine feil og mangler. Det var mer enn én gang jeg hadde så inderlig lyst til å ta tak i henne og gi henne en god klem!

Vi holder for tiden på med å nominere bøker til Hugo-prisen, og jeg innrømmer det: Planetfall kommer til å være én av mine nominasjoner i kategori roman.

6. januar 2016

Leseåret 2015

Først må jeg ønske alle et riktig godt nytt år! Jeg har ikke vært så god på blogging i 2015, av ulike årsaker. Blogging skal være lystbetont, og det har ikke vært så mye overskudd etter alt det andre jeg holder på med, men jeg har i det minste lest litt og her kommer en aldri så liten oppsummering av mitt leseår 2015.

Selv om jeg ikke hadde satt meg et lesemål for 2015, så skal jeg ærlig innrømme ønske at jeg hadde lest litt flere bøker i løpet av året. Jeg ble ferdig med til sammen 38 bøker, men høstens valgkamp, samt at jeg tok et fag, gjorde nok at jeg ikke fikk lest like mye som jeg ellers ville ha gjort.

Det er ikke hvert år jeg finner en ny favorittforfatter, men i 2015 gjorde jeg faktisk det. I forkant av at jeg skulle reise på science fiction- og fantasy-conevntionen Octocon i oktober, startet jeg å lese bøkene hennes. Dette skjedde like etter EasterCon, og jeg leste Split Worlds-bøkene som har kommet ut og novellesamlingen hennes, og likte alt sammen. Spesielt godt likte jeg Split Worlds, og jeg gleder meg til bok fire kommer ut i begynnelsen av august! Hun kom også ut med en science fiction-bok i november, Planetfall, som er en av bøkene jeg leser nå. Jeg var så heldig å få hilse på henne på Octocon, og var ganske «star struck» og rimelig skjelven da jeg hilste på henne. Må dog si at hun er like fin mot fansen som hun framstår på nett og podcast!

En annen høydare i 2015 var å lese avslutningen på Ravneringene-trilogien, Evna. Jeg fikk leseeksemplaret midt i valgkampen, men klarte selvsagt ikke å vente med å sette i gang med å lese den, og ble definitivt ikke skuffet!

Jeg har igrunnen hatt mange gode leseropplevelser i løpet av året. Det blir nok litt i overkant å skulle nevne alle bøkene jeg likte godt, men jeg vil allikevel trekke fram noen. My Real Children av Jo Walton har jeg faktisk blogget om (kunne skrevet mye mere, men…), så det kommer neppe som en overraskelse at jeg vil trekke fram denne. Så er det bøkene av Emma Newman, som jeg nevnte over. Kalifens gave av Tor Åge Bringsværd likte jeg også veldig godt, og det er ikke uten grunn at han er en av mine favoritter. Ancillary Justice av Ann Leckie vant Hugo-prisen i 2014, og vel fortjent! Novellene til Ingvild H. Rishøi var også et hyggelig møte. The Martian av Andy Weir var den siste boka jeg leste ut i 2015, og jeg koste meg glugg. Skikkelig humoristisk! Det eneste jeg kanskje ikke var så begeistret for var slutten, men det ar greit.

Når det er sagt har det også vært noen nedturer. Unnskyld av Ida Hegazi Høyer var den første. Den var irriterende, og jeg klarte ikke å finne den troverdig. Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir var også en skuffelse, spesielt siden jeg har likt de andre bøkene jeg har lest av henne. At jeg ikke likte Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik kom ikke som en overraskelse. Jeg leste den i forbindelse med faget jeg tok i høst, og jeg visste vel egentlig at jeg nok ikke ville like boka. Noe jeg jo heller ikke gjorde, som sagt. Årets Hugo-vinner hadde jeg derimot høye forventninger til da den dukket opp på kortlista. The Three-Body Problem av kinesiske Liu Cixin hadde bevare meg vel mye potensiale, men jeg syntes den ble ALT for gjentagende. I tillegg hadde den lange vitenskaplige utredninger, noe forsåvidt The Martian også hadde, men den store forskjellen var at The Martian klarte å gjøre det morsomt. The Three-Body Problem var dessverre ikke morsom. Den ble rett og slett for langtekkelig.

Alt-i-alt et godt leseår, med andre ord, med noen få nedturer, en god del oppturer, og møter med nye forfattere. Nå gleder jeg meg til leseåret 2016, og mitt mål er kun ett: Å få lest flere bøker enn i 2015. Klarer jeg det, mon tro?

27. november 2015

Dikt på en fredag

En av de største nålevende norske dikterne i Norge er etter min mening Helge Torvund. Jærbuen har gitt ut en rekke diktsamlinger og andre bøker. Nylig lånte jeg diktsamlingen I vatn, i lys på biblioteket, som ble gitt ut på Samlaget i 1994. Dette er utvalgte dikt fra flere tidligere utgitte samlinger, blant annet finner vi «Kan du hugsa», som først ble utgikk i samlingen Mennesketimar i 1980.

«Kan du hugsa» er et sånt dikt som treffer deg rett i hjertet. Diktet for meg sier at selv om du har det tungt, så finnes det alltid et lys i tunellen: Det blir bedre.

Kan du hugsa
Etter eit tungt døger
At også dine tårer
Er dropar av lys

Så god morgen
Også i dag er du til
Bare det
Er eit lys

Ikke bare er diktet en slags oppmuntring i det mørke, men jeg leser det også som en beskjed om at vi alle har en betydning: Bare det at du er til er et lys i seg selv.

Flott dikt av en flott dikter. Nå skal jeg sette meg ned med teen min og lese noen flere dikt i samlinga.

12. november 2015

Noen bøker jeg har lest…

Jeg har ikke blogget stort det siste året. Det har faktisk blitt svært sporadisk. Med valgår og andre ting som opptar tiden min, er det ikke ofte jeg har overskudd eller inspirasjon til å skrive, og det går til tider dessuten langsomt med lesingen. Her er det dog noen korte omtaler av bøker jeg har lest, men ikke skrevet om.

Ancillary Justice av Ann Leckie

Denne boka vant en rekke priser i 2014, blant annet Hugo-prisen, Nebula-prisen, BSFA-prisen, Arthur C. Clarke-prisen og Locus-prisen. Dette er den første i trilogien Imperial Radch, og jeg leste boka tidlige i år, da vis kulle lese den i lesesirkelen jeg er med i, hvor vi leser kun science fiction og fantasy (perfekt for sånne som meg).

Dette er en veldig annerledes science fiction-bok, og handler om et krigsskip som er fanget i ett menneskes kropp, og hennes søken etter hevn. En gang var hun en del av et større romskip, The Justice of Toren, som var satt sammen av flere mennesker, men med samme bevissthet. Etter at skipet ble ødelagt er hun den eneste overlevende, og hun må lære seg å fungere som én enhet, noe som er en stor utfordring.

Her finner vi blant annet tema som kjønn. Hovedkarakteren i boka, som er skrevet i første persons synsvinkel, har tidligere vært en del av et skip, og hun omtaler alle konsekvent som «hun» eller «henne».

Dette er definitivt ei bok jeg kunne skrevet mye, og det er nok derfor jeg aldri kom så langt. Det var definitivt en god leseropplevelse, og den kan til tider være krevende hvis du ikke tidligere har måtte tenke kjønn på en litt annen måte enn det de fleste gjør til vanlig…

Ikkje gløym å klappe katten av Rønnaug Kleiva (tekst) og Inger Lise Belsvik (illustrasjoner)

Ikkje gløym å klappe katten kom ut i 1997, og forfatter Rønnaug Kleiva ble tildelt både Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 1997 og Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, litteraturprisen 1997, for boka. I tillegg har illustratør Inger Lise Belsvik mottatt priser for illustrasjonene.

Boka handler om søskensjalusi, og om hvordan man kan føle seg usynlig når man får et søsken som krever all oppmerksomhet. Gjennom flotte illustrasjoner og beskrivende tekst forteller denne billedboka om storesøsters Annas måte å takle sjalusi og det å føle seg usynlig på.

Retribution falls av Chris Wooding

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese steam punk (en undergenre av science fiction), og jeg husker ikke helt hvorfor jeg landet på nettopp Retribution falls av Chris Wooding. Boka ble i hvert fall fjernlånt (fra Søvberget, tror jeg…) og lest, og ble første leste bok for meg i år.

Her fikk jeg avanserte luftskip (som egentlig er romskip), rompirater, karakterer som ikke akkurat er mors beste barn, men som jeg likevel ble glad i, action og humor. Jeg rett og slett koste meg med denne boka!

Rivers of London av Ben Aaronovitch

Ben Aaronovitch er blant annet kjent for å skrive for TV-serier (som blant annet Doctor Who), og Rivers of London er første bok i en userie med samme navn.

Første bok minner om god, gammeldags britisk politikrim, men man skjønner fort at ting kanskje ikke er så enkelt. Her har vi humoristisk urban fantasy, og selv om jeg kan se enkelte likhetstrekk til noen av Neil Gaimans bøker, er dette noe for seg selv. Jeg humret opptil flere ganger i løpet av boka.

…og så videre…

Jeg har lest langt flere bøker enn disse, og kunne godt ha skrevet mer om flere av dem. Som Oslo 2084 : fire fortellinger om fremtidige forbrytelser av Bing & Bringsværd, The Bone Clocks av David Mitchell, og The Faerie Guardian av Rachel Morgan, som er alle bøker jeg likte godt. Kanskje får jeg ånden over meg en dag og skriver mer om noen av dem, men det er nok ikke noen vits i å holde pusten. Vi får se.

7. november 2015

Smakebit på en søndag

Det har riktignok ikke blitt søndag enda, men det er ikke lenge igjen, og jeg har planer om å krype under dyna straks. Jeg er egentlig veldig B-menneske, men i dag tidlig ble jeg vekket av bråk i forbindelse med rehabiliteringen av bygget jeg bor i. Jeg setter overhodet ikke pris på å bli vekket like etter klokka åtte en lørdag morgen, det er sikkert og visst!

Denne uka er jeg kattepasser for den nydelige, lille pusen Lumos. Mens jeg har vært på besøk etter jobb, har jeg forsøkt å lese litt i boka Hotel on the Corner of Bitter and Sweet skrevet av Jamie Ford. Boka fikk mye ros da den kom ut, og jeg har egentlig hatt lyst til å lese den lenge. Da jeg var i USA for to og et halvt år siden fant jeg den i et «Little Free Library», og den ble med hjem. Jeg er litt over halvveis i boka, men smakebiten er hentet fra første side. Det er faktisk åpningssetningene i boka, noe jeg syntes passet godt denne gangen.

«Old Henry stood transfixed by all the commotion at the Panama Hotel. What had started as a crowd of curious onlookers eyeballing a television news crew had now swollen into polite mob of shoppers, tourists, and a few punk-looking street kids, all wondering what the big deal was. In the middle of the crowd stood Henry, shopping bags hanging from his side. He felt as if he were waking from a long forgotten dream. A dream he’d once had as a little boy.»

For flere smakebiter, ta turen innom Maris blogg. Det er hun som er vert, så det er der vi legger igjen lenker til våre smakebiter.

God søndag!

20. oktober 2015

Evna av Siri Pettersen

I morgen kommer siste bok i trilogien Ravneringene, Evna, av Siri Pettersen ut. Første bok, Odinsbarn, kom ut for to år siden, og i fjor leste jeg Råta. Jeg har vært en av de heldige som fikk en flott pakke i posten i begynnelsen av september (midt i valgkampen, må vite!), bare se på denne:

Som du sikkert forstod med det samme, inneholdt pakka et leseeksemplar av Evna, noe som gjorde undertegnede svært lykkelig og spent: Denne boka hadde jeg ventet på helt siden jeg leste ut Råta i fjor.

Boka har jeg lest, og en reise er nå over. Jeg har blitt godt kjent med Hirka, og jeg har blitt veldig glad i henne. Selv om Hirka i Evna er en annen Hirka enn den hun jeg møtte i Odinsbarn, er hun fortsatt litt min. Det føles det i hvert fall som. For Hirka er definitivt en av de romankarakterene jeg kjenner som har gått gjennom størst karakterendring. Helt naturlig, når man ser hva hun gjennomgår underveis. Og dette er en av Siri Pettersens store styrker: hun beskriver troverdige karakterer i bøkene sine. Ting er ikke svart/hvitt, ei heller ikke karakterene.

Det er selvsagt nervepirrende når man skal lese siste boka i en trilogi, når de to foregående har vært så gode, men med Evna hadde jeg ingenting å frykte. Siri Pettersen har skrevet en forrykende avslutning på trilogien, og den var til tider så spennende at det gikk ut over nattsøvnen – bokstavlig talt! Jeg kunne jo ikke legge meg til å sove når jeg bare måtte lese videre...

Mer ønsker jeg ikke å si om boka. Les den selv. Det vil si, hvis du har lest de to første bøkene i trilogien – for de må leses i rekkefølge. De følger hverandre, for Evna plukker opp historien der Råta avsluttet, slik som Råta plukker opp historien der Odinasbarn ender. Og skal du lese én norsk fantasytrilogi, må du lese ravneringene. Sånn er det bare. (Selv om jeg egentlig mener man bør lese langt mer enn bare én…)

2. oktober 2015

The Split Worlds-serien av Emma Newman

I neste uke skal jeg på science fiction- og fantasy-kongressen Octocon i Dublin, og jeg bestemte meg at jeg for en gangs skyld skulle lese noe skrevet av minst én av hedersgjestene. Jeg endte opp med å plukke opp første bok i The Split Worlds-serien av Emma Newman, og vips hadde jeg lest alle de tre bøkene som har kommet ut så langt.

The Split Worlds-serien kan kategoriseres som «urban fantasy» (har vi et godt, norsk ord for denne undergenren?). Vi har tre verdener: Mundanus (vår verden), Exilium (en verden hvor alvene holdes fengslet) og Nether (en slags mellomverden mellom Mundanus og Exilium, som speiler vår verden). Vi møter alver (som slettes ikke er snille skapninger), en levende gargoyle, og i det hele tatt.

Selve historien kan framstå litt som en krimhistorie, men vi skjønner etter hvert at dette er mer enn som så. Her berøres tema som feminisme, noe vi ser ganske kjapt. En av bøkenes hovedpersoner, Cat, har rømt hjemmefra da vi møter henne i begynnelsen av historien. Hun har rett og slett stukket fra Nether til Mundanus, fordi hun ikke akkurat liker å bli undertrykt, og heller ikke passer så godt inn i den typiske kvinnerollen i Nether. Her kan vi se mange paralleller med vår egen vestlige historie fra 1800- og tidlig 1900-tall.

En av flere ting jeg liker godt med Emma Newmans bøker er de troverdige karakterene. Menneskene vi møter er like komplekse som menneskene i realiteten, selv om vi absolutt ikke blir like godt kjent med dem. Cat som på mange vis er vår heltinne, har definitivt sine svakheter, selv om hun er ganske kul også. Jeg ble faktisk veldig glad i Cat!

Emma Newman skriver knakende godt, og språket flyter veldig godt. Bøkene er ikke oversatt til norsk, og hvor avansert engelsken er har jeg vanskelig for å fastslå, siden det er et språk jeg selv behersker uten problemer. Men hvis du liker denne type bøker, vil jeg allikevel på det sterkeste anbefale å gi dem en sjanse, selv om du kanskje ikke leser engelsk normalt, for jeg tror ikke du vil bli skuffet.

Jeg er litt skuffet over at vi ikke helt vet om/når det kommer en bok nummer fire. Emma Newman selv sier at det er utenfor hennes kontroll (men jeg aner ikke hva dette innebærer), så det er kanskje håp i hengende snøre?

8. juli 2015

Løpehjerte : fra frustrert tvillingmor til New York maraton av Cecilie Josefsen da Silva

Jeg har forsøkt å starte med løping tidligere, men hver gang har det etter kort tid glidd ut i ingenting av ulike grunner. Da jeg begynte igjen i slutten av januar i år, hadde jeg egentlig ingen store vyer om å skulle klare å fortsette, men bestemte meg for å starte i det små, med korte turer to-tre ganger i uka. I tillegg trente jeg styrke sammen med personlig trener, noe som forhåpentlig ville gi et godt grunnlag.

Mitt første mål var å løpe 5 km, et mål jeg nådde 27. mars. Den 3. mai deltok jeg i mitt livs første løp, Wings for Life, og jeg tilbakela 7,44 km. Det er virkelig gøy å se framgang, og 26. juni passerte jeg 10 km for første gang. (Jeg hadde planer om å lage meg et nytt løpemål, men har fortsatt ikke klart å bestemme meg for hva det skal være).

Løpehjerte av Cecilie Josefsen da Silva ramlet jeg tilfeldigvis over en gang jeg søkte etter bøker om løping i katalogen til bibliotekket mitt. Så vidt jeg vet, finnes den kun som e-bok, og jeg lånte den i eBokBib.

Jeg skal ikke påstå at Løpehjerte er spesielt vitenskaplig eller av høy faglig kvalitet, ei heller preges den av spesielt godt språk, men alt dette er helt OK. For meg funker boka til det formålet den nok hovedsaklig er ment for: Til inspirasjon. Jeg vet ikke hvor stor nytte drevne løpeentusiaster får ut av boka, men jeg tror mange nybegynnere kan ha glede av den.

Cecilie Josefsen da Silva skriver på en lettfattelig måte om å finne løpegleden. Hun forteller om sin egen vei mot å løpe maraton, og gir nyttige tips til oss som er nybegynnere. For eksempel understreker hun at man ikke bør «kjøre på» for fullt med det samme, men ta det litt etter litt, og venne kroppen til å løpe. Hun snakker også litt om skokjøp, skader og gir noen gode råd med tanke på trening. Et av tipsene hun gir er dette med delmål, noe jeg selv bruker, som nevnt over. Det synes jeg er et godt tips. Jeg har også sansen for det hun sier om å ikke stresse med å nå målet, men å ta den tiden man trenger.

Lørdag 29. august skal jeg løpe 10 km under Stavanger maraton, og jeg gleder meg faktisk til dette. Kanskje det er noen av dere andre som også skal løpe da? Sees vi der?

27. mai 2015

My real children av Jo Walton

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe My real children av Jo Walton, men jeg må si jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, for dette har definitivt vært en av årets beste leseropplevelser så langt. Boka startet jeg på da jeg var på en aldri så liten London-tur for snaue to uker siden, og jeg leste den ut like etter.

Året er 2015 og vi møter den Patricia på 89 år. Hun bor på sykehjem, og i journalen hennes står det «i dag er hun forvirret». For Patricia lever med to sett minner, og begge minnene er like sterke! Så går vi tilbake i historien, og Patricia er ei lita jente på ferie med sin gudfryktige middelklassefamilien. Det er store planer for brorens utdanning, men for henne er det naturlig nok ingen større planer utover mann og barn. Så kommer krigen, broren og faren dør, og hun får sjansen til å studere ved Universitetet i Oxford. I Oxford møter hun Mark, en underlig skrue som hun forlover seg med nesten med det samme. Når Mark uteksamineres et år senere, gjør han det langt dårligere enn forventet, og oppskaket ringer han Patricia: Hvis de skal gifte seg, må det bli nå eller aldri! Og det er her historien deler seg i to. Vi følger etter dette vendepunktet to parallelle livsløp: Et hvor hun svarer «nå», og et hvor hun sier «aldri».

Å følge to parallelle liv var veldig spennende. De fleste av oss tenker nok på hva som ville ha skjedd hvis vi hadde tatt et annet valg, og her får vi nettopp se dette. I tillegg er verdenshistorien svært forskjellig i de to livshistoriene, og det blir i løpet av boka referert til den berømmelige sommerfugleffekten: Var det Patricias valg som påvirket verdenshistorien, eller var det andre ting? Det får vi aldri vite, men tanken er besnærende.

Boka var virkelig godt skrevet, og hadde et konstant driv. Det var rett og slett vanskelig å legge den vekk, og selv om jeg hadde andre ting å gjøre, tok det ikke lang tid før jeg hadde slukt den. Og det sier faktisk noe, når det gjelder meg.

Selv om jeg personlig ville ha kategorisert boka under science fiction (alternative virkeligheter), er det helt sikkert de som vil protestere høylytt, noe jeg faktisk kan forstå. Dette er helt klart ei bok også de som ikke leser fantastisk litteratur kan få stor glede av, da den berører også mange andre tema, både politisk og det mer hverdagslige. For eksempel snakkes det om forhold mellom to av samme kjønn og lover rundt dette, bare for å nevne ett av mange.

Boka, som kom ut i 2014, er dessverre ikke oversatt til norsk, i hvert fall ikke per i dag. Men det er lov å håpe? Dette er virkelig ei bok jeg kunne ha tenkt meg å formidle videre i biblioteket!

24. mai 2015

Smakebit på en søndag

Jeg er inne i en skikkelig lesestrøm for tida, og denne boka kom jeg tilfeldigvis over da jeg søkte på fantasybøker om feer. Boka er den første i serien Creepy Hollows, og jeg koser meg med den. I dag har jeg stort sett lest i den, samt en tegneserie. Smakebiten er hentet fra første kapittel.

I raise my eyes. The boy is looking at me.
At me!
My heart stutters. I mentally feel for my glamour, the magic that should be making me invisible right now. It’s still in place, I’m sure it is. So how can he possibly see me?
This is bad. This is very bad.
A few feet away from me, the boy pushes himself up onto his knees. “What just happened?”
“Um . . .” Crap, I am going to lose so many points for this.
“And what the hell is that?”

For flere smakebiter, ta turen innom Mari og Flukten fra virkeligheten.