Mannen som elsket Yngve selger så det hviner!

Mannen som elsket YngveAt Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg kom til å få et hopp som følge av at filmatiseringen nå går for fullt på kino overrasker meg ikke. Jeg hadde faktisk forventet det. Så at Dagbladet nå kan fortelle at den har gjort et hopp fra tiende- til andreplass på boklista for bøker i heftet utgave, sjokkerer meg ikke. Det synes jeg faktisk er veldig hyggelig!

På førsteplass finner vi fortsatt Drageløperen av Khaled Hosseini, og Menn som hater kvinner av Stieg Larsson har rykket ned til en tredjeplass. Fullstendige lister finner man på Dagbladets hjemmesider.

Mannen som elsket Yngve.

Mannen som elsket Yngve I går fikk jeg omsider sett filmatiseringen av Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve. Jeg hadde gledet meg til å se denne, men man har alikevel alltid en viss skepsis når man virkelig liker boka. Heldigvis stod filmen til forventningene.

Det har kommet meg for øret at filmen av noen har blitt karakerisert som ungdomsfilm, noe jeg vil utøve sterke hoderistninger mot. Jeg tror dette er en film, og ei bok, som i stor grad er rettet mot de av oss som var tenåringer på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Musikken, politikken, telefonkiosken, walkmanen, jakka med buttons… Det var akkurat sånn det var! Murens fall og Raga Rockers var definitivt en del av min hverdag. Dette til tross, jeg tror Mannen som elsket Yngve kan treffe midt i hjertet på de fleste. Den er fyllt av herlig humor, herlige personer, og det er kort og godt en knallbra historie.

Nå gleder jeg meg til å lese Kompani Orheim, som står og venter i bokhylla.

Bildet er av filmplakaten

Oslo Science Fiction-festival 2008

Årets Oslo Science Fiction-festival finner sted torsdag 31. juli til søndag 3. august på Helga Engs Hus, Blindern, Universitetet i Oslo. Hvert år har festivalen æresgjester og denne gangen er det ingen ringere enn science fiction-forfatter Iain M. Banks og Torstein Bugge Høverstad, som blant annet er kjent for den norske oversettelsen av Harry Potter-bøkene, som gjester festivalen. Enn så lenge kan man ikke melde seg på, men jeg regner med at det skjer nærmere sommeren.

Dette er en begivenhet jeg forsøker få med meg hvert år, og så fremt jeg ikke er på ferie akkurat da, kommer jeg definitivt til å innfinne meg!

Narnia til topps!

Booktrust har hatt en undersøkelse for å finne tidenses beste barnebok. Siden Booktrust er britiske, dreier det seg opplagt nok om engelskspråklige barnebøker.

Ingen ringere enn C. S. Lewis’ The Lion, the Witch and the Wardrobe gikk av med seieren. En god, gammel klassiker, med andre ord. Selv om lista består av 50 titler, vil jeg kun liste topp 10 her:

  1. The Lion, the Witch and the Wardrobe av C. S. Lewis
  2. The Very Hungry Caterpillar av Eric Carle
  3. Famous Five av Enid Blyton
  4. Winnie the Pooh av A. A. Milne
  5. The BFG av Roald Dahl
  6. Harry Potter and the Half Blood Prince av J.K. Rowling
  7. The Faraway Tree av Enid Blyton
  8. The Wind in the Willows av Kenneth Grahame
  9. Alice in Wonderland av Lewis Carroll
  10. The Gruffalo av Julia Donaldson

Fra innboksen.

Det er alltid hyggelig i med e-post, og i går fant jeg følgende mail i innboksen min:

Hei
 
Jeg har det siste året «oppdaget» den islandske forfatteren Arnaldur Indridason.
 
Holder for tiden på med «Gravstille», og synes han skriver meget bra.  Synes det er veldig vanskelig å ligge fra seg boken når jeg begynner.
 
 
Men; Jeg var ikke klar over at bøkene hadde blitt filmatisert.  Er det flere enn «Myren» som er laget.
 
Mvh
 
[Avsenders navn]
 
Bergen

Jar City, som filmen heter i Norge, er den eneste filmatiseringen av Arnaldur Indriðasons bøker. Denne kom ut i 2006, og om de har tenkt å filmatisere noen av de andre må jeg innrømme at jeg ikke vet. Jeg har i hvert fall ikke hørt noe om flere filmatiseringer. Blir spennende å se.
 

Nordisk Råds litteraturpris 2008

Det er bare ei knapp uke igjen til den store avsløringen: Hvem vinner Nordisk Råds litteraturpris 2008? Vi må pent vente til 29. februar før vi får vite hvem som stikker av med den gjeve prisen, men de nominerte er:

  • Naja Marie Aidt: Bavian (noveller) [Danmark]
  • Carl Jóhan Jensen: September í bjørkum sum kanska eru bláar (September i birke som måske er blå) (dikt) [Færøyene]
  • Jens Smærup Jørgensen: Mærkedage (roman) [Danmark]
  • Leena Krohn: Mehiläispaviljonki. Kertomus parvisat (Bipaviljongen. En berättelse om svärmar) (fortelling) [Finland]
  • Birgitta Lillpers: Nu försvinner vi eller ingår (dikt) [Sverige]
  • Merethe Lindstrøm: Gjestene (noveller) [Norge]
  • Merete Mazzarella: Fredrika Charlotta född Tengström. En nationalskalds hustru (essays) [Finland]
  • Bragi Ólafsson: Sendiherran (Ambassadøren) (roman) [Island]
  • Synnøve Persen: Meachi uvas bohciidit ságat (dikt) [Det samiske språkområdet]
  • Eva Runefelt: I ett förskingrat nu (dikt) [Sverige]
  • Kristín Steinsdóttir: ÿ eigin vegum (Sin egen väg) (roman) [Island]
  • Carl Frode Tiller: Innsirkling (roman) [Norge]

Gode Grisen Gautes lille gråtebok av Merete Morken Andersen

Gode Grisen Gautes lille gråtebokDe som mener at en billedbok kan leses på ti minutter vil jeg protestere høylytt til! Okei, man kan kanskje gjøre det, men da tror jeg man går glipp av mye…

Gode Grisen Gautes lille gråtebok er en sånn bok man definitivt bør ta seg tid med. Ikke bare er bildene nydelig tegnet av Hilde Kramer, men ser man litt nøye etter kan man få med seg de fiffige henvisningene til blant annet andre bøker. Jeg tror det skal et våkent øye med for å se at på et av bildene sitter grisen Gaute ikke bare å leser Trond Viggo Torgersens bok Kroppen vår opp-ned, men bokhylla er fylt med mange bøker som starter på bokstaven «G». Dét er ikke tilfeldig. Det er mye i boka som starter på «G». Foruten intertekstualitet og vakre tegninger er det ei søt bok om savn, vennskap, og det nyttige ved å kunne lese bøker.

Tidligere har jeg også lest Flinke fuglen Fies lille flyttebok, som også er av samme illustratør og forfatter, og jeg tror jeg kanskje kan komme til å lese flere av deres bøker. De er rett og slett en fryd for øyet.

Greia er krim.

I følge Dagsavisen er krim greia å skrive hvis man er politibetjent, journalist eller jobber innen næringslivet. Det vil si, hvis man ønsker å skrive bøker. I Gerd Elin Stava Sandves artikkel «Krim fra folket» forklarer reklamemannen Kjetil Try at grunnen til at han valgte å skrive krim var enkelt: det var den typen litteratur han hadde lest mest av.

«Jeg har ingen kunstnerambisjoner, skal ikke slåss med språket eller undersøke menneskets eksistens. Jeg er opptatt av å fortelle historie.»

Og Try er ikke alene om å ikke være en typisk «forfatter», og Dagsavisen lister blant annet opp følgende:

– Jo Nesbø (siviløkonom og finansanalytiker)
– Anne Holt (jurist)
– Tom Egeland (journalist)
– Alf Tande-Petersen (journalist)

«Lekmannsforfattere» blir disse kalt av avisa. Også andre av denne type forfattere som de har intervjuet mener «at det er lettere å skrive krim enn andre romaner. Dessuten er det god terapi.»

Jeg vet ikke helt hva dette sier om genren, men én ting er sikkert. Jeg tror ikke dette er med på å øke min lyst til å lese krim (selv om jeg faktisk leser litt av det).

Gla’-nyhet for Svein og rotta-fans!

I følge programmet til Litteraturhuset vil det førstkommende tirsdag være mulig å møte selveste skaperen av disse morsomme bøkene! Klokken 17.00 vil man for den lille sum av 80 kroner kunne få fornøyelsen av å høre Marit Nicolaysen presentere «bolkar og smakebitar frå ulike bøker. Svein er skeptisk i matvegen, og misliker mellom anna grønsakssuppe og sauehovud. Kafe Oslo serverer ikkje det. I staden blir det Svein sin spesialburgar til hovudrett og is til dessert.

Manglende anmeldelser.

I dagens nettutgave av Dagsavisen kan vi lese overskriften Elsket og neglisjert. Artikkelen forteller oss at en av de bestselgende norske forfatterne før jul i fjor var Lars Monsen, med sin bok Nordkalotten 365. Egentlig handler dette om manglende anmeldelser av sakprosabøker. Og artikkelforfatteren sier:

«Flere aviser har som mål å anmelde hver eneste norske skjønnlitterære debutant, men det skal mye til for at en sakprosabok blir vurdert. Bestselgerlista er full av eksempler: «Så fort livet kan snu», Jens O. Simensens bok om Dagfinn Enerly, fikk én anmeldelse, Espen Olafsen og Per Arne Dahls «Hva skal vi med stjerner nå?» fikk én anmeldelse, mens Vendela Kirseboms «Vendelas beauty bible» ikke ble anmeldt noen steder. Tallene er basert på søk i de 29 største avisene.

Nå er det ikke slik at all tekst som er presset inn mellom to permer fortjener spalteplass, men fordi avisene neglisjerer den underholdende sakprosaen, forsvinner en mulighet til å si noe vesentlig. Anmeldelsene er et av de få stedene i avisene der det er rom for analyse og refleksjon. Her kan skribenten vurdere et produkt, diskutere hvilke meninger og tanker det formidler og plassere det hele i en sammenheng. «

Jo visst, jeg kan være enig med journalist Jørgen Alnæs om at det er underlig, og at også denne type litteratur burde får mer spalteplass (selv om jeg også vet at blant annet Dagens Næringsliv jevnlig anmelder sakprosa, dog kun i papirformat). Jeg vil dog også påpeke at det ikke bare er anmeldelser av populær sakprosa som glimrer med sitt fravær: anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur er heller ikke noe det vrimler av.

Jeg har med stor interesse fulgt med når Eli Frisvold med argusøyne har fulgt avisene og telt opp hvor mange anmeldelser de utpekte aviser har hatt av barne- og ungdomslitteratur gjennom en viss periode, og at det er magert råder det liten tvil om. Det er med andre ord ikke særlig bedre stilt der.

Jeg undres dog – ville noen ha skrevet en slik artikkel om nettopp dét? Ville noen ha skrevet an artikkel i en av landets ledende aviser om mangelen på anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur? Jeg bare spør…