Forfatter: Elin

Publisert

Litcast: lydbok, eller..?

«Forestill deg en lydbok som aldri har eksistert på papir, og som dessuten er altfor kort og altfor billig til å kalles en bok. I dag fødes litcast.»
– «Nå kan du si hallo til litcast», Aftenpostens nettutgave 10. mars 2008

Det er et lite forlag som heter Grieg Lyd som står bak det hele, sammen med Telenor. Nå gir de ut lydbøker som ikke kommer til å komme på papir. De kommer kun som lyd til mobilen din. Den aller første, og lange, romanen som ble sluppet tidligere i måneden er Andreas Markussons kriminalthriller Første gang jeg døde, men også andre forfattere kommer til å stå for såkalte litcaster. Selv om Første gang jeg døde varte i ti timer, kommer dette ikke til å være normen. Litcast er ment å vare i 10-20 minutter. Tanken bak er at man lever mobilt. I løpet av få sekunder laster man ned lydfila til sin mobil, og så kan man høre på litcasten for eksempel i løpet av en busstur.

Personlig synes jeg dette i stor grad minner om podcasts. I utgangspunktet synes jeg det er ei spennende greie, men synes det er synd den kun blir laget for mobiltelefoner. Jeg er av dem som foretrekker mp3-spiller framfor mobiltelefon, av mange forskjellige grunner. Kanskje man etter hvert får gitt ut noveller som små lydfiler i mp3?

Publisert

Vil skape leselyst hos minioritetsungdom!

Foreningen Les! setter nå igang med et prosjekt for å øke leselyst hos minioritetsungdom. Det er ei stund siden jeg første gang hørte om Leselyst – lost in translation?, og jeg synes det hele virker spennende!

Foreningen !les inviterer som del av prosjektet «Leselyst – lost in translation» til tre heldagsseminarer for tospråklig ungdom på Litteraturhuset i Oslo. Det er de tre største ikke-vestlige språkgruppene som er representert i Norge som inviteres til hver sin dag (urdu, arabisk og somali).

Målgruppe: tospråklig ungdom i alderen 16 – 20 år.

Målet med samlingene er tredelt:

  • skape leselyst gjennom forfatter- og bokpresentasjoner på norsk og morsmål

  • yrkespresentasjoner for å vise litteraturen og formidlingen av den som mulig karrierevei

  • workshop hvor ungdommen får muligheten til å sette ord på hva de opplever som hindre for leselyst, og hvordan disse kan overkommes. Ungdommens råd vil brukes i lærerveiledninger som skal spres i skolen til høsten.

Publisert

1001 bøker man skal lese før man dør.

Jeg har tatt meg vann over hodet og satt i gang med noe jeg aldri kommer til å klare å gjennomføre. Like fullt er jeg i gang. Hva galskapen består i? Et forsøk på å komme meg gjennom lista med 1001 bøker man skal lese før man dør. Fryktelig langt har jeg ikke kommet enda, men jeg er definitivt i gang. Av de 1001 på lista har jeg lest følgende (her utøves kopier og lim inn, så jeg har ikke tatt hensyn til hva titlene måtte være på norsk):

01. Tipping the Velvet – Sarah Waters
02. The Hours – Michael Cunningham
03. Veronika Decides to Die – Paulo Coelho
04. Silk – Alessandro Baricco
05. The Virgin Suicides – Jeffrey Eugenides
06. Hideous Kinky – Esther Freud
07. Oranges Are Not the Only Fruit – Jeanette Winterson
08. The Color Purple – Alice Walker
09. The World According to Garp – John Irving
10. Interview With the Vampire – Anne Rice
11. Sula – Toni Morrison
12. The Bluest Eye – Toni Morrison
13. The Bell Jar – Sylvia Plath
14. The Prime of Miss Jean Brodie – Muriel Spark
15. The Lord of the Rings – J.R.R. Tolkien
16. The Catcher in the Rye – J.D. Salinger
17. The 13 Clocks – James Thurber
18. The Little Prince – Antoine de Saint-Exupéry
19. The Hobbit – J.R.R. Tolkien
20. Les Enfants Terribles – Jean Cocteau
21. Mrs. Dalloway – Virginia Woolf
22. The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald
23. Dracula – Bram Stoker
24. Jane Eyre – Charlotte Brontë
25. The Private Memoirs and Confessions of a Justified Sinner – James Hogg
26. Frankenstein – Mary Wollstonecraft Shelley
27. Northanger Abbey – Jane Austen
28. Persuasion – Jane Austen
29. Emma – Jane Austen
30. Mansfield Park – Jane Austen
31. Pride and Prejudice – Jane Austen
32. Sense and Sensibility – Jane Austen
33. The Monk – M.G. Lewis
34. The Mysteries of Udolpho – Ann Radcliffe
35. Vathek – William Beckford

Det er bøker på 1001-lista jeg er i gang med, bøker jeg har startet på før en gang, og bøker jeg tidligere har gitt opp, men som jeg nok gir en ny sjanse. Ingen av disse har jeg regnet med her.

Fortsettelse følger…

Publisert

Bokomat!

I går tok vi flyet hjem fra London Gatwick, og da vi skulle rusle til utgangen for å gå ombord i flyet så vi blant annet denne:

bokomat

Jovisst ser du rett! Det er en automat hvor man får kjøpt bøker. Genialt, spør du meg!

Publisert

Hvil i fred, Arthur C. Clarke.

En av de mest kjente science fiction-forfatterene, Arthur C. Clarke, er død, forteller Dagbladet. Den 90 år gamle forfatteren er kanskje mest kjent for boka 2001: En romodyssé, som kom ut i 1968, og som siden ble filmatisert. Han har skrevet over hundre bøker, og har nok fascinert mange science fiction-fantaster gjennom en årrekke. Jeg tør påstå han var en av de største.

Jeg synes det er trist at han nå ikke kommer til å skrive flere bøker, men 90 år er en respektabel alder. Så vidt jeg forstår døde han i natt, norsk tid, på Sri Lanka.

Måtte bøkene hans leve et langt, langt liv etter ham…

Publisert

Ikke akkurat Tolkien for nybegynnere.

The Children of HúrinI går ble jeg ferdig med The Children of Húrin av J. R. R. Tolkien. Selv om jeg personlig hadde stor glede av boka, er det ikke ei bok jeg vil anbefale en som aldri har lest noe av Tolkien tidligere. Jeg vil definitivt ikke anbefale den til en som ikke har det minste kjennskap til Tolkiens verden Middle-earth. For de av oss som har lest The Hobbit og Lord of the Rings, derimot, er dette ei «må leses»-bok.

The Children of Húrin er en episk fantasyroman som kom ut i fjor. Fortellingen ble skrevet av J. R. R. Tolkien i flere utkast, men han ble ikke helt ferdig før han døde i 1973. Det er hans sønn, Christopher Tolkien, som har gått gjennom og satt sammen manuskriptene til et komplett verk.

Fortellingen starter med historien om Húrin og hans bror Huor, som kommer til den bortgjemte byen Gondolin. Etter å ha oppholdt seg der i ett år, måtte de sverge en ed på å aldri fortelle hvor byen befant seg før de fikk lov til å reise videre til Dor-lómin, hvor Húring giftet seg med Morwen Edhelwen og fikk barna Túrin og Lalaith. Lalaith dør en tidlig død, og Húrin reiser ut i krigen. Ikke lenge etter får de en datter til, nemlig Nienor. Og det er i stor grad Túrin og Nienor fortellingen dreier seg om. Dette er en historie om hendelser som skjedde lenge før The Hobbit og Lord of the Rings.

På mange måter føler jeg at den gir meg det jeg føler at erkefantasy skal gi meg: der er alver, drager, mot og eventyr. Det er nok mye av grunnen til at jeg virkelig koste meg med boka. På den annen side følte jeg at den krevde en viss kjennskap til Tolkiens verden. Man kan kanskje kalle den fantasy for viderekommende? Leseverdig? Så absolutt! Men start kanskje med The Hobbit før du gir deg i kast med denne.

Publisert

De krenkede av Åsne Seierstad

De krenkedeOK, jeg må bare innrømme det: Jeg synes ikke Åsne Seierstad er en stor skribent. Når det er sagt, vil jeg alikevel berømme henne. Hun er modig! Og hennes bok De krenkede er et godt eksempel på hennes mot.

Boka skildrer en konflikt som er nærmest usynlig i media: krigen i Tsjetsjenia. Uten støtte fra Norge dro hun inn i et land hvor alt var usikkert, uten å kunne vite om hun ville komme tilbake. Et land hvor journalister stod i sterk fare for å aldri reise ut igjen. Alikevel gjorde hun det. Og med det bragte hun ei historie tilbake til oss, ei historie vi neppe ville ha blitt fortalt hadde hun ikke gjort som hun gjorde.

Seierstad har brukt personlige historier fra krigen, noe som er med på å skape ei levende bok. Man kan rett og slett ikke unngå å bli berørt. Dermed blir man alikevel grepet, til tross for at språket kanskje ikke er det beste. For en gangs skyld er det ikke språket i fortellingen som står sentralt, men selve budskapet. Et budskap som burde bli hørt.

Publisert

Én blir til to.

For de av dere som fortsatt ikke har fått det med dere: Den siste Harry Potter-boka skal deles opp i to filmer. Jeg må innrømme at jeg har litt ambivalente følelser. På den ene siden er det kult at vi får mer Harry Potter, spesielt siden bøkene nå på sett og vis er over, på den annen side, hvorfor to? Det er jo ei bok…. Og det er sikkert en hel masse i boka som kan kuttes ut ved en filmatisering. Vi får se, vi får se. Det er fortsatt ei stund til filmene kommer ut. Føst skal vi glede oss over filmatiseringen av Harry Potter and the Half-Blood Prince.

Publisert

Tro, håp og kjærlighet.

I dagens nettutgave av Dagbladet får vår alles kjære Tore Renberg hard medfart. Overskriften roper intet mindre ut med «Mannen som knabbet 80-tallet».

«Men i alle dager!» tenkte jeg da jeg så overskriften, og kikket nærmere på artikkelen.

«Så, her har vi det. Dette er altså 80-tallet, gravd opp som en glemt sivilisasjon et sted i Stavanger: Tro, håp og kassegitarkjærlighet. «Optimistgenerasjonen». Gode disipler av lærveskelærerne, alle sammen.

(…)

80-tallet truer med å bli kjent for noe det aldri var. Det er ganske enkelt nesten full skjæring mellom virkelighet og epokebilde. Ikke noe galt om klassen til Yngve og Jarle på Stavanger Katedralskole i 1989. Og ikke et vondt ord om ungdom med tro på verdens framtid, eller gleden over Murens fall. Men dette var ikke 80-tallet. Spør hvem som helst som var ungdom det tiåret. Hvor som helst i Vesten. Alle vet at det går en dyp kløft mellom troen og framtidshåpet i 1989, og det som var 80-tallet, på den andre siden.

Selvsagt spente 80-tallet vidt. Det gikk fra eksaltert pastell og Pat Sharp på Sky TV, til mørk synth og Bresjnevs furete fjes. Men framtidstro og nyidealisme var aldri en sentral del av tiden. Hvis det fantes noen tidsånd, pekte den 180 grader den andre veien. 80-tallet var fullt opp av undergangstoner og absurd apokalypse. Å vokse opp som 80-tallsgenerasjon var som å manøvrere midt mellom to høylytte undergangsscenarier.»

– fra artikkelen i Dagbladets nettutgave

Med andre ord: Dagbladet kritiserer bokas (og filmens) framstilling av 80-tallet. Og de spør seg «Kan bøker og filmer forandre fortida?»

Tja.

Selv leste jeg boka og så filmen, som tidligere nevnt, med stor fryd. Stryk det. Med stor, gjenkjennende fryd! For jeg synes virkelig Renberg har tatt det hele på kornet. Det er sånn jeg husker det.

Så var det dette med optimismen og framtidshåpet. Er dette virkelig sentrale tema i boka (og filmen)? Jeg må innrømme at jeg ble litt paff over artikkelforfatterens konklusjon, for personlig har jeg ikke opplevd det slik. Jeg lurer på om artikkelforfatter og jeg har lest samme bok? Og sett samme film? For boka (og filmen) handler da vel først og fremst om kjærlighet, gjør den ikke?